Evpolis
Evpolis (gresk: Εὔπολις; født ca. 446, død 411 f.Kr.) var en athensk komediedikter innenfor den gamle komedie som hadde sin virketid i perioden rundt Peloponneskrigen. Han var en samtidig med den nå langt mer kjente Aristofanes, som han først var venner med, men siden bitre uvenner som gjensidig anklaget hverandre for plagiat.
| Evpolis Εὔπολις; | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 446 f.Kr. Athen | ||
| Død | 411 f.Kr. Sikyon? eller Egina? | ||
| Beskjeftigelse | Komediedikter | ||
| Nasjonalitet | Gresk | ||
Liv og virke rediger
Bortimot ingenting er kjent om Evpolis' personlige liv. Det er få kilder til når han først dukket opp som aktiv dikter i Athen. En kort historie om gresk komedie, skrevet av en anonym forfatter i antikken, nevner at Evpolis hadde sin første oppsetning det samme året hvor Apollodoros var eponymisk arkont, hvilket ville ha vært sesongen 430/429 f.Kr. Den samme kilden hevder at også Frynikhos debuterte på samme tid. Kronikon av Eusebius av Cæsarea har derimot plassert hans debut i sesongen 428/427 f.Kr. og la til at Aristofanes også begynte å sette opp dramaer dette året. Dette er versjonen som er bevart i den latinske oversettelsen til Hieronymus. Men en armensk oversettelse plasserer hendelsen i 427/426 f.Kr.[1]
Kyrillos av Alexandria plasserte Evpolis' debut en tid mellom 428 og 424 f.Kr. og debutene til Aristofanes og Platon komediedikteren (latin: Plato Comicus) innenfor samme periode. Georgios Synkellos har gitt samme datoer, men hevdet kun at Evpolis og Aristofanes var blitt kjente, ikke når de debuterte. Georgios Synkellos utvidet frasen til å inkludere Sofokles.[1] Sofokles hadde faktisk blitt framtredende dramatiker i Athen rundt 456 f.Kr. da Aiskhylos døde.[2]
Basert på primærkildene ovenfor har moderne historikere konkludert med at Evpolis debuterte på 420-tallet f.Kr., antagelig i 429 f.Kr. Hans første oppsetning var antagelig ved Lenaia, den mindre dramafestivalen på hans tid. Lenaia er antatt å la nybegynnere å konkurrere slik at de vise seg fram og bevise seg selv før de satte opp stykker på den større festvalen Dionysia. Hans første kjente drama var enten Prospaltioi eller Heilotes.[1] Bevarte fragmenter fra Prospaltioi består blant annet av hentydninger til og sitater til Sofokles' stykke Antigone fra 442 f.Kr.[3] Forskere er overbevist om at stykket angrep Perikles[4] grunnet en berømt referanse til Aspasia, en kvinne som var berømt for sitt forhold til Perikles. Det gjør det sannsynlig at Perikles, som døde i 429 f.Kr., fortsatt levde da Evpolis arbeidet med teksten.[5]
Suda, et bysantinsk oppslagsverk fra 900-tallet, hevdet at Evpolis var kun 17 år da han startet sin karriere som dikter. Det ville plassere hans fødsel ca 447/446 f.Kr. Det skal merkes at kilder også hevder at Aristofanes og Menandros også var tenåringer (efeboi) ved begynnelsen av deres karrierer, noe som antyder at det var en egen tradisjon å hevde at poeter var tidlig utviklet.[1]
Selv om Evpolis i begynnelsen hadde et godt forhold til Aristofanes ble deres forhold etter hvert tynnslitt, og de anklaget hverandre i svært giftige ordlag om etter etterligning og plagiat.[6]
Død og gravleggelse rediger
