Åpne hovedmenyen

FC Barcelona

fotballklubb i Barcelona, Spania
FC Barcelona
Fútbol Club Barcelona
Stiftet1899
Nettsidehttps://www.fcbarcelona.com/
KallenavnBarça
Culés

Blaugranas eller Azulgranas
HjemmebaneCamp Nou, Barcelona
Kapasitet99 354[1]
LigaPrimera División
UtmerkelserLaureus World Team of the Year, Sankt Georgskorset
LandSpania
ByBarcelona
Oppkalt etterBarcelona
Annet2018/19: 1.-plass i Primera División
2014/15: Vinner av UEFA Champions League
2017/18: Vinner av Copa del Rey
Administrasjon
StyrelederJosep Maria Bartomeu
HovedtrenerErnesto Valverde
Kit left arm fcbarcelona1920h.png Kit body fcbarcelona1920h.png Kit right arm fcbarcelona1920h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm borderonyellow.png Kit body barcelona1920a.png Kit right arm borderonyellow.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt

Futbol Club Barcelona, som regel omtalt som Barcelona eller bare Barça, er en spansk (katalansk) idrettsklubb. Den er basert i byen Barcelona, og er mest kjent for sitt fotballag, med herrelaget som spiller hjemmekampene sine på Camp Nou – Europas største fotballstadion, og kvinnelaget, FC Barcelona Femení, som spiller på Mini Estadi. I tillegg til å være blant Europas største fotballklubber, er FC Barcelona også den største idrettsklubben i verden, med over 160 000 medlemmer. Klubbens andre lag (basketball, håndball, landhockey, friidrett, ishockey, innefotball, rugby, baseball og volleyball) har vunnet utallige titler både nasjonalt og internasjonalt.

FC Barcelona er eneste klubb som har deltatt i europacuper uavbrutt siden begynnelsen i 1955, og en av tre klubber som aldri har rykket ned fra La Liga (sammen med Athletic Bilbao og Real Madrid). Klubben har 26 spanske seriemesterskap, 30 seiere i den spanske cupen, 13 seiere i spansk supercup, fem seiere i UEFA Champions League (Mesterligaen), fem seiere i UEFA Super Cup, fire seiere i cupvinnercupen og tre seiere i VM for klubblag. Barcelona er eneste klubb som har vunnet «The Treble» – serien, cupen og Mesterligaen i én og samme sesong – to ganger: i 2008/09-sesongen og i 2014/15-sesongen. Klubbens spillere har vunnet flest Ballon d'Or (Gullballen) gjennom tidene (11), og flest FIFA World Player of the Year-utmerkelser (7). I 2010 havnet tre av Barcelonas egenproduserte spillere (Lionel Messi, Andrés Iniesta og Xavi, som alle kommer fra klubbens ungdomsakademi La Masia) på de tre første plassene i Gullballen-kåringen.

Ulikt mange andre idrettsklubber er Barcelona eid og styrt av supporterne. Klubbens slagord er Més que un club («Mer enn en klubb»), noe som henviser til klubben som et symbol for katalansk kultur og katalanisme. Barcelona er den andre mest verdifulle fotballklubben i verden ifølge forretnings- og finanstidsskriftet Forbes' liste over fotballklubbers finansverdi, som pr. mai 2015 toppes av Barcelonas spanske erkerivaler Real Madrid, med Manchester United på en tredjeplass.[2] Oppgjørene mellom Barcelona og Real Madrid er et av verdens mest sette idrettsarrangementer, og refereres til som El Clásico (katalansk: El Clàssic) av fans og media.[3]

Barcelona er kjent for sin ballbesittende fotball og teknisk krevende spillestil, karakterisert av kortpasninger og bevegelse mellom lagdeler mens man leter etter åpninger i motstanderlagets forsvar.

Innhold

Klubbens historieRediger

 
Barcelonaeffekter til salgs

FC Barcelona ble stiftet 29. november 1899 av sveitseren Hans Gamper. Hans, som i Catalonia kalles Joannes, var en fotballentusiast og ankom Barcelona først i 1898 i forretningssammenheng. Allerede i 1901 vant klubben sine første titler.

Da den spanske ligaen ble stiftet i 1929 vant Barcelona den første sesongen. Klubben kom imidlertid i problemer etter den spanske borgerkrigen, da de ofte følte seg diskriminert til fordel for sine kastiljanske rivaler Real Madrid.

