Formuesskatten av 1789

Formuesskatten av 11. mars 1789 påla det norske folk en engangsavgift av formue, inntekt og næring. Den skulle gå til å dekke utgiftene til den militære utrustningen av Danmark-Norge, og en omtrent likelydende forordning ble samtidig gitt for Danmark og hertugdømmene. Skattelister og selvangivelser i forbindelse med formuesskatten oppbevares i Riksarkivet og er registrert i Arkivportalen. Fra september 2015 er den tilgjengelig i Digitalarkivet i skannet versjon.

Forordningens bestemmelser

Avgift av formue

Denne avgiften skulle betales av alle og enhver, uansett rang, stand, alder eller kjønn.

Som formue regnet man alt rørlig og urørlig gods, penger eller pengers verd. Dette ble nærmere spesifisert som alle rede midler og kapitaler, enten i kasse eller utlånt, alle jorder og grunner, gods og tiender, hus og gårder, fabrikker, verk og bruk, skip og fartøyer, varer og effekter samt inventar og besetninger, i og utenfor rikene. Men det var likevel noen unntak. Det viktigste unntaket for folk flest omfattet bohave og husgeråd til eget bruk. Dette inkluderte forarbeidet gull, sølv, kobber eller annet metall, tøyer og klær, bøker, naturalie- og kunstsamlinger og møbler samt husholdnings- og håndverksredskaper, men ikke mur- og naglefaste ting samt inventar og maskiner som behøves og brukes til faste eiendommer og deres drift. De øvrige unntakene gjaldt midler og eiendommer som tilhørte offentlige og gudelige stiftelser, privilegerte kompanier, umyndiges formue under 100 riksdaler, samt formue inntil 4000 riksdaler som man hadde stående i egen næringsdrift og betalte næringsavgift av.

Verdien på eiendommer, varer og effekter skulle ansettes etter den pris de hadde på det gjeldende tidspunkt. Beregningen av hva som hørte til den enkeltes formue og verdien av den, skulle hver og en foreta selv, på ærlig tro og lov, med god samvittighet og under sin ed. Dette for å slippe å at andre skulle undersøke ens formuesforhold. Av formuen skulle det så, når all gjeld var trukket fra, betales ½ %, dvs. 48 skilling av hver 100 riksdaler. Den avgift man kom frem til at man skulle betale, skulle så angis skriftlig på ferdig trykte formularer, kalt angivelser, eller muntlig når man ble innkalt til kommisjonen. De ferdig trykte angivelsene fantes i to utgaver, én for dem som skulle betale avgift og én for dem som ikke hadde noe å skatte av.

Avgift av inntekt

Først og fremst skulle alle med offentlige embeder og forretninger betale avgift, både av inntekt i penger og varer, av nytte og bruk av hus, jorder eller eiendommer, samt offentlig pensjon over 100 riksdaler. Videre skulle det betales av inntekt av beneficier, donasjoner, legater o.l. der inntekten stammer fra grunner, bygninger eller kapital skattebetaleren ikke eier selv.  Av disse inntektene, som mottakeren selv skulle anmelde på de ferdigtrykte formularer, skulle det betales 5 %. Dessuten skulle de som sto i privat tjeneste og ikke tilhørte den alminnelige klasse av tjenestetyender og daglønnere, betale 5 % av årslønnen når den oversteg 20 riksdaler for menn og 15 riksdaler for kvinner. Dette skulle anmeldes av husbonden.

Avgift av næring

Denne skulle betales av alle og enhver som drev borgerlig eller annen lovlig næring i kjøpstedene eller innenfor deres jurisdiksjon, eksempelvis handel, håndverk, fabrikk, sjøfart, fiskeri, vertshushold og høkeri. De skulle betale 5 % av den årlige, forventede inntekt, etter at nødvendige utgifter til drift var trukket fra. De som bodde på landet og drev med tilsvarende næringer eller hadde verk, grunner eller andre eiendommer i forpaktning, skulle betale det samme.

Dette gjaldt imidlertid ikke dem som livnærte seg av jordbruk eller fiskeri; de skulle ikke betale næringsavgift.

De som drev næring og betalte formuesskatt av en formue på 4 000 riksdaler eller mer, slapp å betale næringsskatt, mens de som hadde en formue på under 4 000 riksdaler stående i sin næringsdrift, slapp å betale formuesskatt av denne hvis de betalte næringsskatt.

De underoffiserer, dragoner, soldater og matroser som høsten før hadde vært utkommandert, eller deres eventuelle enker, skulle være fritatt for næringsskatt. Likeledes var de utkommanderte offiserene fritatt for inntektsskatt.

