Konservator

Konservator (fra latin conservare, å bevare, å konservere) kan betegne en rekke yrkes- og akademiske stillinger innen museum og kulturminnevern.

Konservator har i Norge gjerne vært tittel for museumsansatte med utdanning innen humaniora som arbeider i faglige stillinger – vanligvis arkeologi, etnologi, historie eller kunsthistorie – og forvalter samlinger ved museer eller lignende institusjoner. Tittelen konservator er likeverdig med de akademiske stillingene amanuensis, universitetslektor/høgskolelektor, forsker III og universitetsbibliotekar. Personer med doktorgrad eller tilsvarende kompetanse bruker tradisjonelt tittelen førstekonservator, som er likeverdig med førsteamanuensis og andre førstestillinger.

De senere år har den yrkesgruppen som arbeider med konservering i økende grad gjort krav på tittelen. Den ubeskyttede yrkestittlen «konservator NMF» tildeles av Norges Museumsforbund og den ubeskyttede tittelen «konservator NKF-N» er i bruk av medlemmer av Nordisk konservatorforbund – den norske seksjon.

Konservatortittelen er ved en del museer nå utelukkende i bruk av ansatte som har utdanning innen og arbeider med konservering. Ved Nasjonalmuseet er tittelen konservator nå i bruk av konserveringsfaglig personale, mens de som tidligere benyttet tittelen konservator nå bruker «kurator» (fra latin curare, «ta hånd om») som tilsvarer det franske conservateur ). Kurator tilsvarer på disse institusjonene det som før het konservator- eller førstekonservatorstillinger. Overgangen fra konservator til kuratortittel har vært omstridt, siden konservator er en akademisk tittel, mens kuratortittelen har blitt tildelt personer uten samme vitenskapelige kompetanse.

Teknisk konservator

Tittelen teknisk konservator har vært brukt om ansatte med konserveringsutdanning, som arbeider fysisk med å konservere og restaurere kulturminner. Inspirert av fransk tradisjon, innførte Jens Thiis i 1907 benevnelsen «teknisk konservator» først ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Da faget ikke kun består i å ha tekniske kunnskaper og ferdigheter, samt at medlemmene mener det er naturlig at tittelen konservator er i bruk av den faggruppen som har utdanning innen og arbeider med konservering, anbefaler Nordisk Konservatorforbund – Norsk Seksjon at man ikke lenger bruker denne tittelen i Norge. Medlemmer blir i stedet oppfordret til å bruke f.eks. fagpersoner med konserveringsfaglig kompetanse, samt å spesifisere sin materialegruppe (papirkonservator, tekstilkonservator, kulturhistorisk konservator, malerikonservator etc). Konservatoryrket sysler med bevaring av fysiske kultuminner. Konservatoren undersøker, analyserer, dokumenterer og behandler museumsgjenstander og andre kulturminner. Samlingsforvaltning – i form av Preventiv Konservering inngår også i konservatorens arbeidsfelt. Dette dreier seg om å finne de beste oppbevaringsforholdene for gjenstander. Konserveringsutdannelser og konserveringsforskning støtter opp og videreutvikler konservatorfaget.

En konservator arbeider forebyggende eller aktivt med å beskytte og bevare arkeologisk, historisk, moderne eller estetisk materiale som kunst, kulturminner, historiske interører og liknende. Konservatoren har spesialkunnskaper innenfor materialkunnskap og forskjellige materialers kjemiske og fysiske nedbrytningsmønstre og er et utpreget tverrfaglig yrke. De vanligste spesialiseringene er innenfor generell gjenstands - og kunstkonservering. Mange konservatorer spesialiserer seg ytterligere på felt som for eksempel bygningskonservering, papir - og fotokonservering, naturhistorisk konservering og tekstilkonservering. I Skandinavia er konservatoren som oftest ansatt på større eller mellomstore museer og andre offentlige institusjoner. Det finnes også private konservatorer.

I Norge blir konservatorer utdannet ved Universitetet i Oslo, ved Instituttet for Arkeologi, Konservering og Historie (IAKH).

Det dagligdagse konservatorarbeidet innebærer undersøkelser, analyser, konservering og bevaring av kulturminner. Viktige prinsipper og etiske retningslinjer er:

• Færrest mulig inngrep – konservatoren ønsker å i så høy grad som mulig å bevare originalgjenstanden, snarere enn å restaurere den med nye materialer. Dette fordi det er gjenstanden i seg selv om er det historiske vitnesbyrdet, ikke nåtidens oppfattelse av hvordan den så ut da den var ny.
• Reversibilitetsprinsippet – dersom nye materialer legges til gjenstanden for å sikre at den ikke går i stykker, skal konservatoren strekke seg så lang som mulig for at disse skal kunne fjernes ved senere konservering.
• Dokumentasjonsprinsippet – alt arbeide som gjøres på gjenstanden skal dokumenteres skriftlig og gjerne med bilder, slik at man alltid vet hva den har blitt utsatt for.

I tillegg er må konservatoren for å utarbeide en konserveringsstrategi vekte eierens interesse og formål med gjenstanden, gjenstandens mening i bred forstand og gjenstandens fysiske behov.

Konserveringsfagets historie

I Skandinavia ble konserveringsfaget profesjonalisert ved opprettelsen av Konservatorskolen, under Det Kongelige Danske Kunstakademi, i 1973. Før dette hadde faget vært et samarbeid mellom håndverkere, kunstnere og interesserte naturvitenskapsmenn som arbeidet med bevaring og konservering av kulturarv. Det hadde lenge vært et uttalt behov for bedre utdannede konservatorer, og [Veneziacharteret] fra 1964 dannet mye av det etiske grunnlaget for utdannelsen. Senere ble det opprettet utdannelser i Sverige og endelig ved Universitetet i Oslo i 1998. Internasjonalt fungerer ICOM-CC som en organisasjon som fremmer samarbeid og metodeutveksling innenfor faget og interdisiplinær utvikling sammen med andre naturvitenskapelige og humanistiske fag.

Se også

• Konservator NMF
• Fylkeskonservator
• Antikvar
• Kurator
• Konservator NKF-N

Eksterne lenker

• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av konservator