Etter vanskelige år i etterkrigstiden fikk klubben sin renessanse da nederlenderen Johan Cruijff kom til klubben i 1973. Den rekordhøye overgangssummen på £ 922 300 ble raskt glemt da han ledet Barcelona til seier 5-0 over Real Madrid på Santiago Bernabéu, noe som sikret Barcelona seriemesterskapet.

Da Barcelona vant Primera Division igjen for første gang på 11 år i 1985, var engelskmannen Terry Venables manager for klubben. Venables hentet blant andre skotten Steve Archibald, waliseren Mark Hughes og engelskmannen Gary Lineker til Barcelona.

«Dream Team» og totalfotballRediger

På tidlig 1990-tall ble Barcelona Spanias ledende klubb, med fire seriemesterskap på rad fra 1991 til 94. I 1992 gikk klubben også til topps i Mesterligaen for første gang, med finaleseier 1-0 over italienske SampdoriaWembley Stadium i London. Klubben ble på denne tiden ledet av Cruyff, som hadde returnert som trener i 1988. Cruyff satte sammen et lag bestående av spanske spillere, deriblant den senere suksesstreneren for førstelaget Josep «Pep» Guardiola, og utenlandske stjerner som Romario, Michael Laudrup, Hristo Stoitsjkov og Ronald Koeman, som fikk tilnavnet «Dream Team».

Cruyff innførte den nederlandske totalfotballen i Barcelona, en spillestil der lagdelene var langt mer bevegelige enn i mer tradisjonelle systemer. I Barcelona ble stilen utviklet til det som i dag er kjent som tiki-taka. Cruyff sørget for at stilen ble innført også på ungdomsakademiet La Masía, noe som skulle legge grunnen for en generasjon teknisk dyktige, men fysisk små spillere, som Messi, Xavi, Iniesta og Cesc Fàbregas. Spillestilen ble det neste tiåret ført videre av andre trenere i Barcelona, som nederlenderne Louis van Gaal og Frank Rijkaard.

Cruyff ledet laget i åtte år og vant elleve trofeer som trener for Barcelona, klubbens til da mest suksessrike trener. Cruyffs siste to sesonger i Barcelona ble uten trofeer, og han trakk seg etter 1995/96-sesongen. Han ble etterfulgt av Bobby Robson i 1996/97-sesongen, før Louis van Gaal tok over trenerstolen sesongen etter. Under van Gaal og med spillere som Rivaldo, Patrick Kluivert og Luís Figo vant Barcelona to ligatitler, i 1998 og 1999.

Med Frank Rijkaard som manager vant klubben i 2004/05-sesongen igjen La Liga, med hjelp av verdensstjerner som Ronaldinho og Samuel Eto'o. Året etter vant de ligaen igjen, og gikk også til topps i Mesterligaen, etter å ha slått engelske Arsenal i finalen. Arsenal ble slått 2-1 på Stade de France i Paris etter mål av Sol Campbell (Arsenal) og Eto'o og Juliano Belletti (Barcelona). Dommer i denne kampen var forøvrig den norske toppdommeren Terje Hauge.

UNICEF-avtalenRediger

Sommeren 2006 signerte FC Barcelonas ledelse, ved daværende klubbpresident Johan Laporta, en sponsoravtale med verdensorganisasjonen UNICEF. Før dette hadde klubben aldri spilt med sponsorlogoer på drakten. Det var en unik avtale, da Barcelona ikke tjente penger på dette, men ga bort én prosent av omsetningen til organisasjonen. Slike avtaler hadde aldri før vært gjort i fotballhistorien. Frem til 2011/12-sesongen kunne man se laget spille med trøyer med UNICEF-logoen midt på brystet. UNICEFs logo er nå flyttet til trøyens bakside etter at klubben inngikk en sponsoravtale med Qatar Foundation. Kort tid etter dette igjen fullførte man den gradvise overgangen fra UNICEF via Qatar Foundation til Qatar Airways som skjortesponsor, denne gang den største skjortesponsoravtalen i verden, estimert til ca. 30 millioner euro per sesong.

