Wikipedia

Felix Dennis

Felix Dennis (født 27. mai 1947 i Kingston upon Thames, død 22. juni 2014[2] i Dorsington) var en britisk magasinutgiver, poet og filantrop. Den tidligere motkulturelle, langhårete rebellen som var involvert i en berømt rettssak om «de tre fra Oz», var en av Storbritannias best kjent selvgjorte entreprenører. Hans privateide forlag, Dennis Publishing, var en pioner i å utgi magasiner innenfor personlige datamaskiner og andre hobbyrelaterte emner i Storbritannia. I nyere tid opprettet han ytterligere livsstilmagasiner med flaggskipet The Week som blir utgitt på De britiske øyer, USA og Australia.

Felix Dennis
Født27. mai 1947Rediger på Wikidata
Kingston upon Thames
Død22. juni 2014Rediger på Wikidata (67 år)
Dorsington[1]
BeskjeftigelseForlegger, skribent, lyriker, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
Utdannet vedHaydon School
Surbiton County Grammar
St. Nicholas Grammar School
NasjonalitetStorbritannia

Liv og karriere rediger

Oz-rettssaken rediger

Felix Dennis ble født i 1947 og etter å ha forlatt Harrow College of Art har han hevdet å ha kastet bort mye tid med spille rhythm and blues med ulike musikkgrupper. Hans karriere som utgiver startet som gateselger av undergrunnsmagasinet Oz i 1971. Bladet opprørte jevnlig det britiske etablissementet med en blanding av venstreorienterte artikler, diskusjoner om dop, sex og politikk. Med et oppmerksomt øye for detaljer ble Dennis raskt forfremmet til medredaktør. Han ble arrestert av de britiske myndigheter som medredaktør i den lengste konspirasjonsrettssak i engelsk historie over en misforstått utgave av bladets temanummer «Skolebarn» hvor redaktørene hadde invitert bidrag for barn. I tillegg hadde denne utgaven blant annet trykket en seksuell antydende tegning av Robert Crumb om «Bjørnen Rupert», en populær britisk avisserie for barn.[3] Dette førte til arrestasjon av Jim Anderson, Richard Neville og Felix Dennis. Flere var med, blant annet Dennis, å spille inn en plate sammen med John Lennon for å skaffe penger for de anklagedes forsvar.[4] En redegjørelse av rettssaken kan bli lest på The First Post.[5]

Rettssaken endte med at «the Oz three», som ble forsvart av John Mortimer, ble ikke funnet skyldig i anklagen «Konspirasjon for å forderve og korrumpere moralen til Rikets ungdom», men ble dømt for to mindre lovovertredelse og dømt til fengsel. Høyesterettens appelldomsstol tilsidesatte senere dommen for Neville, Dennis og Anderson, som var kledd i pikeskoleuniform for anledningen.[6][7] Dennis fortalte siden til forfatteren Jonathan Green[8] at natten før appellen ble hørt hadde redaktørene hatt et hemmelig møte med justitiarius John Widgery, baron Widgery, som fortalte dem at de ville bli frikjent hvis de frivillig sluttet å arbeide på Oz. Det er antatt at det var parlamentsmedlemmene Tony Benn og Michael Foot som blandet seg inn på deres vegne.[9]

Mediamongul rediger

Etter at han ble frikjent dro Dennis videre for å danne sitt publiseringsselskap i 1973; Dennis Publishing, hvor tidligere motkulturelle fotografer, skribenter og illustratører fra motkulturen fikk arbeid. Han fikk tidlig suksess med et månedlig blad kalt Kung Fu som fløt på interessen rundt kampsportutøveren Bruce Lee og gjorde 60 000 pund i inntjening – en liten formue i 1974.

Det lille selskapet forsøkte deretter å få tilpass på det amerikanske markedet selv om andres forsøk hadde feilet. Dennis hadde observert framveksten av små, personlige datamaskiner, og opprettet blader og magasiner rettet mot dette voksende markedet. Bladet Personal Computer World var en solid tittel, og ble siden solgt til VNU, og det tilsvarende MacUser ble siden solgt til Ziff Davis Publishing på midten av 1980-tallet.

I 1995 opprettet Dennis et herremagasin kalt Maxim som raskt ble det største livsstilsmagasinet for menn i verden.

Han opprettet også et postordreselskap for datamaskiner til 2 milliarder dollar som til sist ble offentlig på NASDAQ i desember 1992 og utgjorde hovedmengden av hans personlige formue. Det ble solgt til et privat investeringsgruppe i januar 2000. MicroWarehouse hadde på den tiden rundt 3500 ansatte i 13 forskjellige selskap og et verdensomspennende salg på 2,5 milliarder dollar.

I 2006 skrev Dennis en bestselger om hvordan han ble mangemillionær med boken How to Get Rich[10] Foruten anekdoter fra sitt liv, ga boken «knepene» i hvordan man blir rik med en sterk advarsel om de personlige ofre som er påkrevd. For Dennis eget vedkommende innebar det en avhengighet på kokain og en innrømmelse av å kastet bort over 100 millioner dollar på narkotika og kvinner.[11]

Dennis har forblitt eier av Dennis Publishing, et privat eid forlag med hovedkvarterer i både London og New York. Selskapet utgir over 50 forskjellige titler, digitale magasiner, nettsteder, blant annet The Week, Monkey, Auto Express, PC Pro, og Viz i Storbritannia, og flaggskipet The Week i USA og Australia.