Forskeren Ian Storey har slått fast at det er «fire antikke tradisjoner» om død og gravleggelse av Evpolis, hver med detaljer som er umulig å forlike med de andre. Den første tradisjonen er «den velkjente fortellingen» angående Alkibiades. Evpolis hadde angrepet politikeren i sitt stykke Baptai, men senere havnet under kommandoen til Alkibiades under den sicilianske ekspedisjon, Athens angrep på til Sicilia, fra 415- til 413 f.Kr., under Peloponneskrigen. Alkibiades skal ha hevnet seg ved å la forfatteren drukne på sjøveien til Sicilia. Det ville ha plassert Evpolis' død i «sent på våren eller tidlig på sommeren» 415 f.Kr.[7] Fortellingen med noen små variasjoner i detaljene kan bli gjenfunnet i skriftene til Juvenalis, Aelius Aristides, Temistios, Platonios, Johannes Tzetzes, og Anonymus Crameri. Sistnevnte la til to nye detaljer. Først, at Evpolis hadde drevet gjøn med Alkibiades' rotasisme, det vil si hans tendens til å snøvle ved å la en talelyd, vanligvis s, z, d bli til r i talen. For det andre, at soldatene dykket dikterens hode gjentatte ganger under vann, noe som ikke uttrykkelig slår fast at han druknet eller overlevde.[8] Fortellingen ble gjentatt i flere antikke kilder, men den hadde også de som avviste den. Eratosthenes pekte på at Evpolis også produserte drama etter den sicilianske ekspedisjon. Cicero siterte Eratosthenes og betraktet ham som en pålitelig kilde i denne saken.[7]
Den andre tradisjonen er nedtegnet av geografen Pausanias. Han fortalte at Evpolis var gravlagt unna Athen, hans grav var lokalisert i nærheten av Sikyon ved elven Asopos.[7] Pausanias forklarte aldri hvorfor graven var så langt unna hans hjemby, men det kan hentyde at Evpolis hadde en familieforbindelse til Sikyon. Storey slår også fast at det var en athensk familie med kjente forbindelser til denne byen, Alkmaionidene.[9]
Den tredje tradisjonen er nedtegnet av Claudius Aelianus. Han skrev først om en fortelling som angikk molossoshund (en slags gresk mastiff) ved navn Augeas som Evpolis eide, og hvordan den beskyttet eiendommen til sin herre fra en tyv. Han nevner deretter at Evpolis til sist døde og ble gravlagt i Egina. Hunden forble å våke og sørge over graven til sin herre inntil den selv døde. Lokaliseringen var ettersigende kalt for «Hundens sorg» (gammelgresk: Κυνὸς Θρῆνος) som følge av denne hendelsen.[7] Moderne forskere har pekt på at denne fortellingen følger et kjent mønster i antikkens litterære biografier ved å legge til en fortelling om en trofast hund og hvordan dens tilstedeværelse var til nytte. Storey foreslår at fortellingen kan ha begynt sitt liv som en episode i en komedie og deretter blitt en vandrehistorie. Senere forfattere kan ha forstått den som historisk redegjørelse eller for god til ikke å bli nevnt. Storey finner forbindelsen til Egina mer interessant. Versene 652-655 til Aristofanes' komedie Akharnerne antyder at også denne dikteren hadde en forbindelse til øya.[9]
Den fjerde tradisjonen kan bli funnet i Suda som hevder at Evpolis var en av ofrene til Peloponneskrigen: han døde «i et skipbrudd» innenfor stredet Hellespont (dagens Dardanellene). Kilden for denne informasjonen er ikke oppgitt. Storey nevner at dødsfallet kan være knyttet til et av tre større sjøslag i regionen: slaget ved Kynossema (411 f.Kr.), slaget ved Arginusai (406 f.Kr.), eller slaget ved Aigospotamoi (405 f.Kr.).[7]
Omdømme rediger
Horatius listet Evpolis, Kratinos, og Aristofanes (i denne rekkefølgen) som de mest framtredende forfattere innenfor den gamle komedie. Han bemerket hvordan de pekte ut det umoralske i deres komedier. Persius snakket om sine verker som inspirerte av «den dristige Kratinos», «den rasende Evpolis», og «den prektige gamle mann» (det vil si Aristofanes). Macrobius nevner i Saturnalia at «Alle kjente Evpolis som må bli betraktet blant de elegante poeter innenfor den gamle komedie.»[10]
Evpolis kombinerte en livlig og fruktbar fantasi med en solid praktisk bedømmelse. Han hadde ry på seg for å være likestilt Aristofanes i eleganse og renhet i sin diksjon, og Kratinos i sin beherskelse av ironi og sarkasme.