Guardiola-åreneRediger

 
Spillere og trenere feirer ligamesterskapet i 2010

Klubbens hittil mest suksessrike epoke startet sesongen 2008/09, da Pep Guardiola tok over som trener for førstelaget. Med en stor andel spillere med bakgrunn fra La Masía i startoppstillingen — som Lionel Messi, Xavi, Andrés Iniesta, Gerard Piqué, Carles Puyol, Sergio Busquets, Pedro og Victor Valdés — innførte Guardiola den kjente tiki-taka-stilen, en videreutvikling av Cruyffs totalfotball hvor prioriteringen ble lagt på stort ballinnehav og møysommelig oppbygging av angrepsspillet gjennom korte og hurtige pasninger mellom spillere og lagdeler. Med trioen Messi, Xavi og Iniesta i sentrum for lagets taktikk, ble Barcelona det dominerende laget i europeisk klubbfotball de neste tre årene. De ble første spanske klubb til å vinne «The Treble» allerede i Guardiolas første sesong som trener, og vant i tillegg den spanske supercupen, UEFA Super Cup og VM for klubblag. Dermed ble Barcelona første klubb i historien som vant den såkalte «sextuple» — alle seks mulige nasjonale og internasjonale titler for klubblag. Barcelona forsvarte ligatittelen de to påfølgende sesongene, og i 2011 vant klubben også Mesterligaen for fjerde gang. Manchester United var motstander i begge Barcelonas Mesterliga-finaler under Guardiola, som ble vunnet med henholdsvis 2-0 (på Stadio Olimpico i Roma) og 3-1 (på Wembley i London).

I 2011/12-sesongen tapte Barcelona ligaen til Real Madrid og semifinalen i Mesterligaen mot engelske Chelsea. Like etter tapet for Chelsea annonserte Guardiola at han kom til å slutte som trener ved sesongslutt, og at han ville bli etterfulgt av assistenttreneren Tito Vilanova. Guardiolas siste trofé med Barcelona kom med seier i Copa del Rey, da de vant 3-0 over Athletic Bilbao i finalen 25. mai 2012. Da hadde han vunnet 14 trofeer på fire år som trener for førstelaget.

Nylig historieRediger

I 2012/13-sesongen under Tito Vilanova endte laget på 100 poeng i Primera División, og tangerte dermed poengrekorden til Real Madrid satt sesongen før. Barcelona vant serien med 15 poeng ned til nummer to, noe som også er ny rekord i Primera División. Barcelona tapte semifinalen i cupen for Real Madrid, og ble igjen slått ut i semifinalen i Mesterligaen, denne gangen av Bayern München.

2013/14-sesongen ble preget av trener Vilanovas sykdom og senere bortgang, etter at han måtte gå av i juli 2013 etter bare én sesong som trener for førstelaget. Gerardo «Tata» Martino tok over som trener, og laget ble stående uten trofeer denne sesongen etter å ha tapt både ligaen og kvartfinalen i Mesterligaen for Atlético Madrid, og finalen i Copa del Rey for Real Madrid.

I april 2014 ble Barcelona dømt av FIFA for overtredelse av regelverket for kjøp av spillere under 18 år, og måtte avstå fra å signere nye spillere de to neste overgangsvinduene. På grunn av ankesaken ble forbudet først gjeldende etter sommeren 2014, som gjorde at Barcelona kunne signere foregående sesongs toppscorer i Premier League, Luis Suárez, fra Liverpool.

Med den effektive angrepstrioen Messi, Suárez og Neymar i spissen gjentok Barcelona bedriften fra seks år tidligere, da de i 2014/15-sesongen, under trener Luis Enrique, igjen vant Primera División, Copa del Rey og Mesterligaen. Dermed ble Barcelona første klubb som har vunnet «The Treble» to ganger. Ligagullet ble sikret i nest siste serierunde, da de slo regjerende ligamester Atlético Madrid 1-0 på bortebane. I finalen i Copa del Rey ble Athletic Bilbao slått 3-1.

I Mesterliga-finalen på Olympiastadion i Berlin 6. juni 2015 ble Juventus slått 3-1, og med det hadde Barcelona også vunnet over de regjerende mestrene fra seks europeiske ligaer på veien mot Mesterliga-trofeet: De kypriotiske mestrene APOEL og nederlandske Ajax ble slått i gruppespillet, og i utslagsrundene slo Barcelona ut henholdsvis engelske Manchester City, franske Paris Saint-Germain og tyske Bayern München, før de italienske mestrene ble slått i finalen. Dette var den fjerde Mesterliga-finalen på ni år for Barcelona, hvorav klubben vant alle fire. I desember vant Barcelona også VM for klubblag for tredje gang, da de slo argentinske River Plate 3-0 i finalen. Dette var Barcelonas 20. internasjonale tittel, og laget endte på totalt 180 mål i alle turneringer i 2015, og slo dermed Real Madrids rekord på 178 scorede mål fra 2014.

