Edgar Faure
Edgar Faure (født 18. august 1908 i Béziers, død 30. mars 1988 i Paris) var en fransk politiker og historiker. Han representerte det liberale partiet Parti radical. Faure var en av landets mest fremtredende politikere i etterkrigstiden og var medlem av nasjonalforsamlingen 1946–1958 og 1967–1980. I periodene 1958–1967 og 1980–1988 var han medlem av senatet. Han satt i flere regjeringer mellom 1950 og 1973, og var blant annet statsminister 1952 og 1955–1956[8][9] samt utenriksminister i 1955.
| Edgar Faure | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. aug. 1908[1][2][3][4] Béziers (Hérault, Occitanie, Frankrike)[3] | ||
| Død | 30. mars 1988[1][2][3][4] (79 år) 7. arrondissement (Paris, Île-de-France, Frankrike)[5][3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, rettshistoriker, skribent, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Aggregations of law in France Institut national des langues et civilisations orientales Henri IV high school in Béziers Lycée Voltaire | ||
| Ektefelle | Lucie Faure (1931–) | ||
| Parti | Rassemblement pour la République Union des démocrates pour la République Parti républicain, radical et radical-socialiste | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Passy | ||
| Medlem av | Académie française (1978–1988) (erstatter: André François-Poncet, erstattet av: Michel Serres)[6] Académie des sciences d'outre-mer Kongeriket Marokkos Akademi (assosiert medlem)[7] | ||
| Utmerkelser | Concours général Prix Cazes Pierre Lafue Prize (1985) | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFaure ble født i landsdelen Hérault som sønn av en militærlege. Han var nærsynt, men likevel en fremragende student, son tok baccalauréat som 15 åring og en jussgrad som 19-åring i Paris.[8][9] I en alder av 21 år ble han advokat. Mens han bodde i Paris ble han aktiv i politikken innen Parti radical i 1929.
I 1931 giftet Faure seg med forfatterinnen Lucie Meyer, en datter av en silkehandler. De tilbrakte sin en måneders lange bryllupsreise i Sovjetunionen.[8]
.jpg)
Andre verdenskrig
redigerUnder den tyske okkupasjon i andre verdenskrig ble han med i den franske motstanden (maquis). I 1942 flyktet han til Charles de Gaulles hovedkvarter i Alger, hvor han ble sjef for eksilregjeringens lovgivningsavdeling. Etter krigen tjente han som fransk advokat for påtalemyndigheten ved Nürnbergprosessene.[10]
Folkevalgt, regjeringsmedlem
redigerI 1946 ble han valgt til det franske parlament som radikal.[9] Mens hans partis popularitet falt til under 10% ved valgene, var ingen av de andre partiene i stand til å få et klart flertall. Derfor spilte hans parti ofte en uforholdsmessig viktig rolle i dannelsen av regjeringer. Han ledet dermed kabinettet i 1952, og fra 1955 til 1956. Faure var leder for partiets mer konservative fløy, og motarbeidet partiets venstre, under Pierre Mendès-France.
Faures synspunkter endret seg under den fjerde republikk. Etter en innledende motstand mot den femte republikk (han stemte mot presidentvalget ved universell stemmerett i folkeavstemningen i 1962), ble han til slutt gaullist. Gaullistpartiet, Unionen for den nye republikk, sendte ham på uoffisielt oppdrag til Folkerepublikken Kina i 1963. I regjeringen tjenestegjorde han i ministeriene for landbruk (1966–1968), nasjonalt utdannelsesvesen (1968–1969, og var ansvarlig for å presse gjennom reform av universitetene) og sosiale anliggender (1972–1973). Han nektet å være kandidat ved presidentvalget i 1974, der han støttet Valéry Giscard d'Estaing mot gaullistkandidaten Jacques Chaban-Delmas.
Han hadde rykte på seg som karrierist og fikk kallenavnet «værhanen». Han svarte med humor: «Det er ikke været som snur; det er vinden!»
Han var medlem av nasjonalforsamlingen for departementet Jura fra 1946 til 1958, samt for departementet Doubs fra 1967 til 1980. Han ledet nasjonalforsamlingen fra 1973 til 1978. Han søkte en annen periode som president for forsamlingspresidenten I 1978, men ble beseiret av Chaban-Delmas. Faure var senator fra 1959 til 1967 for Jura og igjen, i 1980, for Doubs.
I 1978 ble han medlem av Académie Française.
På de regionale, departementale og lokale nivåer var Edgar Faure ordfører i Port-Lesney i Jura fra 1947 til 1971 og igjen fra 1983 til 1988, samt ordfører i Pontarlier mellom 1971 og 1977; han fungerte som president for Juras generalråd fra 1949 til 1967, medlem av Doubss' generalråd fra 1967 til 1979, president Franche-Comtés generalråd (1974–1981, 1982–1988). Han spilte en nøkkelrolle under dannelsen og de første årene av Forsamlingen av europeiske regioner (AER), og dens første president i 1985 og frem til 1988.
Faure publiserte flere bøker. I perioden 1978–1988 var han medlem av det franske akademi.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edgar-Jean-Faure, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Fichier des personnes décédées mirror, oppført som Faure, Edgar Jean Vincent Barthelemy, Fichier des personnes décédées ID (matchID) 2WyylpY3Ig8n, besøkt 3. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004542, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID edgar-faure, besøkt 3. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ alacademia.org.ma, besøkt 3. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «Foreign News: FRANCE'S NEW PREMIER». Time (på engelsk). 7. mars 1955. ISSN 0040-781X.
- ^ a b c Edgar Faure Arkivert 2021-06-01 hos Wayback Machine. Encyclopædia Britannica
- ^ Macdonald, Alexander (8. september 2015). The Nuremberg Trials: The Nazis brought to justice. Arcturus Publishing. ISBN 9781784281267. Arkivert fra originalen 13. august 2021. Besøkt 17. oktober 2020.
Litteratur
rediger- Pierre Jeambrun, Les sept visages d'Edgar Faure, Jas, 1998
- Raymond Krakovitch, Edgar Faure, Le virtuose de la politique, Économica, 2006 ISBN 271785178X
- Patrice Lestrohan, L'Edgar, Le Cherche-Midi éditeur, 2007
- Bernard Favre, Edgar Faure, l'enragé du Bien Public, documentaire TV, 2007
- Yves Marek, Edgar Faure, l'optimiste, la documentation française, 2010
- Rodolphe Oppenheimer-Faure et Luc Corlouer, Edgar Faure, secrets d'État, secrets de famille, éditions Ramsay, 2014
Eksterne lenker
rediger- (en) Edgar Faure – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Edgar Faure på Internet Movie Database
- (sv) Edgar Faure i Svensk Filmdatabas
- (en) Edgar Faure hos Europaparlamentet