Poesi rediger

I 2001, etter sin andre livstruende sykdom,[12] begynte han med poesi. I løpet av et år hadde han forfattet sin første diktbok; A Glass Half Full, utgitt av Hutchinson på De britiske øyer. Lanseringen av boken ble fulgt av den første av Dennis’ turne i Storbritannia og dekket tolv byer med diktframføringer, kalt «Did I Mention the Free Wine?», ettersom publikum ble tilbudt utmerket fransk vin fra Dennis mens de hørte hans framføringer. I løpet av syv år ble Dennis ble en av de mestselgende poetene i nyere tid, og hans poesi ble framført i radio, i internasjonal presse og som tema for to stører fjernsynsdokumentarer.

I oktober 2003 opptrådte Dennis sammen med Royal Shakespeare Company ved siden av flere kjente skuespillere fra teaterselskapet med opplesninger fra sine dikt på teateret The Swan ved Stratford-upon-Avon. I 2004 dro han på 15 måneders turne i USA. Det samme året kom hans andre poesibok ut, Lone Wolf, og ble igjen etterfulgt av 14 måneders turne på De britiske øyer.

Siden den gang har det kommet ytterligere poesibøker: When Jack Sued Jill: Nursery Rhymes for Modern Times, Island of Dreams og Homeless in my Heart, alle utgitt av Ebury Press.[13][14]

Morder? rediger

I et intervju med Ginny Dougary som ble trykket i avisen The Times den 2. april 2008 fortalte Dennis, etter å ha delt flere flasker med utmerket vin, at han tidlig på 1980-tallet hadde drept en mann som hadde mishandlet en kvinne han kjente. Han hevdet å ha dyttet mannen utenfor en klippe. I tre år skal han ha forsøkt å redde livet til en ung prostituert, «jeg kunne ikke orke å se denne orkidé bli skylt ned i toalettet...»[15]

Senere innrømmet Dennis at hans prat var «en haug med sludder» mens han var full.[16] At en forfatter enten har begått eller lekt med tanken om et (fiktivt) mord er ikke uvanlig. «Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om,» skrev den norske forfatteren Aksel Sandemose og lot det være tvil om han selv hadde begått et mord eller ikke.[17]

Filantropen rediger

Felix Dennis var meget involvert i treplanting og bærekraftig skogbruk. Et av hans prosjekter var Forest of Dennis i Warwickshire i Vest-Midlands. Fra rundt 2000 etablerte Dennis en ung skog bestående av lokale tresorter som allerede dekker et tusen aker.[18]

Blant hans andre interesser var en stor skulpturpark med bronsestatuer og andre originalverker. Han drakk kostbar fransk vin og skal ha hatt en av de beste vinkjellere i Storbritannia og en stor boksamling av førsteutgaver.[19]

Felix Dennis er portrettert av skuespiller Chris O'Dowd i filmen Hippie Hippie Shake, basert på en bok av Richard Neville, og som forteller om magasinet Oz og det berømte rettssaken. Foruten innspillingen av filmen gikk Dennis med på å møte O'Dowd, som senere uttalte at Dennis «var en utrolig karismatisk person».[20]

Referanser rediger

  1. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Felix Dennis, 1947-2014 The Week, 23. juni 2014
  3. ^ «The Rupert Bear Controversy: Defence and Reactions to the Cartoon in the OZ Obscenity Trial» Arkivert 23. oktober 2004 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Bill Elliot and the Elastic Oz Band»[død lenke]: benefit single for Oz at the time of its UK obscenity trial; John Lennon (og Yoko Ono) er kreditert som låtskrivere og produsenter
  5. ^ Dennis, Felix (28. januar 2009): «"The OZ trial: John Mortimer’s finest hour». The First Post.
  6. ^ Murray, Charles Shaar (2. august 2001): «I was an Oz schoolkid», The Guardian
  7. ^ «Oz obscenity trial»
  8. ^ Green, Jonathon: All Dressed Up: The Sixties and the Counterculture. Pimlico, London, 1999, ISBN 0-7126-6523-4.
  9. ^ Leslie Tate: «Oz Magazine» Arkivert 13. juli 2011 hos Wayback Machine.
  10. ^ Dennis, Feliz (2006): How to Get Rich, utgitt av Ebury Press. ISBN 009191265-2
  11. ^ «Felix Dennis Interview - Author; How to Get Rich», YouTube, fra Lusso Magazine, 5. februar 2008.
  12. ^ «Publisher Felix Dennis' odes to vice and consequences», video on, Ted.com.
  13. ^ The Poetry Archive: Felix Dennis[død lenke]
  14. ^ Ebury Press, bruke søkefeltet på «Felix Dennis» for liste og omtale av hans utgivelser.
  15. ^ Dougary, Ginny: «Maxim publisher Felix Dennis: 'I've killed a man'», The Times, 2. april 2008
  16. ^ Cockcroft, Lucy (2. april 2008): «Felix Dennis retracts killing claim», Telegraph.co.uk
  17. ^ Mord og kjærlighet. «Aksel Sandemose som kriminalforfatter»[død lenke], ved Jorunn Hareide
  18. ^ Kirby, Terry: «Felix Dennis retires to spend more time with his trees», The Independent, 17. februar 2007
  19. ^ O'Hagan, Simon: «Felix Dennis: 'I'm 55. I'm rich. I don't need this tyranny'» Arkivert 6. oktober 2010 hos Wayback Machine. The Independent, 3. november 2002
  20. ^ «Chris O'Dowd: The IT Man From The IT Crowd» Arkivert 10. april 2012 hos Wayback Machine.. SuicideGirls.com.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Felix_Dennis&oldid=21755933»