Forenklet domsbehandling

Forenklet domsbehandling ble innført i norsk sivilprosess ved tvisteloven, og er en fremgangsmåte hvor saker med håpløse krav på den ene siden eller håpløse innsigelser på den andre blir avgjort i tingretten raskt og enkelt. Forenklet domsbehandling kan kun benyttes under saksforberedelsene[1], ikke under hovedforhandlingen.

Vilkåret for å benytte forenklet domsbehandling er at det er «klart at et krav som er fremmet, ikke for noen del kan gis medhold, eller det er klart at innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare»[2]. Avgjørelse etter forenklet domsbehandling skiller seg fra avvisning av saken, som finner sted hvis forutsetningene for rettssak ikke er til stede. Retten kan kun vurdere og benytte seg av forenklet domsbehandling når en av partene begjærer det.[2]

Tvisteloven gir ikke mange regler om hvordan forenklet domsbehandling skal gjennomføres, men i lovens forarbeider fremgår det at motparten må få uttale seg «om begjæringen og sitt syn på saken». Mulighet for slik behandling må derfor forstås slik at den kun kan benyttes når kravet eller innsigelsene fremstår som klart uholdbare etter at den som vil rammes av avgjørelsen har fått uttale seg;[3] en viktig side ved kontradiksjonsprinsippet og et krav til domstolsbehandlingen etter artikkel 6 i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK),[4] men det er omtvistet om den forenklede domstolsbehandlingen oppfyller de kravene EMK stiller opp.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ Tvisteloven § 9-8 (2)
  2. ^ a b Tvisteloven § 9-8 (1)
  3. ^ a b Anne Robberstad (2013). Sivilprosess (2 utg.). s. 132-134. ISBN 978-82-450-1421-1. 
  4. ^ EMK art. 6 – Jf. «fair … hearing»