Wikipedia

Det muratoriske fragment

Det muratoriske fragment (alternativt Den muratoriske kanon, Kanon Muratori, latin: Canon Muratorii eller Canon Muratorianus) er navnet på en liste fra en gang i perioden ca 170–ca 400[1] som inneholder storparten av de bøker som inngår i Det nye testamentes kanon. Denne liste, eller snarere redegjørelse, gjenfinnes i et ufullstendig manuskript på dårlig latin datert til rundt 700-tallet og som av mange antas å være en avskrift av en oversettelse foretatt fra en gresk original.[2][3] Teksten begynner midt i en setning og avsluttes tilsynes likeså midt i en setning. Lukasevangeliet nevnes først, deretter Johannesevangeliet og Apostlenes gjerninger. Sannsynligvis var Matteusevangeliet og Markusevangeliet avhandlet forut for dette. Videre nevnes 13 Paulusbrev, to apokryfiske brev tilskrevne Paulus, tre katolske brev, to apokalypser (av Johannes og Peter), Salomons visdom, Hermas hyrden og et antall verker som forfatteren kaller for kjetterske og avviser.[4]

En del av det muratoriske fragment.
Ludovico Antonio Muratori

Den tradisjonelle og frem til nylig helt dominerende teori var å legge originalens tilkomst til Roma og slutten av 100-tallet (cirka 170–200). Forfatteren skriver at Hermas hyrden ble skrevet helt nylig i vår tid samtidig som Pius I var pave i Roma (omkring 142–157). Dermed mener mange forskere at teksten ikke kan ha blitt skrevet så lenge deretter. Og om så er tilfellet skulle Kanon Muratori utgjøre en av de eldste bevarte informasjoner om storparten av de skrifter som skulle komme til å utgjøre den kristne nytestamentlige kanon på 27 bøker. Visse forskere anser det for å være et av de viktigste dokumenter som tjener til å kunne fastslå at slutten av 100-tallet var den tid da den kristne kanon ble formet og til viss grad ble fiksert.[2][5]

Men dateringen av teksten og dens lenking til noen viss enkeltperson er ett av de mer kontroversielle emner hva gjelder fastsettelsen av den nytestamentlige kanon,[6] og debatten om proveniensen og tilkomsttiden fortsetter.[2] Andre forskere mener at listen speiler forholdene som rådet i Østkirken på midten av 300-tallet. Og senere er det blitt lansert grunner til å mene at Victorinus av Pettau skrev teksten en gang i perioden cirka 250–300.[7] Canon Muratorianus oppviser en rekke anomalier, særlig vedrørende hvilke skrifter som sies å inngå og ikke inngå i kanon, men som hevdes ikke å passe med en tilkomsttid på 100-tallet.[2] Holmes skriver i år 2008 at forskernee er dypt splittede i oppfatningen om når Canon Muratorianus ble skrevet, med én gruppe som anser at den ble skrevet mot slutten av 100-tallet eller omkring år 200 og en annen gruppe som foretrekker den senere del av 200-tallet eller 300-tallet. Han mener at uansett hvilken periode man foretrekker finnes det forskjellige aspekter ved dokumentet som utgjør en anomali for respektive periode.[8]

Dokumentet har fått sitt navn fra sin oppdager, presten og historikeren Ludovico Antonio Muratori (1672–1750), som påtraff menuskriptet med kanonlisten i Det ambrosianske bibliotek i Milano (der det enn i dag oppbevares) og lot publisere sin oppdagelse i 1740.[6]

Bakgrunn

rediger
 
Biblioteca Ambrosiana i Milano der Muratori oppdaget Muratoriefragmentet og der det også forvares i dag.

Det muratoriske fragment består av 85 rader tekst skrevet på slett og ukultivert latin med hva som er blitt beskrevet som bedrøvelig ortografi.[9][10] Teksten ble oppdaget av historikeren Ludovico Antonio Muratori i Det ambrosianske bibliotek i Milano, og han lot publisere sitt funn i år 1740,[11] imidlertid i første hånd ikke for å offentliggjøre en meget tidlig kristen kanon, men som et eksempel på det meget sjuskete vis man kopiere håndskrifter på i middelalderen.[12]

