Eurytmi er innen antroposofi en form for dans som særlig er kjent for å benyttes pedagogisk i steinerskoler. Eurytmi anses av utøverne som først og fremst en bevegelseskunst, og kan i det ytre kan minne noe om klassisk ballett.

Eurytmi ble skapt av kretsen rundt Rudolf Steiner i Sveits og Tyskland i årene 1908–1925, fremfor alt av Lory Smits og Steiners kone Marie von Sivers. Den forsøker å uttrykke tale og musikk gjennom bevegelser, og ble av Steiner betegnet som synlig tale og synlig sang.

Ordet er satt sammen av to greske ord; εὖ som betyr skjønn eller harmonisk og ῥυθμὀς rhythmόs som betyr bevegelse.

Opprinnelse rediger

 
Lory Smits i 1906

Eurytmi ble utviklet fra 1912 av da 18 år gamle Lory Smits (1893–1971), datter av en belgisk bergingeniør og antroposofen Clara Smits, begynte å motta veiledning fra Steiner. Lorys mor hadde spurt Steiner til råds om et passende yrke til den bevegelsesinteresserte datteren, og Steiner foreslo en ny kunstform. Lory var naturlig begavet og grasiøs, og utviklet eurytmi alene de første syv månedene utfra syv oppgaver hun hadde fått fra Steiner. Hun studerte menneskelig anatomi, menneskelig gange, bevegelse i gresk skulptur og dans og søkte å finne bevegelser som ville uttrykke tale. Senere i 1912 gav Steiner henne ni undervisningstimer, der Clara Smits, Steiners ektefelle Marie von Sivers og Mieta Waller også var til stede, og det var Marie von Sivers som etter den siste undervisningstimen gav kunstformen navnet eurytmi (skjønn bevegelse). I utviklingen av eurytmi integrerte Steiner konsepter fra gammel egyptisk og klassisk gresk kultur. I april 1913 fant den første fremvisningen sted. Fra 1913 begynte Lory Smits å undervise i eurytmi. Snart ble flere unge mennesker interessert i den nye bevegelseskunsten.[1][2][3][4]

I disse årene skrev Steiner et nytt drama hvert år for Antroposofisk selskaps årlige sommermøter, og fra 1912 begynte han å integrere den nye bevegelseskunsten i disse dramaene. Da selskapet besluttet å bygge Goetheanum i Dornach, jobbet et lite ensemble med utviklingen av bevegelseskunsten og holdt ukentlige forestillinger. Marie von Sivers, som var utdannet i dramatisk kunst og resitasjonskunst fra St. Petersburg, fikk ansvaret for å undervise og lede ensemblet. Ensemblet dro på sin første turné i 1919.[5]

Synlig tale og synlig sang rediger

 
Eurytmisk formspråk utarbeidet av Rudolf Steiner for Lory Maier-Smits.

Eurytmien handler om det noen mennesker oppfatter som krefter som lever i språket og i musikken. Den er et uttrykk for de bevegelser i språket og musikken som finner sted i menneskets livslegeme som det kalles innenfor antroposofien, og ikke i det fysiske.

Da eurytmien ble utarbeidet tidlig på 1900-tallet, var dette noe helt nytt. Aldri tidligere hadde mennesket kunne gi uttrykk for språkets grunnkvaliteter gjennom bevegelse: vokaler, konsonanter og det rytmiske, eller sjelsstemninger som gjennomsyrer et dikt. Og det sangbare i musikken hvor dens egne elementer kommer til uttrykk i bevegelsen: takt, rytme, melodi og intervaller.

Eurytmi kan innlæres på to måter: Man kan lære av bevegelsen; ved å gjøre denne gang på gang, helt til bevegelsen gir en følelse av hva den er et uttrykk for, eller man kan føle seg fram til bevegelsen.

