Francesco Soriano
Francesco Soriano (1548/1549–1621) var en italiensk komponist fra senrenessansen.
| Francesco Soriano | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1549[1][2][3][4] Soriano nel Cimino | ||
| Død | 19. juli 1621[5][6][7][8] Roma[5][6][8] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musiker | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
Soriano var en framstående representant for den romerske skolen fra generasjonen umiddelbart etter Giovanni Pierluigi da Palestrina.
Liv og virke rediger
Francesco Soriano studerte ved Laterankirken i Roma, blant andre med Palestrina og Giovanni Maria Nanino.
Soriano ble presteviet i 1570-årene. Fra 1580 var han maestro di cappella i San Luigi dei Francesi i Roma. I 1581 reiste han til Mantova hvor han aksepterte en stilling ved hoffet til fyrstefamilien Gonzaga, men returnerte til Roma i 1586 og fungerte der som korleder i tre ulike kirker, blant annet i Peterskirken. Han ble pensjonert i 1620.
I forbindelse med motreformasjonens krav om kirkemusikken etter konsilet i Trient samarbeidet Francesco Soriano og Felice Anerio om revisjonen av den romerske graduale; dette arbeidet ble ikke som ofte antatt utført av Palestrina – i det minst deltok han ikke i et større omfang.
Soriano skrev messer, motetter (enkelte for åtte stemmer), salmer (en samling som ble utgitt i 1616 i Venezia er skrevet for tolv stemmer og basso continuo), pasjoner for alle fire evangelisten, Maria-antifoner og flere madrigalbøker.
Pasjonene hans ble viktige forløpere for barokktidens mer kjente versjoner, de er komponert i en tilbakeholdt, men likevel dramatisk stil og har en beskrivende karakter. I en viss forstand representerer de en forløper for det barokke oratorium, ved måten solosang, korsang og instrumentalstykker er stilt opp, men stilen er likevel nærmere Palestrina enn barokkens komposisjoner.
Selv om Francesco Sorianos stil minner om Palestrinas, inneholder musikken også trekk fra utviklingen rundt århundreskiftet. Han anvendte en antifon stil der han beholdt Palestrinas jevnt flytende polyfone stil og han hadde en forkjærlighet for en homofon komposisjonsteknikk som gjorde det enklere for tilhørerne å oppfatte sangteksten.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 101382243, portal.dnb.de, besøkt 25. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 101382243, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sapere.it, oppført som Francésco Soriano, De Agostini ID Soriano,+Francésco[Hentet fra Wikidata]
- ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2016047104[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b IdRef, www.idref.fr, IdRef-ID 163997802, besøkt 25. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13899928v, catalogue.bnf.fr, besøkt 25. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 13899928v, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b MusicBrainz artist-ID, musicbrainz.org, MusicBrainz artist-ID f2b0d2e6-d777-4dad-aec4-173d56c1d410, besøkt 25. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
Kilder rediger
- Noel O' Regan: «SORIANO (Suriano), Francesco», treccani.it. Hentet 31. juli 2022.
Litteratur rediger
- «Francesco Soriano». The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. London: Macmillan Publishers. 1980. ISBN 1-56159-174-2.
- Reese, Gustave (1954). Music in the Renaissance. W.W. Norton & Co. ISBN 0-393-09530-4.
Eksterne lenker rediger
- (en) Francesco Soriano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Francesco Soriano på Discogs
- (en) Francesco Soriano på MusicBrainz
- (en) Fritt tilgjengelige noter av Francesco Soriano i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)