Enzo Ferrari
Enzo Anselmo Ferrari (født 18. februar 1898 i Modena i Emilia-Romagna, død 14. august 1988 samme sted) stiftet racingteamet Scuderia Ferrari, og senere av bilfabrikken Ferrari.
| Enzo Ferrari | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Enzo Anselmo Giuseppe Maria Ferrari 20. feb. 1898[1]  Modena[1] | ||
| Død | 14. aug. 1988[1][2][3][4] (90 år) Modena[1] | ||
| Beskjeftigelse | Gründer, racerbilfører, industrieier | ||
| Ektefelle | Laura Dominica Garello (1923–1978)[1] | ||
| Barn | Piero Ferrari[1] Dino Ferrari[1] | ||
| Nasjonalitet | Italia (1898–1988) Kongedømmet Italia (1898–1946) | ||
| Gravlagt | cemetery of San Cataldo[5] | ||
| Utmerkelser | Arbeidets fortjenstorden Storkors av Republikken Italias fortjenstorden | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Enzo ble født i Emilia-Romagna distriktet i Italia. der han ble introdusert til motorsport av faren sin, Alfredo, som drev en moderat metallfabrikerende forretning. Da han var 10 år tok faren han med til Bologna for å se Coppa Flori løpet der en mann ved navn Felice Nazzaro vant for Fiat, og dermed var Enzo hektet. Han fikk lite formell utdannelse, og hadde fra denne dag av en sterk interesse av motorsport og racing.
Ferrari tjenestegjorde for den italienske hæren under første verdenskrig, men ble dimittert etter å bli smittet av influensaepidemien som oppsto i 1918. Da hadde både faren og broren hans dødd det forrige året. Da han kom tilbake til hjembyen hadde familieselskapet kollapset, og alene i verden begynte han å jobbe i bilhandelen som foregikk i Torino. Han begynte å danne vennskap og nettverk.
Racerkjører, forretningsmann rediger
Han søkte arbeid hos Fiat, men endte i stedet opp hos firmaet CMN. Dette firmaet bygget om lastebiler til små passasjerbiler, og Ferrari begynte å kjøre racing for CMN i 1920 da han deltok i Parma-Poggi di Bereceto bakkeløpet.
I 1920 flyttet en av vennene han fra CMN, Ugo Sivocci til Alfa Romeo og fikset en jobb for han der. I Alfa ble han Giorgio Riminis (Nicola Romeos nærmeste hjelper) høyre hånd og kjørte for Alfa i det verdenskjente Targa Florio, Mugello og noen andre løp.
I 1923 vant han sitt første løp, og han fortsatte å vinne en rekke løp tidlig på 1920-tallet. Hans suksess i lokale løp førte til at Alfa Romeo tilbød ham mer prestisjefylte muligheter, men Ferrari takket nei. Derimot i 1924 fikk han sete hos fabrikkslaget for det franske Grand Prix, men den daværende P2 GP bilen var mye for han og han stilte aldri til løp. Han dro hjem til Modena og fortsatte oppbyggingen av sitt lille Alfa Romeo agentur som tiltrakk seg flere velstående klienter. Først i 1927 gjeninntok han racingen. Han fortsatte å jobbe som teamsjef for Alfa Romeos racingteam frem til 1929, da Alfa Romeo trakk seg ut av racing. Som en følge av dette stiftet Ferrari det private teamet Scuderia Ferrari med god økonomisk støtte fra sine klienter, deriblant Caniato-brødrene og Mario Tadini. Satsingen var også støttet av Alfa Romeo-fabrikken. Det nye lagets oppgave var å preparere, påmelde og kjøre Alfa Romeoer for så rike eiere.
Ferrari styrte utviklingen av Alfa Romeos racingmodeller, og bygget opp et team med over førti sjåfører, inkludert blant andre Giuseppe Campari og Tazio Nuvolari. Ferrari selv kjørte racing frem til han fikk sin førstefødte i 1932 (Alfredo Ferrari, kjent som Dino, som døde i 1956).
Støtten fra Alfa Romeo varte frem til 1933, da økonomiske problemer tvang Alfa til å trekke seg. I stedet fikk Ferrari støtte fra Pirelli, som sørget for at teamet kunne fortsette i racing. Til tross for sjåførenes dyktighet vant de få løp, og fabrikker som Auto Union og Mercedes-Benz dominerte denne perioden.
