Åpne hovedmenyen

Elsker/elskerinne er begrep som primært betegner en mann (kvinne) som har et seksuelt forhold til en kvinne (mann) vedkommende ikke er gift, forlovet og, i vår tid også samboer, med, spesielt for å beskrive en emosjonell, intim og privat relasjon til en annen person enn den vedkommende har et offentlig kjent og formalisert forhold til. Begrepet har tilsvarende bruk og betydning også i forhold mellom to personer av samme kjønn.

Et elsker-/elskerinneforhold er gjerne stabilt over tid, idet minste semi-permanent, men vanligvis deler ikke partene bolig åpent og offisielt. Forholdet er ofte, men ikke alltid, også hemmelig. Det kan også implisere at elskeren/elskerinnen ”holdes”, dvs. at den andre dekker deler av husholdningsutgiftene eller bidrar til økonomien på annen måte. Spesielt i historisk perspektiv, i tider hvor det var langt større økonomiske forskjeller enn i dag mellom klasser, samfunnsgrupper og kjønn, var dette utbredt.

Forskjell vis-à-vis konkubinatRediger

Til forskjell fra et konkubinat som i enkelte, historiske kulturer (blant annet i Romerriket og keisertidens Kina) gir en konkubine visse, juridiske rettigheter og en viss sosial status, er et elsker/elskerinne-forhold uten slike fortrinn.

I Bibelen beskrives den viktigste forskjellen på hustruer og konkubiner med at sistnevnte hadde medgift. Barn av konkubiner hadde de samme rettighetene til blant annet arv som etterkommere født i ekteskap. En rekke bibelske kvinner som ikke fikk eller kunne få barn sørget for at deres menn fikk barn med deres respektive tjenerkvinner eller slavinner som konkubiner, noe som er tilfelle med Sara og Hagar, Lea og Silpa og Rakel og Bilha.

I Norge kan konkubiner, historisk sett, langt på vei sammenliknes med friller, men dette var først og fremst en samlivsform som begrenset sin utbredelse blant kongelige, adel, storbønder og -menn gjennom hele middelalderen til langt ut på 1800-tallet – om ikke lenger?

Konkubinat, som i moderne, norsk rett er likestilt med samboerskap, var straffbart i Norge frem til 1972 (Almindelig borgerlig Straffelov § 379). Bestemmelsen ble forsøkt opphevet på 1950-tallet, og var «sovende» i de siste tiårene av sin eksistens.

Denne tidligere, forbudte og straffbare samlivsformen velges nå (2008), vel 25 år etter at forbudet ble opphevet av 22% av alle par med og uten barn i Norge.[1]

Forskjell vis-à-vis prostitusjonRediger

En elsker/elskerinne er normalt ikke prostituert. En elsker/elskerinne holder seg normalt til den ene utvalgte på liknende måte som i et monogamt ekteskap eller i et annet samlivsforhold med avtalt monogami eller annen, omforent avtalt og akseptert relasjon mellom partene og eventuelt andre personer. Det er heller ikke noen direkte sammenheng mellom et eventuelt økonomisk fellesskap, penger eller gaver og det seksuelle. Ofte er det dessuten etablert emosjonelle og sosiale relasjoner mellom de to, mens det i prostitusjon fortrinnsvis er en ren seksuell utveksling som finner sted. Et elsker-/elskerinne-forhold etableres, finner sin form og varer gjerne over tid, i motsetning til i prostitusjon hvor det avtales varighet, pris og betingelser forut for enhver aktivitet og ved gjentagelser på nytt fra gang til gang – og uten andre gjensidige forpliktelser for noen av partene.

Forskjell vis-à-vis polyamoriRediger

Polyamori har, til forskjell fra elsker/elskerinne-forhold, bl.a samtykke og/eller åpenhet som forutsetning for flere, eventuelt også samtidige, emosjonelle/kjærlige og varige relasjoner som i mange tilfeller også inkluderer seksualitet. Polyamori bygger på en tanke om at alle involverte (2, 3, 4 eller flere) deler en samlivsform eller en samlivsfilosofi som aksepterer en ikke-monogam ramme. Dette kan være innenfor rammene av et såkalt åpent forhold, åpen trofasthet og åpent ekteskap.

Elskerinner i historienRediger

De best kjente elskerinnene (og elskerne) i historien er de som har vært involvert med kongelige fra forskjellige, europeiske kongehus, f.eks Nell Gwynne fra England, Madame de Pompadour fra Frankrike og Sophie Amalie Moth fra Danmark. Det å holde elskerinner var ikke vanlig bare blant kongelige og adel, men var utbredt også videre nedover på den sosiale rangstigen. Alle som hadde råd til å «holde» en elskerinne kunne finne seg en (eller flere), uavhengig av sosial status. En rik kjøpmann eller en ung adelsmann kunne ha en elskerinne. Elskerinnen var typisk en yngre kvinne som, om hun var «heldig», kunne ende med å bli gift med sin elsker eller en annen mann med høyere sosial rang enn hun selv hadde i utgangspunktet.