Manuskriptet er datert med hjelp av håndskriftens stil og ved hjelp av blekket, til enten sent 600-tall eller troligere 700-tallet.[2][13][14] Teksten gjenfinnes i en kodex (MS J. 101 sup.) som en gang har tilhørt klosteret Bobbio i det nordlige Italia.[12] Kodexen består i alt av 76 blad og utgjøres av en samling av teologiske tekster som, foruten Muratoriefragmentet, er forfattet av biskop Eucherius av Lyon (ca 380–ca 449), biskop Ambrosius av Milano (ca 340–397) og patriarken av Konstantinopel, Johannes Chrysostomos (347–407). Derutover forekommer fem tidlige kristne trosbekjennelser.[15]

Den latinske tekstens usle tilskikkelse, som gjør den meget vanskelig å oversette,[16][17] skyldes delvis (og sannsynligvis for det meste)[18] at kopisten var slurvete,[12] men sannsynligvis også av at det latinske forelegget var skrevet av noen som ikke fullt ut behersket latin.[19] Noen ytterligere bevarte fragmenter av denne tekst skrevne på klart bedre latin styrker også at kopisten kan beskyldes for de fleste av feilene.[20][21][22]

At teksten kalles Det muratoriske fragmentet skyldes at manuskriptet er skadet. Teksten innledes midt i en setning øverst på en fremside, og det er derfor trolig at en eller flere sider forut i det kopierte manuskript er gått tapt – eller så hadde kopisten tilgang til en forelegg der innledningen allerede var gått tapt. Teksten avsluttes abrupt og følges direkte på samme side av en annen tekst,[12] noe som muligens kan skyldes at forelegget som kopisten fulgte manglet avslutningen.[4]

Sammenfatning av innholdet

rediger
 
Cod. J 101 sup. fra Bibliotheca Ambrosiana i Milano. Oppslaget utgjhør sidene 2 og 3 inneholdene radene 32–85 av Muratoriekanonen. Teksten avsluttes med en ufullstendig setning på høyresidens 23. rad (ninende fra slutten), og en ny tekst, en passasje fra Ambrosius’ De Abraham (1.3.15), følher på neste rad med innledende anfang.[4]

Muratoriekanonen er i strikt betydning ikke en kanon, ei heller utgjøres den av en liste. Snarere kan den betraktes som en introduksjon til Det nye testamente.[23] Forfatteren diskuterer skriftene, gir historisk informasjon og reflekterer teologisk over dem.[24]

Innledningen av teksten mangler ettersom manuskriptet er skadet, og det første skriftet som nevnes er derfor Lukasevangeliet som sies å være det tredje evangeliet, skrevet av Lukas som ikke hadde sett Jesus i kjødet. (Sammenfatningen av innholdet bygger på Bruce Metzgers oversettelse av den latinske teksten til engelsk.[25])

Deretter omtales Johannesevangeliet, det fjerde evangeliet skrevet av disippelen Johannes. Johannes sies også å ha skrevet epistler, og forfatteren siterer Første Johannesbrev 1,1–3. Vidrre sies også Apostlenes gjerninger å ha blitt skrevet av Lukas. Den lille tekst som finnes bevart i den ufullstendige setningen før Lukasevangeliet nevnes, gjør setningen nesten umulig å oversette,[26] men der står blant annet «han plasserte». Bruce Metzger spekulerer i at det kan ha stått at Markus arrangerre materialet i Markusevangeliet, det andre evangeliet, og mener at man kan være nesten helt sikker på at Matteusevangeliet ble behandlet foran dette igjen.[27]

Etter dette vender forfatteren seg til Paulus og sier at denne skrev brev til syv menigheten i rekkefølgen korinterne, efeserne, filipperne, kolosserne, galaterne, tessalonikerne og romerne, og at han skrev ytterligere en gang til korinterne og tessalonikerne. Også Johannes sies å ha skrevet til syv menigheter i Johannes åpenbaring (Åp 1,9–11). Paulus sies videre også å ha skrevet til personene Filemon og Titus og to brev til Timoteus (alt i alt de tretten brev som bærer Pauli navn i moderne bibler).[28] Forfatteren nevner også Paulus' brev til laodikeere (Det finnes to paulinske brev som er stilet til laodikeerne, dels gav Markion sin versjon av Efeserbrevet denne tittel, dels finnes ett senere pseudo-paulinsk brev som går under samme navn. Hvilket skrift som pekes til lar seg ikke fastslå)[29], og hans brev til aleksandrinerne (Pauli brev til aleksandrinerne nevnes bare her og er i øvrig ukjent. Det har uten større hell blitt spekulert i at det skulle være et annet navn for Hebreerbrevet, som ikke nevnes i teksten[29]), og sier at de er forfalskninger skrevet for å spre Markions og andres heresier.