I 1937 tok Alfa igjen kontroll over sin innsats i racing, og Ferrari ble redusert til sportsdirektør under Alfas sjefsingeniør. Kort tid etter forlot Ferrari Alfa, men en klausul i kontrakten forbød ham å kjøre racing eller designe i fire år.
I stedet startet Ferrari Auto-Avio Costruzioni, et selskap som leverte deler til andre racingteam. Til Mille Miglia-løpet i 1940 laget selskapet to biler, som ble kjørt av Alberto Ascari og Lothario Rangoni. Under andre verdenskrig var selskapet involvert i produksjon av krigsmateriell, og etter at en bombe traff fabrikken ble den flyttet fra Modena til Maranello. Først etter andre verdenskrig startet Ferrari produksjon av biler med sitt eget navn, gjennom selskapet Ferrari S.p.A., som ble stiftet i 1947.
Det første racet med en Ferrari-model var i Torino i 1948, og den første seieren kom senere samme år i Lago di Garda. Ferrari deltok i Formel 1-mesterskapet fra begynnelsen i 1950, men tok ikke sin første seier før i det Storbritannias Grand Prix i 1951. Selskapet solgte sportsbiler for å finansiere racinginnsatsen, ikke bare i Formel 1, men også i løp som Mille Miglia og 24-timersløpet på Le Mans. Mange av selskapets største seire kom på Le Mans (14 seire, 6 på rad i 1960-65), og ikke i Formel 1.
I 1960 ble Ferrari tvunget til å selge deler av selskapet til Fiat på grunn av redusert etterspørsel og økonomiske problemer. Ford hadde forsøkt å kjøpe selskapet i 1963 for 18 millioner dollar, men ble avvist. Fiat kjøpte en liten andel i 1965, og økte eierskapet sitt til 50% i 1969. (I 1988 var Fiats andel hele 90%).
Ferrari satt som administrerende direktør frem til 1971, og selv etter sin avgang hadde han innvirkning på den daglige driften av selskapet. I 1975 begynte Ferrari igjen å vinne i Formel 1, fordi sjåførens dyktighet og motorens egenskaper veide opp for ulempene ved et svakt chassis og dårlig aerodynamikk. Etter noen suksesser mot slutten av 1970-tallet gikk det igjen dårlig for Ferraris Formel 1-satsing.
Sesongen 1982 åpnet med en god bil, 126C2, sjåfører i verdensklasse og lovende resultater i de første løpene. Men, i mai 1982 ble Gilles Villeneuve drept i 126C2, og lagkameraten Didier Pironis karriere fikk en brå slutt da bilen snurret på en rettstrekke på Hockenheim-banen i august. På det tidspunktet lå Pironi i ledelsen i sjåførmesterskapet, men tapte ledelsen da han måtte stå over de resterende løpene i sesongen. Enzo Ferrari fikk ikke oppleve flere seire for Ferrari-teamet, han døde i Modena i 1988 i en alder av 90 år.
Scuderia Ferrari Formula 1 Team begynte å dominere Formel 1 mot slutten av 1990-tallet, og vant seks mesterskap på rad i 1999–2004 med Michael Schumacher bak rattet.
Etter sønnen Alfredo «Dino» Ferraris død brukte Enzo solbriller hver eneste dag, for å ære sønnen.
Motorbanen Autodromo Enzo e Dino Ferrari, som ligger i Imola er oppkalt etter Enzo Ferrari og hans sønn Dino.
Bøker rediger
- Enzo Ferrari: The Man, the Cars, the Races, the Machine av Brock Yates (Doubleday, 1991)
- My terrible joys: The Enzo Ferrari memoirs av Enzo Ferrari (Ukjent forlag, 1963)
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som FERRARI, Enzo, Dizionario biografico degli italiani enzo-ferrari, utgitt 1996, besøkt 17. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014669, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21172[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ferrari-enzo[Hentet fra Wikidata]
- ^ fr.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (de) Enzo Ferrari – Munzinger Sportsarchiv
- Grand Prix History – Hall of Fame Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine., Enzo Ferrari
- GrandPrix.com biografi