Dorothe Engelbretsdatter
Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) fra Bergen var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I Norsk Salmebok (1985) var to av hennes salmer tatt med: «Dagen viker og går bort» fra 1678 og «Når verden med sin glede sviker» fra 1681. Bare den første av disse to er med i Norsk salmebok 2013.
| Dorothe Engelbretsdatter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. jan. 1634[1] Bergen | ||
| Død | 19. feb. 1716[2][1] (82 år) Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
| Ektefelle | Ambrosius Hardenbeck (1652–)[3] | ||
| Søsken | Ananias Engelbrechtsøn Wrangel | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Språk | Norsk[4] | ||
| Sjanger | Salme | ||
Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som fikk «diktergasje»,[5] og blant de første som hadde forfatterskapet som yrke. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium («copyright») i ti år med enerett til å å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692.[6] I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684.[7] Forfatterskapet ble verdsatt både i Danmark og Norge,[8] og Dorothe ble omtalt som «den ellevte muse» (Sapfo var den tiende).[9]
Liv rediger
Faren, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved Bergen domkirke. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), som var sønn av en tysk organist i Bergen.[7]
Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første bok. Etter at ektemennen døde, mistet hun kontakten med de to siste av barna. Det yngste av dem døde under krigen i Tyrkia. Også den eldste reiste til utlandet. I Bergen Billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.
Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.Nordahl-Olsen, Joh. (1905). Ludvig Holberg i Bergen. Bergen: John Grieg. s. 50-51.
I 1702 brant huset hennes ned i storbrannen i Bergen 19. mai. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon. I 1712 ble hun eier av et hus ved bispebrønnen. Dette Dorothe Engelbretsdatters hus ble i 1962 flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen Museum.[11] Dorothe døde i 1716, 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i Domkirken.
Forfatterskap rediger
Dorothe beskrives som den første store kvinnelige salmedikteren i Danmark-Norge som påtar seg en representativ og forkynnende dikterstemme.[14] Sentrale tema er det moralske her og nå, og det forestående møtet med Gud. I hennes diktning er ikke melankolien tilbakeskuende, men en lengsel etter å møte Gud.[15]
Den første samlingen av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer, regnes som hennes hovedverk. Den utkom i sju utgaver i hennes egen levetid, og i hver ny utgave reviderte hun tekstene og tilføyde nye tekster.[14] En sammenligning av versjonene viser at hun utviklet en strammere og mer presis metaforbruk over tid.[16]
Mens hun sørget over mannens død i 1683, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer med motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), med forbilder i en tysk andaktsbok av Heinrich Müller. Thomas Kingo møtte hun, da hun etter sørgeåret etter mannens død besøkte København i 1684–85.[17] Brevvekslingen hennes med Petter Dass er bevart.[18]
I selskapet der hun møtte Thomas Kingo, moret man seg med å rime. Kingo åpnet med linjene:
- Jeg havde rimet selv, men vidste ikke hvad
- for digterinden mig saa nær på armen sad.
Dorothe svarte:
- O mageløs poet! Du kald mig ikke saa.
- At du min mester er, al verden skjønner paa.[19]
Ettermæle rediger
Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig Aftensang, som i moderne versjon heter Dagen viker og går bort.[20]
Ettertiden har vurdert henne ulikt. Hun ble nedvurdert en periode,[21] men salmene levde og ble brukt som «folke-eie».[22] Det er kjent nærmere femti folkemelodier til hennes salmetekster.[22]
Hennes verk rediger
- Siælens Sang-Offer (1678)
- Taare-Offer (1685)
- Om det evige liv
- Gravskrift
- Aftensalme
Hennes samlede skrifter ble utgitt i to bind i 1955–56,[23][24] og gjenutgitt i 1999.
Referanser rediger
- ^ a b CERL Thesaurus, CERL-ID cnp01360994, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ nbl.snl.no, besøkt 1. mars 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb131727923; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 131727923.
- ^ Beyer, Harald (1996). Norsk litteraturhistorie. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 78. ISBN 8251833809.
- ^ Inger Vederhus (1988). «Den første 'Hun Poet J Arve Kongens Lande' : Dorothe Engelbretsdatter». Norsk kvinnelitteraturhistorie. Bind 1. Oslo: Pax. s. 19-26. ISBN 8253014333.
- ^ a b «(no) Dorothe Engelbretsdatter». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Aasen, Elisabeth (1986). Kvinners spor i skrift : supplement til norsk litteraturhistorie. Oslo: Samlaget. s. 30-33. ISBN 8252128432.
- ^ Om Dorothe Engelbretsdatter i Den danske Literaturs Historie
- ^ Dorothe Engelbrets-Daatters Siælens Sang-Offer Indeholdende endeel gudelige Psalmer Tillige med Morgen og Aften-Sukke til hver Dag i Ugen, Samt hendes Andægtige Taare-Offer, For bodfærdige Syndere. Bekostet af Joachim Schmidtgen, og findes hos hannem til kiøbs ved Nicolai Kirke. 1724.
- ^ Dahl, Willy (2000). Fortellingen om Bergen. Eide forl. ISBN 8251405505.
- ^ Siælens Sang-Offer. Gudelige Sange paa de fornemste Fæster om Syndernis Forladelse, Fortrøstning paa Guds Naade, mod Fortviflelse, Utaalmodighed, og saa fremdelis: med Afften og Morgen-Sang i Tallet 42 Morgen og Afften-Suk til hver Dag i Ugen, slutted med en Morgen og Afften Bøn. Enfoldig ved Guds Naade sammensat aff den Der Er Dig Høye Himmel-Gud som sin Siælis Brudgom, all Ære og Tieneste Skyldig. Prentet i …. 1685.
- ^ Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) (1699). Dorothe Engelbrets-Datters Aandelige Sang- og Taare-Offer. Danmark - København: Bekostet af H. Kong. Højh. Bogtr. Joachim Schmedtgen.
- ^ a b Inger Vederhus. «Kieck i Pennen, kieck i Bleck» I: Nordisk kvindelitteraturhistorie, bind 1. 1993. Side 163-75
- ^ Inger Vederhus (1995). «"Saa foor han Melancholisk frem" : sentrale biletkrinsar i salmar av Dorothe Engelbretsdatter». Kirke og kultur; nr 1, 1995. Oslo: Universitetsforlaget. s. 45-56.
- ^ Laila Akslen Kvalbein (1970). Feminin barokk : Dorothe Engelbretsdotters liv og diktning. Oslo: Universitetsforlaget. s. 118.
- ^ https://nbl.snl.no/Dorothe_Engelbretsdatter
- ^ Brevvekslingen med Petter Dass
- ^ Om Dorothe Engelbretsdatter i Den danske Literaturs Historie
- ^ Rynning, Paul Emil (1967). Norsk salmeleksikon. Samlaget.
- ^ Billedgallerie for Fruentimmer, indeholdende Levnetsbeskrivelser over berømte og lærde danske, norske og udenlandske Fruentimmere. Trykt hos Morthorstes Enke. 1793. s. 127-128. «Imidlertid blev hun høit anseet i den Tid, da riim blev taget for poesie»
- ^ a b Kjellberg, Reidar (1976). «Dorothe – den Bergens Debora». Ord og tegn. [Oslo]: Gyldendal. s. 31-39.
- ^ Dorothe Engelbretsdatter (1955). Samlede skrifter. 1 : Siælens sang-offer. Oslo: Aschehoug.
- ^ Dorothe Engelbretsdatter (1956). Samlede skrifter. 2 : Taare-offer ; Siste sanger ; Viser og rimbrev. Oslo: Aschehoug.