Deretter nevnes Judasbrevet, to Johannesbrev (1ste og 2dre eller, med tanke på å 1ste allerede er blitt påkalt når det ble sitert, 2. og 3dje)[29] og «Visdommens bok skrevet av Salomos venner til hans ære». Av apokalypsene godkjenner forfatteren kun Johannes' åpenbaring og Peters åpenbaring, men i hans forsamling finnes visse som motsetter seg at den sistnevnte leses i kirkene. Hermas sies å ha skrevet Hyrden «nylig, i vår tid» i Roma mena Pius var kirkens leder der. Skriften kan ifølge forfatteren derfor anses å ha en viss autoritet, men kan for den skyld ikke regnes tll de apostoliske skriftene ettersom den er så sen.

Forfatteren avfeier helt de skrifter som ble forfattet av Valentinus og de for oss ukjente Arsinous og Miltiades, likesom de av Basilides. Deretter opphører teksten med en ufullstendig setning.[30]

De bøker som forekommer i Det nye testamente men ikke nevnes i Muratoriefragmentet er Første Petersbrev, Andre Petersbrev, Jakobs brev og Hebreerbrevet. Muligens mangler også Tredje Johannesbrev.[31] Det synes heller ikke som om disse brev skulle ha vært nevnt i den tekst som er gått tapt, da de knapt kan ha ble nevnt etter de skrifter som ble ansett som heretiske eller før evangeliene – såvide ikke Peters skrifter, da i første hånd Første Peterbrev (muligens med sitat fra 1. Pet 5,13), ble nevnt i inbledningen i samband med at Markus' forfatterskap ble diskutert.[32] Det er også blitt spekulert om utelatelsen av de øvrige katolske brev, da i særdeleshent nettopp Første Petersbrev og Jakobs brev, skyldes feil begått av den den lite aktsomme kopisten i samband med at avskriften ble foretatt.[33]

Forfatterskap og tilkomsttid

rediger

Originalspråk

rediger

Et antall omstendigheter i den latinske teksten har fått mange forskere til å trekke den slutning at teksten er en oversettelse foretatt fra en gresk original.[34] Men selv om det er en minoritetsoppfatning at teksten er en latinsk originalkomposisjon, forsvares denne oppfatning av mange andre forskere.[33][35] For eksempel mener Hahneman med støtte av J. Campos at den latinske teksten inneholder mange eksempler på staving og betoning fra 200- og 300-tallene og at vokabularet tyder på en latinsk komposisjon fra 300-tallet.[36] I en studie av språket foretatt av Christophe Guigner i 2015, skriver han at indisiene peker på at det er en latinsk oversettelse foretatt under andre halvdel av 300-tallet fra en gresk forelegg; et forelegg som Guigner mener trolig ble skrevet en gang i løpet av de siste tiårene av 100-tallet.[37]

Forfatterskap

rediger
 
Bruce M. Metzger (1914–2007) var amerikansk bibelforsker med innretning mot tekstkritikk og Bibelkanon. Han anses å være en av 1900-tallets mest innflytelserike nytestamentlige forskere. Metzger mente at Muratoriekanonen ikke gjerne kan ha blitt skrevet senere enn år 200.

Muratoriekanonen har gjennom årene blitt koblet til flere kjente personer.[6] Den er blitt tilskrevet blant andre Papias (første halvdel av 100-tallet),[4] presbyteren Gaius av Roma (aktiv i begynnelsen av 200-tallet), Hegesippos (ca 110–180), Rodon (aktiv ca 180-tallet; Rodon var en kristen forfatter som virket omtrent da keiser Commodus styrte (180–192) og som nevnes av blant andre kirkefader Eusebius av Caesarea.[38]) Klemens av Alexandria (ca 150–215), Melito av Sardes (død ca 180)[39] og Polykrates fra Efesos (ca 130–196).