Eurytmistens oppgave er å synliggjøre disse bevegelsesformene, ikke skape dem selv. På scenen er det alltid verket til en dikter eller komponist som ligger til grunn for fremføringen. Utøverens bekledning, scenens utforming og belysningen er en del av eurytmiens uttrykk. Drakten er ofte en ensfarget, fotsid, enkel kjole, med et overheng av et flortynt, gjennomsiktig slikeslør. Sløret er løst festet til drakten, slik at det kan sveve fritt og etterlate synlige luftformer etter de bevegelser eurytmisten gjør. Draktens og slørets farge bestemmes ut fra den hovedstemning som finnes i diktet eller musikkstykket som skal eurytmiseres. Scenes belysning skal også følge denne stemningen.

De som utøver eurytmien i Norge fant et rikt arbeidsmateriale i folkeeventyrene og de store forfattere som Ibsen, Garborg, Wergeland og Olav Aukrust. Eurytmistene anså dermed eurytmien også som en pleie av det norske språket.[trenger referanse]

Ulike former for eurytmi rediger

Eurytmien kan deles inn i:

  • Lydeurytmi – å gjøre alle språkets elementer synlige, det talte ord blir åpenbart gjennom hele mennesket i bevegelse.
  • Toneeurytmi – synliggjøre musikkens indre liv, den skjulte sang blir synliggjort.
  • Sceneeurytmi – skal tale til tilskuerens sanser. Eurytmien gjøres solo eller scenegrupper til musikk, drama eller dikt. Det benyttes fargede kjoler og slør for å understøtte bevegelsen, og scenen belyses med skiftende farger og fargestemninger.
  • Pedagogisk eurytmi – taler til lytteevnen og bevegeligheten og benyttes til å øve opp konsentrasjon, koordinasjon og sosiale evner.
  • Helseeurytmi – en terapiform for å gi mennesket mulighet til å forbinde seg med språkets og musikkens helbredende krefter gjennom egen aktivitet.

Eurytmi i praksis rediger

Eurytmi praktiseres innen tre områder: som selvstendig kunstart og som del av sceneoppsetninger, for sin pedagogiske verdi og for sin terapeutiske verdi.

Som scenekunst rediger

Eurytmien utviklet seg først som en scenisk kunst og den første eurytmioppførelse fant sted i 1913. I årene som fulgte ga de første eurytmistene en rekke forestillinger, først knyttet til antroposofiske arrangementer, senere også som turnévirksomhet på Europas scener.

I forbindelse med Rudolf og Marie Steiners besøk i Norge 1921 ble det gjennomført to eurytmiforestillinger. Den første på Nationaltheatret fikk en svært kritisk anmeldelse i Dagbladet og ble gjenstand for en opphetet debatt. Det ble også holdt en forestilling i Casinoteateret.

Marie Steiner utarbeidet en sceneversjon av Goethes Faust I og II i 1938. I Faust forekommer det en mengde merkelige vesener som vanligvis blir utelatt når Faust settes opp i vanlig teaterregi. Men når disse fremstilles eurytmisk på scene blir de virkelige på en forbausende måte.[trenger referanse]

I begynnelsen av 1980-årene ble Else Klings eurytmiensemble i Stuttgart invitert til festspillene i Bergen. De hadde også en opptreden i Operaen i Oslo.

BOREASensemblet er et norsk eurytmiensemble som holder til på Hedmarken og drar på turné i Norge og Norden.

Eurytmi i skolen rediger

Eurytmien har en sentral plass i Steinerpedagogikken som skolefag, og det undervises i eurytmi ialle årsklasser i Steinerskolen. Fagets formål er bl.a. å utvikle elevenes romorientering, koordinasjon og en god fysisk holdning, egenskaper som er nyttige både i scenesammenheng og utenfor. Eurytmi praktiseres i regelen til (klassisk) musikk, og på steinerskoler er det derfor vanligvis ansatt en rekke pianister. Rommene som er satt av til eurytmiøvelser kalles eurytmisaler og er utstyrt med flygel, mange skoler har også egne teatersaler som også brukes til eurytmiøvelser og -oppsetninger.

Helseeurytmi rediger

Helseeurytmi er i dag en sentral terapiform ved en rekke Steinerskoler verden over, ved helsepedagogiske hjem og skoler og ved sykehus og terapeutika som baserer seg på antroposofisk menneskekunnskap og medisin.

