Felipe González

spansk politiker
Felipe González
Felipe González recibe al presidente de la Diputación General de Aragón (cropped).jpg
Født5. mars 1942[1][2][3]Rediger på Wikidata (78 år)
SevillaRediger på Wikidata
Ektefelle Carmen Romero (19692008)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Sevilla, Instituto San Isidoro[4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, labour law specialist, skribent, forretningsdrivendeRediger på Wikidata
Parti Partido Socialista Obrero EspañolRediger på Wikidata
Nasjonalitet Spania, Colombia (2014–)Rediger på Wikidata
Medlem av Fundación AlternativasRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
José Marti-ordenen (1986)[5], storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1996)[6], Karlsprisen (1993)[7], storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1984)[8], storkors av Kristusordenen (1984)[9], Grand Cross of the Order of the Quetzal (2004)[10], Hijo Predilecto de Andalucía (1998)[11], Gold Medal of Madrid (2011)[12][13], storkors av Solordenen (1986)[14]Rediger på Wikidata
Signatur
Felipe Gonzálezʼ signatur

Felipe González Márquez (født 5. mars 1942 i Sevilla) er en spansk sosialdemokratisk politiker. Han var statsminister i Spania fra 1982 til 1996, fire valgperioder, det lengste noen demokratisk valgt statsminister har sittet i Spania. Han ble medlem av Det spanske sosialdemokratiske partiet Partido Socialista Obrero Español (PSOE) i 1964, den gang et forbudt parti som alle partier under Francos diktatur. Gonzalez var partileder fra 1974 til 1997. Ved Francos død i 1975 var han den mest framstående lederen i den demokratiske opposisjonen på venstresiden. Sammen med daværende konservative statsminister Adolfo Suarez spilte han en avgjørende rolle i Spanias overgang fra diktatur til demokrati. I løpet av hans regjeringstid ble demokratiet konsolidert, man fikk vedvarende økonomisk vekst og Spania ble medlem av EEC.[15] Felipe González mottok Karlsprisen i 1993.[16] Som sine forgjengere ble han tilbudt en adelstittel av kong Juan Carlos. Det takket han nei til.

Tidlig virkeRediger

Felipe Gonzáles praktiserte som advokat innen arbeidsrett i Sevilla fra 1966. Han ble partileder for PSOE, det største partiet i 1974, og var en viktig leder for venstresiden i overgangsperioden til demokrati fra 1975. De fleste partier ble lovlige i 1976, og PSOE ble nest største parti i parlamentet ved det første valget. I 1977 undertegnet alle partier som var representert i parlamentet de såkalte Moncloa-avtalene. Disse hadde som mål å senke konfliktnivået i arbeidslivet. Samme år ble amnestiloven for politiske forbrytelser begått under borgerkrigen og diktaturet vedtatt. Politiske fanger ble satt fri, republikanere i eksil kunne komme hjem, men loven garanterte samtidig at forbrytelser begått av Francoregimet ikke ville bli straffeforfulgt. En ny grunnlov ble behandlet av parlamentet og deretter vedtatt gjennom folkeavstemning i 1978. Med denne ble monarkiet gjeninnført.

Politisk førte Gonzalez PSOE bort fra marxismen (1979) og videre i en moderat og sentrumsorientert retning med bredere velgergrunnlag. Han var hele tiden svært oppmerksom på hæren som mulig utfordrer av demokratiet. Militære gjorde et mislykket kuppforsøk i 1981, bare ett år før PSOE kom til makten.

Statsminister (1982-1996)Rediger

Regjeringen Gonzalez IRediger

I 1982 fikk PSOE rent flertall i parlamentet.[17][18] Mye var lovet under valgkampen, Spania skulle moderniseres og det skulle skapes nye jobber. Regjeringen ble møtt med enorme forventninger om endring. Det var mange utfordringer: Da Gonzalez tok over var ledigheten på 16%, inflasjonen på 15%, og staten hadde et stort budsjettunderskudd. ETAs terrorisme fortsatte. I tillegg ble det avslørt planer om nye militære statskupp både 1982 og 1985, planer som ikke ble gjort offentlig kjent før mange år senere. Å underlegge hæren sivil kontroll var derfor svært viktig for PSOE. Et omfattende moderniseringsprogram for den lite produktive industrisektoren etablert under Franco ble startet opp. Dette, samt devaluering av pesetaen, førte til stramme budsjetter og oppsigelser. Arbeidsledigheten økte til 20% i løpet av to år, deretter til 22%. Statens tilskudd til private utdanningsinstitusjoner, de fleste katolske institusjoner på barneskolenivå, ble lovregulert, noe det ikke hadde vært tidligere, og det kom en ny universitetslov som garanterte omfattende økonomisk og akademisk autonomi. Nye lover for borgerretter i samsvar med konstitusjonen ble innført. Det gjaldt forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, og Habeas corpus. En moderat lov for selvbestemt abort ble vedtatt i 1985. Domstolene ble sikret en mer uavhengig stilling. Ledet av Gonzalez stemte det spanske folket ja til medlemskap i NATO, noe de tidligere hadde vært svært skeptiske til.