I 2015/16 sesongen vant Barcelona sitt 24. seriemesterskap, ett poeng foran Real Madrid på andreplass. Sesongen startet bra for klubben, med blant annet seier 4-0 over Real Madrid på Santiago Bernabeu i november og 39 kamper på rad uten tap, fram til Real Madrid tok revansje i neste El Clásico med seier 2-1 på Camp Nou 2. april. Dette er rekord i antall sammenhengende kamper uten tap i La Liga. Barcelona ble slått ut av Mesterligaen av Atlético Madrid (2-1/0-2) i kvartfinalen, men kunne feire «dobbelen» i Spania etter Copa del Rey-finaleseier 2-0 over Sevilla 22. mai. Angrepsrekka Messi, Suárez og Neymar scoret 131 mål, og slo dermed sin egen rekord for flest mål av samme angrepsrekke fra sesongen før.

I mars 2017 gjorde Barcelona det største comebacket i Mesterliga-historien da de slo Paris Saint-Germain 6–1 i åttendedelsfinalen på Camp Nou, etter å ha tapt første kamp 4–0 i Paris. I kvartfinalene tapte Barcelona 3–0 sammenlagt mot Juventus. I mai samme år ble tidligere Barcelona-spiller Ernesto Valverde annonsert som Luis Enriques etterfølger i trenerstolen, etter at Barcelona hadde tapt serien til Real Madrid i 2016/17-sesongen. Valverde førte laget til sitt 25. og 26. seriegull i 2017/18- og 2018/19-sesongene. Laget avsluttet 2017/18-sesongen med å sette ny rekord for sammenhengende antall kamper uten tap i La Liga (43 kamper) med seier 5–1 over Villarreal 9. mai, men måtte igjen se seg slått av et italiensk lag i Mesterligaen, etter tap på bortemålsregelen (sammenlagt 4–4) for AS Roma i kvartfinalene.

Påfølgende sesong kunne Barcelona feire sitt åttende seriemesterskap på elleve år, og det 26. totalt, etter seier 1–0 over Levante 27. april. Laget nådde semifinalene i Mesterligaen, der de ble slått ut av Liverpool (sammenlagt 4–3).

StadionRediger

Utdypende artikkel: Camp Nou
 
Camp Nou, med klubbens slagord på tribunene

Hjemmebanen til Barcelona er Camp Nou, et stadion som klubben er eier av. Det ble åpnet i 1957, og har en kapasitet på 99 354 tilskuere, noe som gjør det til Europas største fotballstadion. Camp Nou er et av stadionene som tidligere ble regnet som «femstjerners» av UEFA, nå regnet som et kategori fire-stadion, noe som gjør at finalekamper i europacupene kan spilles der. Stadionet huser også Barcelona-museet, som er Catalonias nest mest besøkte museum.[trenger referanse] Barcelona har hatt to andre hjemmebaner før Camp Nou: Fra 1909 til 1922 spilte de på Carrer Indústria de Barcelona, og fra 1922 til 1957 spilte de på Camp de les Corts. På den ene langsiden på stadion står klubbens slagord «més que un club» (norsk: mer enn en klubb) i store gule bokstaver.

TilhengerneRediger

Barcelona er kjent for å ha et av verdens mest kresne publikum. Lagets tilhengere blir populært kalt cules (rumpe-tilhengere). Dette navnet stammer helt fra de første årene i klubbens historie, da de spilte hjemmekampene sine på stadionet Carrer Indústria de Barcelona. Dette stadionet hadde ikke tribuner, så tilhengerne pleide å sitte på gjerdet og se kampene. Folk som gikk forbi på kampdagen så da en lang rekke med rumper (cules). Da klubben byttet hjemmebane til Camp de les Corts, og senere til Camp Nou, fulgte dette kallenavnet med.

Den 18. januar 2011 ble Norges offisielle supporterklubb «Penya Blaugrana del Nord» godkjent av styret i FC Barcelona. Supporterklubben startet inntak av medlemmer 1. juli 2011 og er allerede en av de største utenlandske supporterklubbene til den katalanske storklubben.[trenger referanse] Supporterklubben utgir medlemsbladet «Blaugrana» og er i tillegg aktive på egen nettside, samt via Facebook, Twitter og Instagram.