Ved de europeiske hoffene, kanskje spesielt i Versailles og Whitehall på 1600- og 1700-tallet, fikk ofte elskerinner stor makt og innflytelse. En konge kunne ha mange elskerinner, men ha én som sin favoritt eller offisiell elskerinne (på fransk «maîtresse en titre»), som tilfellet etter sigende var med Ludvig XV og Mme de Pompadour. Det er antatt at både Ludvig XV og Charles II var under sterk påvirkning av sine elskerinner og disse forholdene var alment kjente «hemmeligheter». I Danmark-Norge hadde minst tre konger ni barn med sine elskerinner, det var minst fem av dem, og etterkommerne av disse tre fikk alle etternavnet Gyldenløve, et navn som ikke på noen måte signaliserer skam, fordekthet eller uekthet – snarere det motsatte.

Blant maktmennesker som ikke var konger eller kjøpmenn og som holdt elskerinner er også pave Alexander VI. Han er bare ett eksempel på en pave som levde i strid med den katolske kirkens krav om og forpliktelse til sølibat. Han fikk tre sønner og en datter med en av sine mange elskerinner, Vannozza dei Cattani, og tre andre barn, to sønner og en datter, hvis mødre er ukjente.

1800-tallet utviklet moralen seg i puritansk retning og man holdt ikke elskerinner like åpenlyst som før. Samtidig som den offentlige moralen ble strengere, ble, som alltid, ønsket om det stikk motsatte forsterket både hos menn og kvinner. Når en mann av overklassen giftet seg med en kvinne av samme byrd, slik normen var, hadde hun sannsynligvis fått en streng oppdragelse som også innebar viten om at samleie kun skjedde for å skape en ny generasjon, ikke for fornøyelse, forlystelse, glede og rekreasjon. Mange ektemenn valgte derfor å gå til en elskerinne om de ønsket kvinnelig selskap som ikke var så snerpet.

Omvendte rollerRediger

Gjennom historien har det selvsagt skjedd at en kvinne har hatt en høyere posisjon både økonomiske og sosialt enn sine elskere. Katarina II av Russland hadde flere elskere i sin regjeringstid og rundt 10 av dem er kjent ved navn. I likhet med flere mektige kvinner på den tiden, og som enke, fri til å gifte seg, valgte hun å ikke dele makten med en ektemann og beholdt absolutt makt i egne hender.

I litteraturen bygger D.H. Lawrences kjente roman Lady Chatterleys elsker på en situasjon hvor en kvinne tar sin manns viltvokter til elsker. Inntil nylig var det ansett som langt mer kontroversielt at en kvinne valgte seg en elsker med en lavere sosial status enn henne enn om en mann gjorde det samme.

På 1900-talletRediger

Etter hvert som kvinner fikk høyere utdannelse, ble likestilte og fikk mulighet til å forsørge seg selv, ble det mindre tilfredsstillende å velge avhengighet av gifte menn, og relasjoner til ugifte menn ble mer attraktivt.

Skilsmisse ble også mer akseptert sosialt og det ble enklere for menn å gifte seg med kvinner som, i tidligere tider, ville blitt eller forblitt deres elskerinner. Imidlertid eksisterte fortsatt slike relasjoner blant gifte menn, spesielt blant velstående. I Europa anerkjenner og aksepterte flere kulturer fortsatt praksisen med å holde elskerinner. Den italienske statsministeren Silvio Berlusconis posisjon i opinionen er ett eksempel, selv om nyere avsløringer (november 2009) gjør at de mange forholdene hans er i ferd med å bli en belastning også politisk og popularitetsmessig.

Det skjer at gifte menn skiller seg og gifter seg med sin elskerinne. Den franskengelske politikeren James Goldsmith uttalte da han giftet seg for 3. gang, denne gangen med sin elskerinne: «Når du gifter deg med din elskerinne, blir en jobb ledig». Og ganske riktig, han skaffet seg etterhvert en ny elskerinne og fikk to barn med henne.

Elskerinner i litteraturenRediger

I John Clelands Fanny Hill og Daniel Defoes Moll Flanders samt i tallrike romaner om sterke og egenrådige kvinner, er forskjellen mellom en ”holdt” elskerinne og en prostituert avgjørende viktig. Forsvarere av tradisjonen, refererer gjerne til at det var vanlig med konkubiner i Det nære østen og de siterer ofte vers fra Bibelen som viser at det er en gammel praksis som var, om ikke akseptabel, så i det minste forståelig. I romaner som er lagt til 1700-tallets England ligger det med å ”være holdt” sjelden langt under overflaten og disse kvinnene har offerroller.

I første halvdel av 1800-tallet blir begrepet mer problematisk ettersom det blir mulig å se på ugifte kvinners seksuelle utfoldelse som et eget, fritt ønske og et aktverdig alternativ til det tradisjonelle. Kvinner kunne velge å «leve i synd» med en gift mann, dels som et bevis for at hun er uavhengig av middelklassemoralen, men samtidig krever hennes uavhengighet at hun ikke er «holdt». Charlotte Brontës roman Jane Eyre (1848) presenterer rasjonelle argumenter for en rekke synspunkter på sakskomplekset, bl.a gjennom Rochester, som først er gift, og Jane som ønsker sin frihet, men som velger å gifte seg med ham når hun ser at han aksepterer henne som likeverdig.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger