Enrique Alvear Urrutia
Enrique Alvear Urrutia (født 31. januar 1916 i Cauquenes i regionen Maule i Chile, død 29. april 1982 i Santiago de Chile) var en chilensk katolsk biskop som ble kjent som «de fattiges biskop». Han var en sterk og frittalende kritiker under Augusto Pinochets diktatur og trosset potensiell internering og drapstrusler som han fikk for å fordømme menneskerettighetsbrudd og grusomheter regimet begikk.
| Enrique Alvear Urrutia | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. jan. 1916 Cauquenes | ||
| Død | 29. apr. 1982 (66 år) Santiago | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1941–), katolsk biskop (1963–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Universidad Católica de Chile Instituto de Humanidades "Luis Campino" | ||
| Nasjonalitet | Chile | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Enrique Alvear Urrutia ble født som den åttende av elleve barn til Clorindo Alvear Zurita og Teodorinda Urrutia Pérez. Han gikk på barneskole i hjembyen og deretter på Luis Campino humanistiske gymnasium i Santiago de Chile.[1] Fra 1934 studerte han juss ved Det pavelige katolske universitet i Chile (PUC). Under retreyter med Carlos Casanueva Opazo, rektor for PUC, erkjente han sitt kall til prestetjenesten og begynte på seminaret til erkebispedømmet Santiago de Chile i 1936.
Prest rediger
Han ble ordinert til prest den 20. september 1941. Erkebiskop José María Caro Rodríguez utnevnte ham til spiritual, først ved gutteseminaret, deretter, som etterfølger etter Emilio Tagle Covarrubias, ved hovedseminaret i erkebispedømmet i Santiago de Chile.
Hjelpebiskop i Talca rediger
Den 4. mars 1963 utnevnte pave Johannes XXIII Enrique Alvear Urrutia, etter anmodning fra biskopen av Talca Manuel Larraín Errázuriz til hjelpebiskop i Talca og titulærbiskop av Columnata. Han ble bispeviet den 21. april 1963. Han ble bispeviet av kardinal Raúl Silva Henríquez S.D.B.; medkonsekrerende var biskop Manuel Larraín Errazuriz av Talca og biskop Eladio Vicuña Aránguiz av Chillán.
Han deltok i andre, tredje og fjerde sesjon av Det andre Vatikankonsil.
Biskop av San Felipe rediger
Den 7. juni 1965 ble han utnevnt til biskop av San Felipe. Etter et alvorlig tilfelle av lungebetennelse og en lang periode rekonvalesens, var han bare i stand til å utføre sine oppgaver med innskrenkninger.
Hjelpebiskop i Santiago de Chile rediger
Den 9. februar 1974 ble han fritatt fra sine plikter som biskop av San Felipe og utnevnt til hjelpebiskop i Santiago de Chile og titulæ biskop av Sita. Erkebiskop Raúl Silva Henríquez betrodde ham som biskoppelig vikar med ansvar først for det østlige område (Zona Oriente), og senere for det vestlige område (Zona Oeste) i det omfattende erkebispedømmet.
Han gjorde inntrykk på sine landsmenn ved sin enkle livsstil, sitt engasjement for de fattige og sitt klare språk som «vanlige folk» kunne forstå.[2] Han forsvarte innbyggerne i slummen, hvis hytter og hus skulle «ryddes for å gi plass til et moderne Santiago.[3]
Han trosset potensiell internering og drapstrusler. Om kvelden den 11. september 1973 – mot sine medhjelperes råd – dro han til fengsler for å forhøre seg om personer som ble samlet inn i en bølge av arrestasjoner som del av Pinochets kupp mot den sittende president Salvador Allende.[4] Det ble også ved en anledning plassert bomber på kontoret hans i et fåfengt forsøk på å skremme ham til taushet.
