Ager Romanus

Ager Romanus, latin for «den romerske åker», italiensk: Agro romano, var byen Romas omland, de store områdene av sletter, hauger og høyder som kranset seg om antikkens Roma. Ager Romanus tilhørte med andre ord det område der det tidligte Roma hadde (politisk) innflytelse. Omlandet ble begrenset i vest av Det tyrrhenske hav, i sør av Monti Presentini, Albanerfjellene og Pontinasletten, i øst av Monti Tiburtini og nord i for høydene omkring Braccianosjøen.

En tysk romantisk malers utblikk over landskap i agro romano, med utblikk mot Monte Soracte.

Det tidlige Rom var en av flere latinske byer og skilte seg i så måte ikke fra nabobyene som Praeneste, dagens Palestrina. Byene hadde meget begrensede territorier og grensene var markerte med grensesteiner, ceppi. Det område som folket latinere kontrollerte ble iblant kalt gamle latium (latium vetus). Latium vetus var et område som var avgrenset av Tiberen, Apenninene i øst og Monte Circeo i sør: dette område tilsvarer midten av det moderne Lazio. Ifølge legenden var årsaken til at kongeriket Romas tredje konge, Tullus Hostilius, erklærte krig mot Alba Longa i 635 f.Kr., å ville utøke territoriet utover de fastlagte grensene.^{[trenger referanse]}

Da den romerske republikk ble utropt i 510 f.Kr. ble hele latium vetus proklamert som ager publicus. Roma fungerte nå som en gigantisk bystat som fortsatte å utvide sine grenser, og dermed hva som var å forstå som ager romanus.

Romas første keiser, Augustus, innførte blant andre embedet praefectus urbis. Disse embeder separerat administrasjonen av byen Roma fra resten av Romerriket. Byen Romas makt ble begrenset til «centesimum lapidem» (hundre romerske mil) fra via consularis. I praksis innebar dette at byen Roma etter moderne geografi kontrollerte hele Lazio og den del av Toscana som ligger mellom byene Talamone og Terracina og dessuten deler av Abruzzo og Umbria. Denne territorielle inndeling ble senere befestet av keiser Diokletian. Romas omland var med andre ord temmelig omfattende.

Etter Vestromerrikets fall beholdt praefectus urbis deler av sin makt frem til at pavene kom til å ta over styringen av byen Roma. I teorien omfattet nå ager romanus området ad centesimum lapidem, men i praksis kom andra aktører til å utøve kontroll over deler av området, for eksempel lombarderne og paven.

Uttrykket Agro romano ble reintrodusert på 1400-tallet under renessansen, først av humanisten Flavio Biondo (1388-1463, i verker redigert og utgitt posthumt av hans sønner), men da var det som et mer rent geografisk landskapsbegrep uten de gamle politiske-administrative betydninger som tidligere. Det var ikke før i 1817 at Romas by fikk faste administrative grenser i og med en beslutning fattet av pave Pius VII. Foruten selve byen Roma inkorporererte man da også Fiumicino, Pomezia og Ardea.

Litteratur

• Elena Battaglini, AA. VV.: Rapporto Sviluppo Locale Sostenibile Agro Romano (PDF), Roma, Istituto ricerche economiche e sociali, aprile 2000.
• Antonietta Brancati: La Cartografia dell'Agro Romano, Roma, Palombi & Partner, 1990, ISSN 0394-9753 (WC · ACNP).
• Comune di Roma, Ripartizione Antichità e Belle arti (a cura di): Carta storica archeologica monumentale e paesistica del suburbio e dell'agro romano, Roma, Comune di Roma, 1982-1988, SBN IT\ICCU\RML\0080975.
• S. Mezzapesa (a cura di): Planimetria di Roma. Suburbio. Agro Romano, 5ª ed., Roma, Istituto Cartografico Italiano, 1962, OCLC 636568726, SBN IT\ICCU\BVE\0638191.
• Mario Sanfilippo: «Agro Romano: storia d'un nome e di tante realtà diverse», i Cosimo Damiano Fonseca e Vito Sivo (a cura di): Studi in onore di Giosuè Musca, Bari, Edizioni Dedalo, 2000, ISBN 978-88-220-4003-9.
• Latin: kulturen, historien, språket (swe). Stockholm: Wahlström & Widstrand. 2002. ISBN 91-46-18335-3.