SpillerstallRediger

26. mars 2019 [4]

Nr. Posisjon Spiller
1   K Marc-André ter Stegen
2   F Nélson Semedo
3   F Gerard Piqué
4   MB Ivan Rakitić
5   MB Sergio Busquets
6   F Jean-Clair Todibo
7   MB Philippe Coutinho
8   MB Arthur
9   A Luis Suárez
10   A Lionel Messi  
11   A Ousmane Dembélé
12   MB Rafinha
Nr. Posisjon Spiller
15   F Clément Lenglet
17   A Antoine Griezmann
18   F Jordi Alba
19   MB Carles Aleñá
20   F Sergi Roberto
21   MB Frenkie de Jong
22   MB Arturo Vidal
23   F Samuel Umtiti
  MB Denis Suárez
  K Neto
  F Emerson
  F Júnior Firpo

Utlånte spillereRediger

Nr. Posisjon Spiller
7   MB Arda Turan (hos İstanbul Başakşehir til 30. juni 2020)
  K Adrián Ortolá (hos Deportivo La Coruña til 30. juni 2019)
  K Sergi Puig (hos Conquense til 30. juni 2019)
  F Santiago Bueno (hos Peralada-Girona B til 30. juni 2019)
  F Douglas (hos Sivasspor til 30. juni 2019)
Nr. Posisjon Spiller
  F Roman Tugarinov (hos Cornellà til 30. juni 2019)
  MB Josep Calavera (hos Lleida Esportiu til 30. juni 2019)
  MB Braima Fati (hos Vilafranca til 30. juni 2019)
  MB Alasana Mammeh (hos Etar til 30. juni 2019)

MeritterRediger

Klubben har også vunnet en rekke lokale, nasjonale og internasjonale titler som ikke har stått i regi av hverken FIFA eller UEFA.

NasjonaltRediger

  • Primera División: (26)
    • 1929, 1945, 1948, 1949, 1952, 1953, 1959, 1960, 1974, 1985, 1991, 1992, 1993, 1994, 1998, 1999, 2005, 2006, 2009, 2010, 2011, 2013, 2015, 2016, 2018, 2019
  • Copa del Rey: (30)
    • 1910, 1912, 1913, 1920, 1922, 1925, 1926, 1928, 1942, 1951, 1952, 1953, 1957, 1959, 1963, 1968, 1971, 1978, 1981, 1983, 1988, 1990, 1997, 1998, 2009, 2012, 2015, 2016, 2017, 2018
  • Spansk supercup: (13)
    • 1983, 1991, 1992, 1994, 1996, 2005, 2006, 2009, 2010, 2011, 2013, 2016, 2018

Europa og internasjonaltRediger

  • Avgjørende kamp om Messebycupens trofé: (1)
    • 1971

Fakta og tallRediger

kamper og mål oppdatert 27. mai 2019

KlubbpresidenterRediger

  • Walter Wild (1899–1901)
  • Bartomeu Terradas (1901–1902)
  • Paul Hass (1902–1903)
  • Arthur Witty (1903–1905)
  • Josep Soler (1905–1906)
  • Juli Marial (1906–1908)
  • Vicenç Reig (1908)
  • Hans Gamper (1908–1909)
  • Otto Gmelin (1909–1910)
  • Hans Gamper (1910–1913)
  • Francesc Moxo (1913–1914)
  • Alvar Presta (1914)
  • Joaquim Peris de Vargas (1914–1915)
  • Rafael Llopart (1915–1916)
  • Gaspar Rosés (1916–1917)
  • Hans Gamper (1917–1919)
  • Ricard Graells (1919–1920)
  • Gaspar Rosés (1920–1921)
  • Hans Gamper (1921–1923)
  • Eric Cardona (1923–1924)
  • Hans Gamper (1924–1925)
  • Arcadi Balaguer (1925–1929)
  • Tomás Rosés (1929–1930)
  • Gaspar Rosés (1930–1931)
  • Antoni Oliver (1931)
  • Joan Coma (1931–1934)
  • Esteve Sala (1934–1935)
  • Josep Sunyol (1935–1936)
  • Komité (1936–1939)
  • Joan Soler (1939–1940)
  • Enrique Piñeyro Queralt (1940–1942)
  • Josep Vidal-Ribas (1942)
  • Enrique Piñeyro Queralt (1942–1943)
  • Josep Antoni Albert (1943)
  • Josep Vendrell (1943–1946)
  • Agustí Montal Galobart (1946–1952)
  • Enric Martí Carreto (1952–1953)
  • Francesc Miró-Sans (1953–1961)
  • Enric Llaudet (1961–1968)
  • Narcís de Carreras (1968–1969)
  • Agustí Montal Costa (1969–1977)
  • Josep Lluís Núñez (1978–2000)
  • Joan Gaspart (2000–2003)
  • Enric Reyna (2003)
  • Joan Laporta (2003–2010)
  • Sandro Rosell (2010-2014)
  • Josep Maria Bartomeu (2014-d.d.)

