Flavio Biondo

italiensk historiker

Flavio Biondo, latin Flavius Blondus (født 1388 i Forlì, død 4. juli 1463 i Roma) var en italiensk historiker og humanist. Flavio Biondo regnes som den egentlige grunnlegger av arkeologisk vitenskap og antikvarisk topografi.

Flavio Biondo
Flavio Biondi.jpg
Født1388[1]Rediger på Wikidata
Forlì[2]Rediger på Wikidata
Død4. juni 1463[3][1][4]Rediger på Wikidata
Roma[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Historiker[4], arkeolog, geograf, Renaissance humanist[4]Rediger på Wikidata

Flavio Biondos gravsten i kirken Santa Maria in Aracoeli i Roma.

Liv og virkeRediger

Flavio Biondo studerte i Cremona og ble utdannet til notar der. Han studerte under Giovanni Ballistario, og fra 1410 virket han i flere kanslier.

Fra 1423 til 1427 var han forvist fra Forlì. Under et opphold i Milano kom han over et håndskrift av Ciceros Brutus, som han kopierte, og kom dermed inn på lærde studier, særlig av Italias historie fra folkevandringstiden til hans egen tid.

I 1432 utnevnte pave Eugenius IV Biondo til sin kanslisekretær i det pavelige kansli. Biondo ledsaget paven i hans eksil, var hans sekretær i Ferrara og i Firenze og vendte tilbake til Roma med ham. Han var sekretær for i alt fire paver, og hadde dermed god anledning til å finne historiske kildematerialer. Foruten pave Eugenius var det hans etterfølgere pavene Nikolaus V, Callistus III og den store humanist pave Pius II. Biondo ble viden kjent for sin sakkunnskap og samlet mye materiale for sine historiske, antikvariske og topografiske arbeider. Biondo forfattet tre encyklopedier som så skulle dagge grunnlag for alle de påfølgende ordbøker som romersk arkeologi og romerske antikviteter.

De tre encykopediene var systematiske og dokumenterte beskrivelser av ruinene og topografien i det gamle Roma, og det er dette arbeidet som sener gav ham ry som en av de første arkeologer. På hans tid var Roma gamle ruiner nedgrodde og uutforskede. Da Bracciolini i 1420 besteg kapitolhøyden så han bare øde jorder. Forum Romanum var begravd i eroderte jordhauger der kuer gikk og beitet—Campo Vaccino— og griser gravde i ugresset. Flavio og andre humanister som Leone Battista Alberti begynte å utforske og dokumentere arkitekturen og topografien og således kunne de danne seg et mr konkret bilde av det gamle Romas fordums storhet.

Flavios første arbeide var De Roma instaurata (3 bind, 1444-1448), en rekonstruksjon av den gamle romerske topografi. Dette var (og) er ikke bare det første deskriptive arbeid om Romas ruiner, men over gamle ruiner i det hele tatt.

Det andre verket var det meget populære De Roma triumphante (1479) om det hedenske Roma og hvordan man i den tid kan finne forbildene til samtidens embedsdrakter og militæruniformer.

Skriftene hans ble ikke trykket før etter hans død, fordi boktrykkerkunsten ennå ikke var kommet til Italia.

Uttrykket Agro romano ble reintrodusert (og oversatt fra det latinske Ager romanus) nettopp av Flavio Biondo i disse verker redigert og utgitt posthumt av hans sønner, men da var det som et mer rent geografisk landskapsbegrep uten de gamle politiske-administrative betydninger som tidligere.[5]

I 1474 kom Italia illustrata, og i 1483 Historiæ, som dekker tiden fra 410 til 1440. En samlet utgave av verkene hans utkom i 1559 i Basel. Et skrift som ble oppdaget senere, Historia Foroliviensis, ble utgitt av Muratori i Scriptores Rerum Italarum.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Dizionario Biografico degli Italiani, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бьондо Флавио, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c BeWeb, BeWeB person-ID 2553, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Mario Sanfilippo: Agro Romano: storia d'un nome e di tante realtà diverse

LitteraturRediger

  • Castner, Catherine J. (red., overs., komm.). Biondo Flavio's Italia illustrata: Text, translation, and commentary. Vol. I: Northern Italy. (Binghamton, NY: Global Academic Publishing, 2005).
  • Mario Sanfilippo: «Agro Romano: storia d'un nome e di tante realtà diverse», i Cosimo Damiano Fonseca e Vito Sivo (a cura di): Studi in onore di Giosuè Musca, Bari, Edizioni Dedalo, 2000, ISBN 978-88-220-4003-9.
  • J. A. White (red., overs.), Biondo Flavio, Italy Illuminated. Vol. 1: Books I-IV. (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2005) (The I Tatti Renaissance Library, 20).

(da) Schmidt, V.:  «Flavio-Biondo», i: Salmonsens konversationsleksikon, 2. utgave. Bd. VIII, København: J. H. Schultz, 1919, s. 229–230.