Filippo Tommaso Marinetti
Filippo Tommaso Emilio Marinetti (født 22. desember 1876 i Alexandria i Egypt, død 2. desember 1944 i Bellagio i Italia) var en italiensk ideolog, dikter, redaktør og grunnlegger av den futuristiske bevegelse tidlig i det 20. århundre.
| Filippo Tommaso Marinetti | |||
|---|---|---|---|
_Ritratto_di_Filippo_Tommaso_Marinetti,_intellettuale_futurista_(1913).jpg) | |||
| Født | 22. des. 1876[1][2][3][4] Alexandria (Egypt)[5] | ||
| Død | 2. des. 1944[1][2][3][4] (67 år) Bellagio (Kongedømmet Italia)[5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, dramatiker, komponist, science fiction-forfatter, fotograf, designer, politiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Genova | ||
| Ektefelle | Benedetta Cappa | ||
| Parti | Partito Nazionale Fascista | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
| Gravlagt | Cimitero Monumentale di Milano | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Medaljen for militær tapperhet i bronse
Krigsfortjenstkorset Krigskors for militær tapperhet Minnemedaljen for den italiensk-østerrikske krig 1915–1918 Médaille Interalliée 1914-1918 Minnemedaljen for Italias samling Fortjenstmedaljen for de frivillige i krigen i Øst-Afrika 1935–1936 Minnemedaljen for felttoget i Øst-Afrika Minnekorset for det italienske ekspedisjonskorps i Russland | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi rediger
Bakgrunn rediger
Filippo Tommaso Marinetti var født i Alexandria. Faren var en fremgangsrik jurist. Den italienske familien gav ham en franskpreget utdannelse. Han studerte i Egypt og Frankrike. Han skrev dikt på både fransk og italiensk, elsket raske biler og innledet forhold til flere snes kvinner.
Futurist og så fascist rediger
Marinetti er kjent som forfatteren av Det futuristiske manifest, som han skrev i 1908 i en rus av opprømthet etter at å ha svingt unna en syklist i sin bil.[7] Han fikk sitt manifest trykket på forsiden av den franske avisen Le Figaro. I Futurismens grunnleggelse og manifest erklærte han: «Kunst (...) kan ikke være noe annet enn vold, grusomhet og urettferdighet». Videre forfekter teksten et enhetlig forhold mellom liv og kunst. Marinetti forsto vold ikke bare som en metode for å skape en estetisk effekt, men som en iboende del av selve livet. Georges Sorel, hvis tanker gjorde seg gjeldende i hele det politiske spektrum fra anarkisme til fascisme, sluttet seg til dette og argumenterte for viktigheten av vold. Futurismen hadde både fascistiske og anarkistiske elementer.
Marinetti selv ble senere en aktiv tilhenger av Mussolini. Marinetti skal ha kommet opp med sine futuristiske ideer etter å kjørt av veien i bilen sin; han viser til ulykken i manifestet: han ble hjulpet opp av grøften som en ny mann. Han skisserte et nytt og høyst revolusjonært program for sine venner. Dette innebar at de skulle brenne alle broer til fortiden, «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, ruset på arbeid, på nytelse eller på opprør». «Vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»[8]
Det futuristiske manifest ble lest og diskutert over hele Europa, men Marinettis først futuristiske verker ble ikke videre vellykket. Premierene på stykket Le Roi Bombance («Den festende kongen») ble forstyrret av høylytt buing fra publikum, og fra Marinetti selv, som slik introduserte et annet essensielt element i futurismen: «ønsket om å bli buet på». Marinetti utkjempet allikevel en duell med en kritiker han mente var for krass.
Med sitt ønske om å vekke forargelse, utga Marinetti i 1932 Futuristisk kogebok i den hensikt, skrev han, å revolusjonere italienernes matvaner, og dra dem bort fra 1800-tallets kulinariske smak, særlig når det gjaldt pasta som han angrep for å være selve innbegrepet av en småborgerlig anakronisme. En dessertoppskrift het «Jordbærbryster»: «En rosa tallerken med to opprettstående kvinnebryst av ricotta, farget rosa med campari, og brystvorter av kandiserte jordbær.» «Kubistisk grønnsakshage»: «1. Små selleri-terninger fra Verona stekt og overdrysset med paprika. 2. Små terninger av stekt gulerot overstrødd med revet pepperrot. 3. Kokte erter. 4. Små syltede løk fra Ivra overdrysset med hakket persille. 5. Små stenger av Fontina-ost. NB! Terningene skal ikke være større enn én cm.»[9]
Da Adolf Hitler i 1938 tok med futuristiske verker i en utstilling med det nazistisk propaganda omtalte som entartete Kunst, overtalte Marinetti Mussolini til å ikke slippe utstillingen inn i Italia.
I 1942 var han med i det italienske ekspedisjonskorps som kjempet ved fronten på tysk side i Sovjetunionen. Det gikk katastrofalt, skjønt Marinetti fant mange nyttige dikteriske impulser under tiden der. Han vendte tilbake til Italia i 1943 som en syk mann, og ble ved Mussolinis side etter at han var blitt befridd og hadde grunnlagt Salò-republikken. Ennå knapt før sin død priste han den tapperhet som Mussolinis anti-partistyrker la for dagen.
Marinetti hadde skrevet boken Futurismen og fascismen som en hyllest til fascismen som futurismens sanne arvtaker, og han endte sine dager i restene i Mussolinis Salò-republikk.[10] I oktober 1943 skrev Marinetti til Mussolini at det var hans opphold i Russland som ville ta livet av ham. Han mente det var de fire månedene ved den russiske fronten som hadde påført ham hjertesykdommen han døde av i desember 1944.[11]
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Filippo-Tommaso-Marinetti, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118781936, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 17169, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BnFs generelle katalog, BNF-ID 11914598z, besøkt 7. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Маринетти Филиппо Томмазо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Marinetti: Le duel
- ^ Rett kopi, s. 7
- ^ Alain de Botton: Statusjag (s. 289-92), forlaget Damm, Oslo 2005, ISBN 82-04-10858-3
- ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 50), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5
- ^ Michael Stein: Marinetti's last stand, 19. januar 2021
Litteratur rediger
- Ellef Prestesæter & Karin Nygård (red.): Manifest. Rett kopi 2007. ISSN 1503-8238
Eksterne lenker rediger