Historisk spillerstatistikk (utvalg)Rediger

Oppdatert per 1. april 2019.[5]

Navn Land Posisjon Periode År Liga-
titler
Kamper og målpoeng Snitt pr. 90 minutter
Kamper Minutter Scoringer Assists Målpoeng Scoringer Assists Målpoeng
Víctor Valdés   Målvakt 2002–2014 12 6 387 (387+0) 34 691' 0 0 0 0,000 0,000 0,000
Carles Puyol   Forsvar 1999–2014 15 6 392 (374+18) 32 858' 13 7 20 0,036 0,019 0,055
Andrés Iniesta   Midtbane 2002–2018 16 9 442 (320+122) 29 608' 35 65 100 0,106 0,198 0,304
Dani Alves   Forsvar 2008–2016 8 6 247 (225+22) 20 307' 14 59 73 0,062 0,261 0,324
Javier Mascherano   Forsvar 2010–2018 8 5 203 (179+24) 15 935' 1 3 4 0,006 0,017 0,023
Pedro   Midtbane 2008–2015 8 5 204 (136+68) 12 178' 58 35 93 0,429 0,259 0,687
Ronaldinho   Midtbane 2003–2008 5 2 145 (141+4) 12 172' 70 38 108 0,518 0,281 0,799
Rafael Márquez   Forsvar 2003–2010 7 4 164 (140+24) 12 086' 9 4 13 0,067 0,030 0,097
Samuel Eto'o   Angrep 2004–2009 5 3 144 (140+4) 11 951' 107 22 129 0,806 0,166 0,971
Eric Abidal   Forsvar 2007–2013 6 4 125 (113+12) 10 021' 0 3 3 0,000 0,027 0,027
Neymar   Angrep 2013–2017 4 2 123 (112+11) 10 001' 68 38 106 0,612 0,342 0,954
Deco   Midtbane 2004–2008 4 2 113 (108+5) 9 014' 13 32 45 0,130 0,320 0,449
Giovanni van Bronckhorst   Forsvar 2003–2007 4 2 105 (96+9) 8 562' 4 7 11 0,042 0,074 0,116
Gabri García   Midtbane 1999–2006 7 2 128 (90+38) 8 106' 8 2 10 0,089 0,022 0,111
Javier Saviola   Angrep 2001–2007 4 0 123 (90+33) 7 925' 49 13 62 0,556 0,148 0,704
Adriano   Forsvar 2010–2016 6 4 113 (87+26) 7 553' 9 9 18 0,107 0,107 0,214
Cesc Fàbregas   Midtbane 2011–2014 3 1 96 (81+15) 6 687' 28 33 61 0,377 0,444 0,821
Seydou Keita   Midtbane 2008–2012 4 3 119 (69+50) 6 531' 16 6 22 0,220 0,083 0,303
Claudio Bravo   Målvakt 2014–2016 3 2 70 (70+0) 6 297' 0 0 0 0,000 0,000 0,000
Marc Overmars   Midtbane 2000–2004 4 0 97 (66+31) 6 010' 15 13 28 0,225 0,195 0,419
Sylvinho   Forsvar 2010–2016 5 3 89 (64+25) 5 807' 2 7 9 0,031 0,108 0,139
Alexis Sánchez   Angrep 2011–2014 3 1 88 (65+23) 5 741' 39 23 62 0,611 0,361 0,972
Thierry Henry   Angrep 2007–2010 3 2 80 (66+14) 5 672' 35 15 50 0,555 0,238 0,793
Yaya Touré   Midtbane 2007–2010 3 2 74 (66+8) 5 494' 4 3 7 0,066 0,049 0,115
David Villa   Angrep 2010–2013 3 2 77 (57+20) 5 057' 33 12 45 0,587 0,214 0,801

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger