Fiskeansamlingsinnretning
Fiskeansamlingsinnretning (FAI) er en betegnelse for kunstige gjenstander som brukes for å lokke til seg pelagiske fisker på åpent hav. Fish aggregating device (FAD) er det tilsvarende engelske ordet. De må ikke forveksles med kunstige rev, som er gjenstander som skal lokke til seg bunnlevende og bentopelagiske dyr.
Det har lenge vært kjent at pelagiske fisker samler seg ved tømmerstokker og annet drivgods. Gjenstandene gir sannsynligvis småfisk en viss beskyttelse mot predatorer, men det samler seg også større fisk. En studie utført med hjelp av ekkolodd i Fransk Polynesia viser at det står store stimer av ung storøyd tunfisk og gulfinnetun nærmest innretningene i en avstand på 10–50 m. Lenger ut, 50–150 m, er det mindre tette stimer av gulfinnetun og albakor. Enda lenger ut, til 500 m, er det spredte indvider av forskjellige store tunfiskarter. Også andre fiskearter står ved innretningene, og etter mørkets frembrudd løser ansamlingene seg opp.[1]
Innretningene består av bøyer eller flåter som er fortøyd til betongblokker på havbunnen. Bøyene kan ligge i overflaten, men levetiden blir da kort. Hvis bøyene ligger 12–30 m under overflaten, slites de mindre av vær og skipstrafikk.[2] Det finnes også FAIer som driver fritt. Noen FAIer er utstyrt med ekkolodd og radio så fiskerne kan overvåke hvor mye fisk som står ved dem. FAIer er viktig i fisket etter bukstripet bonitt, storøyd tunfisk og gulfinnetun. Over 30 % av verdensfangsten av disse artene tas ved hjelp av drivende FAIer. Andre fisker som tas er blant annet albakor, gullmakreller, seilfisker og haier.[3]
Den tradisjonelle måten å fiske tunfisk på åpent hav gikk ut på å holde utkikk etter flokker av delfiner eller sjøfugler. De følger ofte stimer av tunfisk. Ei ringnot ble deretter dratt sammen rundt flokken. Dette ga stor fangst av tunfisk, men skadet og drepte mange delfiner og andre dyr. På grunn av protester fra miljø- og forbrukerorganisasjoner er man gått over til andre metoder, som linefiske og ringnotfiske ved FAIer. Tunfisk fanget etter de nye metodene markedsføres som «dolphin friendly», men FAIer påvirker både tunfisk og andre arter negativt. Et av problemene er at FAIer fører til forskyvninger i størrelses- og aldersfordelingen i tunfiskbestandene. Det er også stor uønsket bifangst av haier, havskilpadder og ung tunfisk.[4]
I norske farvann er det gjort forsøk med kunstige rev for å øke bestanden av hummer, men det er ikke bygget innretninger som utelukkende skal lokke til seg pelagisk fisk. Det står store mengder fisk ved menneskeskapte gjenstander som er konstruert for andre formål, som oljeplattformer og oppdrettsanlegg. Fremtidige anlegg for offshore vindkraft vil også lokke til seg fisk, og alle disse innretningene har et potensial for fiske.[5][6]
Referanser rediger
- ^ E. Josse, L. Dagorn og A. Bertrand (2000). «Typology and behaviour of tuna aggregations around fish aggregating devices from acoustic surveys in French Polynesia». Aquat. Living Resour. 13 (4): 183–192. ISSN 1765-2952. doi:10.1016/S0990-7440(00)00051-6.
- ^ «State of Hawaii's Fish Aggregating Device Program». Besøkt 6. januar 2013.
- ^ «Does fishing on drifting fish aggregation devices endanger the survival of tropical tuna?». e! Science News. 15. mai 2008. Besøkt 7. januar 2013.
- ^ A.C. Morgan (2011). Fish Aggregating Devices (FADs) and Tuna: Impacts and Management Options. Washington, D.C.: Ocean Science Devision, Pew Environment Group.
- ^ H. Steen m.fl. (2006). «Marinøkologiske ringvirkninger av vindmølleparker til havs» (PDF). Fisken og havet (9). ISSN 0071-5638.
- ^ B.-S. Sæther m.fl. (2012). Fangst og mellomlagring av villfisk ved oppdrettsanlegg (PDF). Nofima AS. Rapport 8/2012. ISBN 978-82-7251-962-8.[død lenke]