Verker rediger
Evpolis vant førsteprisen i dramatevlinger sju ganger, men kun fragmenter av de 19 titler som er tilskrevet ham har overlevd. Av disse er best kjente:
- Kolakes («Smigrere»), hvor han satte i gapestokk den ødsle aristokraten Kallias som sløste sine penger på sofister og parasitter. Stykket vant førsteprisen ved byfestivalen Dionysia i 421 f.Kr., beseiret da Aristofanes' Freden.[11]
- Marikas, et angrep på politikeren Hyperbolos, etterfølgeren til Kleon, skjønt omtalt under et fiktivt navn.
- Baptai («Dypperne»), latinsk Baptæ,[7] som var rettet mot Alkibiades og hans tilhengere, og hvor lastefulle utenlandske ritualer ble praktisert. Ordet «Baptai» kommer fra det greske verbet βάπτω (baptō), i betydningen «å dyppe i vann».[12] Baptes (βάπτης) var et navn som ble gitt til prestene av den trakiske gudinnen Kotys (eller Kotytto).[13] Kotys skal ha hatt en mindre kult i Athen og baptes skal ha praktisert uanstendig seremonier om natten som omfattet orgier. Å knytte Alkibiades til disse var en åpenbar fornærmelse.
- Demoi («Demes») og Poleis («Byer») var politiske dramaer som tok opp bystatens desperate tilstand og med de allierte byene.
Andre mennesker som han angrep eller hengte ut til spott i sine teaterstykker var Sokrates, Kimon, og Kleon. De følgende titler er også tilskrevet Evpolis:
- Aiges («Geitene»)
- Astrateutoi («Folk fritatt fra militærtjeneste»), eller Androgynai («Hermafrodittene»)
- Autolykos (to versjoner)
- Diaiton («Dommeren»)
- Dias
- Heilotes («Helotene» eller «Trellene»)
- Klopai («Tyveriene»)
- Lakones («Lakonierne»)
- Noumeniai («Nymånefestivalen»), som vant tredjeprisen ved Lenaia i 425 f.Kr.[14]
- Prospaltioi («Menn fra Prospalta»)
- Taxiarchoi («Hærførerne»)
- Hybristodikai («Lovbryter»)
- Filoi («Venner»)
- Khrysoun Genos («Det gylne kappløp (eller Artene)»)
Storey har beregnet totalt 14 eller 15 verker av Evpolis, men tvilsomt opphav til en del verker som er tilskrevet poeten. Han har vurdert hans karriere til å ha vart fra 429 til 411 f.Kr., en periode på 18 år.[15]
Referanser rediger
- ^ a b c d Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 54–56.
- ^ Sommerstein, Alan Herbert (2002): Greek Drama and Dramatists, s. 41.
- ^ Taplin, Oliver (1994): Comic Angels, s. 87-88.
- ^ Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 231.
- ^ Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 263.
- ^ Aristofanes, i parabaseen av sitt stykke Skyene anklaget offentlig Evpolis' stykke Marikas for å være et plagiat av en annen komedieforfatter, Frynikhos, og av sitt eget stykke Ridderne: Korlederen i Skyene, linje 553-556
- ^ a b c d e f Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 56–57.
- ^ Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 58.
- ^ a b Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 57.
- ^ Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 1–2.
- ^ Det antikke forordet til stykket.
- ^ βάπτω i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus
- ^ βάπτης, i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus
- ^ Forordet til Aristofanes' Akharnerne
- ^ Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis, s. 5.
Litteratur rediger
- Sommerstein, Alan Herbert (2002): Greek Drama and Dramatists, Routledge, ISBN 0-415-26027-2
- Storey, Ian Christopher (2003): Eupolis: Poet of Old Comedy, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-925992-2
- Taplin, Oliver (1994): Comic Angels: And Other Approaches to Greek Drama Through Vase-Paintings, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-815000-8
Eksterne lenker rediger
- 444 fragments of Eupolis (Ancient Greek text, Latin commentary) : Augustus Meineke, Fragmenta comicorum graecorum, editio minor, 1847, t. I, p. 158 to 228, hos Google Books (gresk, latin)
- Pherecratis et Eupolidis fragmenta. Collegit et adnotationem adiecit Martinus Runkelius, Lipsiae, Libraria Weidmannia G. Reimer, 1829, s. 81 to 178, hos Google Books (gresk, latin)