Regjeringen Gonzalez II og IIIRediger

Ved valget i 1986 fikk PSOE igjen rent flertall. Spania ble fullt medlem av EEC samme år, en definitiv slutt på isolasjonen landet i større og mindre grad hadde vært i under Franco, og utenlandsk kapital flommet inn. Økonomien ble modernisert gjennom frihandelspolitikken i EEC og tok seg veldig opp. Inflasjonen ble bekjempet bl.a. gjennom en stram lønnspolitikk med moderasjon, til og med nedgang i lønninger. EEC bidro også til at Spania ble mer integrert i Vesten, samtidig som makt og myndighet ble overført fra sentralt nivå til regionene. En generalstreik i 1988 mot arbeidslivspolitikken til regjeringen påførte Gonzalez et første større tap i forhold til sine kjernevelgere.

Allerede Franco hadde etablert noen velferdsordninger. Gonzales og PSOE bygde en velferdsstat og forbedret eksisterende ordninger for pensjon og arbeidsledighet. 40-timers arbeidsuke ble innført, og retten til betalt ferie utvidet til 30 dager i året. Helsetjenesten ble reformert og lokale helsesentre for førstlinjetjeneste til alle ble etablert. Pressefriheten ble utvidet.

Ved valget i 1989, Gonzalez' tredje periode, fikk PSOE halvparten av setene i parlamentet. I 1992 feiret Spania femhundrårsdagen for oppdagelsen av Amerika, arrangerte de Olympiske leker i Barcelona og Verdensutstillingen i Sevilla samme år. Dette var svært vellykket, og bidro til å plassere Spania blant andre moderne land. Samtidig fungerte disse arrangementene som motor for å fornye infrastrukturen i de to byene, en fornyelse resten av landet også hadde fordel av. Lyntoget (AVE) mellom Sevilla og Madrid er et eksempel.

I 1992 lyktes franske spesialstyrker i samarbeid med den spanske sivilgarden (Guardia Civil) med å arrestere lederen for ETA, en viktig seier i kampen mot terrorisme.

Regjeringen Gonzalez IVRediger

I Gonzalez' fjerde og siste regjeringsperiode fra 1993 måtte PSOE søke støtte fra det største nasjonalistpartiet i Cataluña for å forme regjering. Økonomien som gikk tilbake først på nittitalle tok seg etterhvert opp igjen, men arbeidsledigheten var fortsatt den høyeste i Europa. I 1994 kom flere korrupsjonsskandaler som gjaldt personer høyt oppe i statsapparatet. Regjeringen ble også beskyldt for å ha brukt dødsskvadroner til å likvidere et antall ETA separatist guerrilla grupper i Frankrike mellom 1983 og 1987. Dette og økende korrupsjon i administrasjonen fikk de katalanske partiene til å trekke sin støtte til Gonzalez i juli 1995. I valget som fulgte i 1996 tapte Gonzalez med knapp margin mot José Maria Aznar og Partido Popular.

ReferanserRediger

  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Felipe González Márquez, gonzalez-marquez-felipe
  2. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Felipe Gonzalez Marquez, 00000014706
  3. ^ Internet Movie Database, 12. aug. 2015, nm0328158
  4. ^ https://sevilla.abc.es/sevilla/sevi-casi-siglos-formacion-cientifica-y-humanistica-instituto-san-isidoro-sevilla-201805130843_noticia.html
  5. ^ https://elpais.com/diario/1986/11/15/espana/532393203_850215.html, 6. nov. 2017
  6. ^ http://www.boe.es/boe/dias/1996/05/11/pdfs/A16603-16603.pdf, 20. okt. 2017
  7. ^ https://web.archive.org/web/20141214004844/http://www.karlspreis.de/de/preistraeger/vita, http://www.karlspreis.de/de/preistraeger/vita, tysk, 14. des. 2014, Der Karlspreisträger 1993 Felipe González Márquez, Wayback Machine
  8. ^ http://www.boe.es/boe/dias/1984/06/23/pdfs/A18374-18374.pdf, 20. okt. 2017
  9. ^ http://www.ordens.presidencia.pt/?idc=154
  10. ^ http://www.jornada.unam.mx:8810/2004/09/14/025n1eco.php?origen=economia.php&fly=, 6. nov. 2017
  11. ^ http://www.elmundo.es/elmundo/1998/febrero/28/nacional/gonzalez.html, 6. nov. 2017
  12. ^ https://www.elmundo.es/elmundo/2011/05/15/madrid/1305465781.html, 20. mar. 2019
  13. ^ http://www.atlantico.net/articulo/espanha/gonzalez-y-aznar-reciben-medalla-oro-madrid/20110516075043122556.html, 6. nov. 2017
  14. ^ http://www.rree.gob.pe/elministerio/Documents/ORDEN%20DEL%20SOL.pdf, 16. mar. 2018
  15. ^ «Encyclopedia Britannica». Online: 1409. 6. mai 1998. Besøkt 11. februar 2020. 
  16. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014
  17. ^ García de Cortázar, Fernando. (2017). Breve historia de España. Alianza Editorial. ISBN 978-84-9104-756-8. OCLC 987196073. 
  18. ^ Tremlett, Giles. (2012). Ghosts of Spain : travels through a country's hidden past. Faber and Faber. ISBN 0-571-27939-2. OCLC 812215370. 


Forgjenger:
 Leopoldo Calvo-Sotelo 
Spanias statsminister
Etterfølger:
 José María Aznar