Innkrevingen

Det skulle nedsettes kommisjoner som skulle utrede avgiften. I byene skulle de bestå av byfogd eller magistrat samt to eligerte menn, og på landet av fogd og sorenskriver samt sognepresten og hans medhjelpere i det enkelte prestegjeld. Det var disse kommisjonene som var pålagt å utarbeide manntalls- og skatteprotokoller.

Når så «alle og enhver» i byene ble innkalt for å avgi angivelse, skriftlig eller muntlig, ble kommisjonene utvidet til også å omfatte stiftamtmannen. Deretter beregnet og fastsatte den utvidete kommisjonen alle avgiftene.

På landet skulle manntallsprotokollene utarbeides for hvert fogderi på grunnlag av prestenes opplysninger. Kommisjonen møtte i hvert enkelt prestegjeld for å motta angivelser, skriftlig eller muntlig, fra alle som bodde i eller oppholdt seg i prestegjeldet, i og utenfor bondestanden, og «som angive bør». De skriftlige angivelsene skulle nummereres og dette nummeret skulle føres inn i manntallsprotokollene ved personens navn sammen med kommisjonens anmerkninger om hvorvidt de anså opplysningene for riktige. Videre skulle denne kommisjonen fastsette nærings- og inntektsavgift av dem som sto i privat tjeneste. Deretter skulle fogden sende manntallsprotokollen og angivelsene til amtmannen som skulle gå sammen med to pålitelige menn i amtet i en amtskommisjon. Denne kommisjonen skulle så bedømme protokollenes riktighet og fastsette de øvrige avgiftene etter de innhentede opplysninger.

Avgiften kunne også angis direkte til amtskommisjonen, i forseglet konvolutt via fogden. De som drev større handelsvirksomheter og hadde stor formue kunne også sende angivelsen direkte til Rentekammeret hvis de ikke ønsket at deres økonomiske situasjon skulle bli kjent.

De som ikke møtte ved innkallelse til kommisjonene skulle ilegges en mulkt på fra 1 til 4 riksdaler for hver dag de uteble.

Når kjøpstads- og amtskommisjonene hadde avsluttet sitt arbeid, skulle protokollene, samt en utførlig ekstrakt av disse, sendes til Rentekammeret som deretter skulle utstede ordre om innkreving av avgiftene. Som en lettelse for befolkningen ble det bestemt at avgiftene kunne betales i to terminer. I byene skulle halvparten betales innen 31. juli og resten innen 31. desember, mens på landet skulle halvparten betales på siste skatteting dette året og resten på første skatteting neste år.

Arkivmaterialet

Arkivmaterialet etter formuesskatten av 1789 ligger i arkivet etter Rentekammeret, hvor det er registrert under Skatteregnskaper i serien Mindre regnskaper. Materialet utgjør 28 pakker, og det er ordnet alfabetisk etter navn på geografisk område, fogderier og byer om hverandre. Det er bare Finnmark som mangler, uten at man kan se at det er noen lovregulert bakgrunn for det. Hver pakke inneholder flere geografiske enheter, den første pakken inneholder f.eks. både Aker og Follo fogderi og Arendal.

Materialet fra hvert område består av en eller flere manntalls- og skatteprotokoller samt en del løse dokumenter. Protokollene har ferdig trykte rubrikker som kan variere litt fra sted til sted, men hovedtrekkene er de samme. Den første rubrikken er for fogderi, prestegjeld, gård og sted og den andre for personenes navn, stand og næring, deretter kommer en rubrikk for henvisning til angivelsesmåte og nummer på angivelsen, så kommer én med plass for anmerkninger og til slutt er det kolonner for avgiftsbeløpene, én for hver av avgiftene. Noen ganger er det to protokoller, og den andre inneholder da en tynnere ekstrakt hvor bare de som skal betale skatt er innført. Dokumentene består av selve regnskapet for skatten med noen vedlegg, samt de innleverte angivelsene som er gitt en egen nummerrekke, og det er da disse numrene det henvises til i protokollene. Den siste pakken i serien gjelder ikke noe spesielt område, men inneholder diverse brev og brevfortegnelser samt andre dokumenter i forbindelse med skatten.

Opplysninger

Materialet gir opplysninger om navn og yrke på alle hovedpersoner i byene, mens på landet er det som oftest bare dem som har noe å angi som blir navngitt.

Det er ikke oppgitt hvor stor formue eller inntekt folk hadde, men avgiftenes beløp ble oppgitt, og ut ifra dem kan man regne seg til det. Avgiften på formue var 1/2 %, mens av inntekt og næring var den på 5 %.

Det kan også komme frem tilleggsopplysninger i rubrikken for kommisjonens anmerkninger. Blant de løse dokumentene kan det av og til ligge mer utførlige redegjørelser for enkeltes økonomiske situasjon.

Materialet har vært brukt som kilde til studier av formuesforholdene på Vestlandet.