Eurytmi i Norge rediger

Utdannelse rediger

Det finnes eurytmihøyskoler i en rekke land. Den norske eurytmihøyskole ble grunnlagt i Moss i 1983 og holdt en stund til i de tidligere lokalene til Berles handelsskole i Professor Dahls gate 30 på Briskeby i Oslo. Skolen ble senere lagt ned. Den tilbød en fireårig bachelorutdannelse som eurytmist. Utdannelsen ga 240 studiepoeng (ECTS). Rudolf Steinerhøyskolen ligger fortsatt (per 2019) på Berle, og tilbyr både lærer- og førskolelærerutdanning. Per 2019 kan utdannelse i eurytmi tas ved Eurytmi Norge, som er under oppbygging. Eurytmi Norge (nettside: eurytminorge.com) er tilknyttet Steinerskoleforbundet. Eurytmister kan blant annet arbeide som eurytmilærere i steinerskoler, steinerbarnehager, i næringslivet eller ved selvstendig virksomhet, som eurytmister i sceneensembler, eller som helseeurytmister ved forskjellige institusjoner. Utdannelsen kan også brukes til annen scenevirksomhet, særlig innen teater og dans. Grunnlaget for arbeidet i lydeurytmien er det norske språk og den norske diktekunst, men det arbeides også med engelsk og tysk poesi.

Pionerer i Norge rediger

Eva Lunde (født 1914) var pioner i Norge på de fleste av eurytmiens områder; som kunstner, lærer og terapeut. Hun var ferdig med sin eurytmiutdannelse ved Goetheanum i Sveits i 1936, og startet som eurytmilærer ved Steinerskolen i Oslo i 1946. Hun var en av grunnleggerne av eurytmiutdannelsen som startet opp i Moss i 1983.

Margrethe Solstad (født 1951) er utdannet eurytmist fra Goetheanum i Sveits. På 1980-tallet var hun med i Goetheanumensemblet som turnerte rundt i verden. I 1986 ble hun hentet hjem til Norge for å ta over ansvaret for Den norske Eurytmihøyskolen. Fra 2007 var hun tilbake i Sveits som leder av «Seksjonen for språkkunst, musikk og eurytmi» i Goetheanum.

Eurytmiskulptur rediger

På gjestehavna i Sandnes står «Eurytmi» – en 7,56 m høy skulptur av Hugo Frank Wathne. Han har selv kommentert skulpturen på følgende måte: «Jeg har alltid vært opptatt av samspillet mellom dansen, musikken og ordet; å gi kreftene i dette samspillet en skulpturell form og helhet». Skulpturen fra 1990 er en gave fra A/S Betong Sandnes.

Litteratur rediger

  • Eurythmie als sichbarer Gesang. Ton-Eurythmie-Kurs. Rudolf Steiner, Rudolf, Rudolf Steiner Verlag, Dornach, 1984.
  • Eurythmie als sichtbare Sprache. Laut-Eurythmie-Kurs, Rudolf Steiner, Rudolf Steiner Verlag, Dornach, 1979.
  • Eurythmie – die Ofenbarung der sprechenden Seele. Rudolf Steiner, Rudolf Steiner Verlag, 1980.

Video rediger

Referanser rediger

  1. ^ http://biographien.kulturimpuls.org/detail.php?&id=1048
  2. ^ Magdalene Siegloch: How the New Art of Eurythmy Began: Lory Maier-Smits, the First Eurythmist. Temple Lodge Publishing, Forest Row 1997, ISBN 0904693902
  3. ^ Magdalene Siegloch: Lory Maier-Smits. Verlag am Goetheanum, Dornach 1993, ISBN 3723506895
  4. ^ Rudolf Steiner: Die Entstehung und Entwickelung der Eurythmie. Erster Kurs: Das dionysische Element (Bottmingen/Basel 1912). Zweiter Kurs: Das apollinische Element (Dornach 1915). 3. Auflage (GA 277A). Rudolf Steiner Verlag, Dornach 1998, ISBN 3-7274-2775-2
  5. ^ Alan Stott, Eurythmy: its Birth and Development, ISBN 0-9541048-4-6

Eksterne lenker rediger