Bilisme
Bilisme (eller motorisme) brukes om en samfunnssituasjon hvor samferdselen domineres av biltrafikk, og hvor kjøp og bruk av biler setter et tydelig preg på hele samfunnet – og om en ideologi som har ført til og forsvarer denne situasjonen. Bilismen, spesielt privatbilismen, er et fenomen som har bidratt sterkt til den individuelle mobiliteten og velstandsveksten[trenger referanse] i vestlige samfunn.
,_Place_De_Roubaix,_Gare_Du_Nord,_Paris,_25_mar_2005_-_panoramio.jpg)
Bilismens fremvekst rediger
Bilisme brukes ofte synonymt med privatbilisme og massebilisme. Den vant for alvor frem i USA på 1940- og 50-tallet, og i Vest-Europa på 1960-tallet - godt hjulpet av sterke lobbyorganisasjoner. I USA tok General Motors i 1932 initiativet til National Highway Users Conference – senere Highway Users Federation for Safety and Mobility, HUFSAM (Snell 1974). Permanent International Association of Road Congresses (PIARC) begynte alt i 1909 å organisere internasjonale veikongresser[1], hvorav arrangementet i München 1934 samlet ca. 2000 deltagere; trolig 35 norske.[2] Senere kom PIARC i skyggen av IRF (International Road Federation), stiftet 1948, med avleggeren Opplysningsrådet for Biltrafikken i Norge. I Norge kan en neppe snakke om massebilisme før bilrasjoneringen ble opphevet i 1960. Bilismen er fortsatt mer dominerende i USA enn i Europa.
Påvirkning av samfunnet rediger
Bilismen har påvirket samfunnene på en rekke områder. Det har blitt mulig for langt flere å bo i enebolig, og samtidig arbeide sentralt i en større by, takket være økende mobilitet. Fremveksten av forsteder henger nøye sammen med bilismen. Privatbilismen gjør det ofte lettere for begge ektefellene i samme familie å arbeide ute.
Bilbruk er en vesentlig utgift for husholdninger og myndighetene. I 2017 ble det brukt 37,7 mrd. kroner til vei i Norge, og det er et vedlikeholdsetterslep på mellom 77 og 125 milliarder.[3]
Bilbruk medfører en del problemer for andre, som (myke) trafikanter i tillegg til miljømessige konsekvenser og bilenes plassbehov:
- I mange vestlige samfunn utgjør bilulykker en av de største ikke-naturlige dødsårsakene. Av totalt drøyt 40 000 dødsfall i Norge i 2007, ble 233 mennesker drept i trafikken.
- Miljøproblemene forårsakes av bilproduksjon, bilbruk og -deponering. Bilproduksjonen er svært råstoffkrevende: For hver bil som produseres, genereres det tjue- til trettidobbelte av bilens vekt i avfall. Bileksos utgjorde tidligere en stor miljøbelastning gjennom bly- og svoveldioksidutslipp, mens fokuset nå har skiftet til karbondioksid (CO2). Bly var en farlig miljøgift, og nitrogenoksider (NOx) og svoveldioksid (fra dieselbiler) viktige kilder til sur nedbør. Endringer i bensinens sammensetning har løst problemene med forurensninger fra bly, delvis også NOx. Dieselbiler slipper imidlertid ut betydelige mengder av NOx, og disse utslippene har økt etter hvert som dieselbilene har fått partikkelfiltre.[4] CO2-utslipp kan neppe fjernes så lenge fossilt brensel brukes som drivstoff. CO2 er en viktig drivhusgass. Totalt bidrar imidlertid ikke verdens biler med mer enn 10 prosent av de samlede menneskelige utslippene av klimagasser.
- I tillegg til forurensninger pga. avgasser fra eksosen, hvirvler vind og biltrafikken opp store mengder svevestøv, som særlig stammer fra bruk av piggdekk på bar asfalt. Dieselbiler og -busser slipper dessuten ut kreftfremkallende partikler.
- I mange land, også Norge, er biltrafikken den støykilden som plager flest mennesker. I Norge er over 1,4 millioner mennesker utsatt for veitrafikkstøy på mer enn 55 dBA ved bolig i gjennomsnitt over døgnet. Hvert år dør mellom 200 og 250 mennesker i Norge pga. støy fra veitrafikk, iflg. forsker Truls Gjestland ved Sintef. Dette skyldes bl.a. støyrelaterte hjerte- og karsykdommer, samt arbeidsulykker og trafikkulykker bl.a. fordi folk har vært trette og uopplagte etter å ha fått nattesøvnen forstyrret av støy.[5]
- Bilens store plassbehov er et problem fordi byplanleggingen i mange tiår har tatt sikte på å gjøre byer mest mulig bilvennlige (jfr. f.eks.[6]), noe som har resultert i mange løsninger som kan være uheldige for både andre trafikanter og for byenes innbyggere generelt (lange veier til butikker eller offentlige kontorer, dårlig fremkommelighet for myke trafikanter, lite grønnareal, støyproblemer m.m.)[7][8]
Språklig rediger
Ordet bilisme forekom i Aftenposten for første gang 28. august 1925, men var lite brukt før 1950, og vanligst etter ca. 1970. Bilisme forekommer også på dansk, og på svensk og finsk i formen bilism. På tysk og tsjekkisk brukes formen Automobilismus. På rumensk brukes automobilism om racerkjøring. På engelsk brukes motorism i omtrent samme betydning som bilisme på norsk.
Referanser rediger
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. mars 2014. Besøkt 23. mars 2014.
- ^ Kristina Skåden: 1934 – Da norske vegfolk hentet inspirasjon i Tyskland; http://samferdsel.toi.no/nr-10/1934-da-norske-vegfolk-hentet-inspirasjon-i-tyskland-article32166-1357.html
- ^ «Veinettet». Opplysningsrådet for veitrafikken. Besøkt 12. april 2022.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. februar 2011. Besøkt 8. oktober 2011.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. desember 2007. Besøkt 12. juli 2010.
- ^ Colin A. Buchanan 1963: Traffic in Towns, utgitt på oppdrag fra det britiske transportdepartementet
- ^ Kenneth R. Schneider1972: Bilen mot mennesket, norsk overs. v/Michael Sars; Grøndahls hvitbøter. ISBN 8250400054
- ^ Cliff Kuang: How to Design Cities for People Instead of cars; http://www.fastcompany.com/pics/how-design-cities-people-instead-cars
Kilder rediger
- Bradford C. Snell 1974: American Ground Transport: A Proposal for Restructuring the Automobile, Truck, Bus and Rail Industries. Report presented to the Committee of the Judiciary, Subcommittee on Antitrust and Monopoly, United States Senate, February 26, 1974, United States Government Printing Office, Washington, 1974, s. 16-24.
- Bilismen slår gjennom, artikkel hos Norgeshistorie.no