I forstedene til metropolen fremmet han etableringen av nabolagskomiteer, arbeidsledighets- og hjemløseinitiativer og menneskerettighetsgrupper.[5] Under diktatoren Augusto Pinochets nilitærregime satte han navn på de forbrytelser som kom til hans kjennedom.[6] Da han ble klar over at kvinner og menn ble vilkårlig arrestert, torturert, myrdet eller «ble forsvunnet», gjorde han dette offentlig kjent.[7]
Biskop Enrique Alvear Urrutia døde 29. april i 1982 i Santiago de Chile i en alder av bare 66 år.
Hans levninger hvilte i Maria-helligdommen Nuestra Señora de Lourdes i Quinta Normal inntil de ble overført den 13. april 2008 til San Luis Beltrán-kirken i Pudahuel.
Saligkåringsprosess rediger
Hans saligkåringsprosess ble initiert i erkebispedømmet Santiago ved at erkebiskop Ricardo Ezzati Andrello den 16. desember 2011 gjorde Fundacion Enrique Alvear Urrutia offisiell promotor for arbeidet. Kongregasjonen for helligkåringer i Vatikanet gav den 3. desember 2012 sitt nihiil obstat for arbeidet.[4]
Pave Frans foretok et lite overraskelsesbesøk kort etter landing på Pudahuel internasjonale lufthavn til hans hvilested under hans reise til Chile i 2018 for en kort bønn ved graven.[4][8]
Skrifter rediger
- Die Illegalität des chilenischen Militärregimes. Eine kritische Analyse des Solidaritätsvikariats von Santiago. I: Nuestra América. Zeitschrift für lateinamerikanische Kultur und Politik, Jg. 1 (1976), Nr. 1, s. 23–26.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
- Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
- Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1883–1973) *1933
- Kardinal Aloisius Muench (1889–1962) *1959
- Kardinal Opilio Rossi (1910–2004) *1953
- Kardinal Raúl Silva Henríquez (1907–1999) *1959
- Biskop Enrique Alvear Urrutia (1916–1982) *1963[9]
Litteratur rediger
- José Manuel de Ferari: « El Obispo de los pobres: la Iglesia y su mission en los escritos de D. Enrique Alvear », i Ronaldo Muñoz: Nueva concienca cristiana en un mundo globalizado, Lom Ediciones, 2009, s. 61-99.
- Ercilla: Enciclopedia Temática de Chile: Grandes Personajes de la Historia.
Referanser rediger
- ^ Erkebispedømmet Santiago de Chile, Vicaría de la Solidaridad: El Señor me envió a evangelizar a los pobres. In memoriam Mons. Enrique Alvear Urrutia. Santiago de Chile 1983, s. 13.
- ^ Erkebispedømmet Santiago de Chile, Vicaría de la Solidaridad: El Señor me envió a evangelizar a los pobres. In memoriam Mons. Enrique Alvear Urrutia. Santiago de Chile 1983, s. 88.
- ^ José Aldunate: Signos de los tiempos. Crónicas de una década en dictadura. LOM ediciones, Santiago de Chile 2004, ISBN 956-282-639-2, s. 10.
- ^ a b c «Pope shakes up Chile trip with surprise visit to 'bishop of the poor'». Crux. 15. januar 2018. Besøkt 17. januar 2018.
- ^ Erkebispedømmet Santiago de Chile, Vicaría de la Solidaridad: El Señor me envió a evangelizar a los pobres. In memoriam Mons. Enrique Alvear Urrutia. Santiago de Chile 1983, s. 90, 107.
- ^ Enrique Alvear Urrutia: Die Illegalität des chilenischen Militärregimes. Eine kritische Analyse des Solidaritätsvikariats von Santiago. I: Nuestra América. Zeitschrift für lateinamerikanische Kultur und Politik, Jg. 1 (1976), Nr. 1, s. 23–26.
- ^ Erkebispedømmet Santiago de Chile, Vicaría de la Solidaridad: El Señor me envió a evangelizar a los pobres. In memoriam Mons. Enrique Alvear Urrutia. Santiago de Chile 1983, s. 154–215.
- ^ Papa Francisco reza ante la tumba de Mons. Alvear, el “Obispo de los pobres”, www.aciprensa.com, 17. januar 2018
- ^ alvurr, lest 15. januar 2024