Den tidligere kanskje populæreste kandidaten har vært Hippolytos av Roma (ca 170–235).[26] Men også Hippolytos er blitt for det meste forlatt som kandidat, da han var svært interessert av Hebreerbrevet mens forfatteren av Canon Muratorii ikke en gang nevner det.[40] I Canon Muratorii påstås dessuten Åpenbaringsboken å være skrevet før Paulusbrevene mens Hippolytos anså dem være skrevet under keiser Domitianus' styre (81–96).[24]

I år 2008 utkom Jonathan Armstrong med en artikkel hvori han argumenterer for at Victorinus av Pettau (ca 230–ca 304) er forfatteren.[7]

Tilkomst på 100-tallet

rediger

Ingen identifisering har vunnet konsensus blant forskermajoriteten, og mange nøyer seg med å konstatere at vi ikke vet. Mange anser også at originalteksten bør ha tilkommet i siste del av 100-tallet.[41][42] Ofte angis perioden 170–200 som den troligste tid for verkets tilkomst. Bruce Metzger anser at den knapt kan ha blitt skrevet etter år 200,[24] mens Joseph Verheyden angir perioden 180–220 som den troligste,[43] selv om det ham til følge er blitt framkastet forslag om 300-tallet og til og med 400-tallet.[44] Den hovedsakelige årsaken til at mange tror på en tidlig tilkomst er et stykke i brevet som lyder:[45]

 Men Hermas skrev Hyrden helt nylig, i vår tid, i byen Rom mens hans bror Pius innehadde biskopsstolen i kirken i Roma.[en 1][la 1] 

Tradisjonelt anses Pius I ha innehatt bispestolen i den romerske kirke mellom årene 140 og 154.[45] De forskere som daterer originalen til slutten av 100-tallet mener som regel også at det ble skrevet i nærheten av Roma på grunn av interne opplysninger i dokumentet – da primært at det har skjedd i vår tid og nevningen av Roma. Uttrykket «i vår tid» må ifølge dem gjelde en tid før år 200. De mener at det faktum at Jakobs brev og Hebreerbrevet mangler men Johannes' åpenbaring er med, tyder på en tilkomst i vest.[46]

Tilkomst på 200-tallet – Victorinus av Pettau

rediger
 
Maleri forestillende biskop Victorinus. Giacomo Brollo 1886, Nova Cerkev, Slovenia.

Jonathan J. Armstrong har argumentert for at dokumentet er fra annen del av 200-tallet og av biskop Victorinus av Pettau (ca 230–ca 304).[7] De grunner han oppgir er at Victorinus' forfatterskap har flere paralleller med Muratoriekanonen enn hva noen annean antikk forfatter ha, og at om Victorinus var forfatteren ville flere ellers uforklarlige eiendommeligheter få sin forklaring.[47] Victorinus skulle også forklare det amatørmessige latinet blandet med greske idiomer, som har ledet til antagelsen at det er en dårlig latinsk oversettelse av en gresk tekst. Armstrong mener det bedre forklares med en tospråklig forfatter som Victorinus, som behersket gresk, men var svakere i latin.[48] Hieronymus skriver følgende om Victorinus forfatterskap: «Victorinus, biskop av Poetovio, kunne ikke latinsk så godt som han kunne gresk; dom en følge av det fremstår hans verker, skjønt utmerkede av innhold, som mindreverdige av komposisjon.»[49]

Armstrong mener videre at de antikke forfattere som etter Victorinus oppviser de mest påtagelige likheter med Muratoriekanonen og derfor synes bygge på denne tekst, nemlig Chromatius av Aquileia (ca 345–ca 407), Isidor av Sevilla (ca 560–636), og fremfor alt Hieronymus (ca 347–420), også er de som uttrykkelig er mest fortrolige med Victorinus.[19] Utover Muratoriekanonen er det bare Hippolytos, Cyprianus, Hieronymus og Victorinus som oppfatter de paulinske brevene som et antall av syv.[50] Av disse fire er imidlertid Victorinus alene om å i likhet med Muratoriekanonen si at såvel Paulus som Johannes vendte seg til syv menigheter og om å regne opp disse «ved navn» (latin: nominatim).[51] I likhet med forfatteren av Muratoriekanonen nevner ikke heller Victorinus Hebreerbrevet.[52]

I Muratoriekanonen sies Hermas, forfatteren av Hyrden, å være en bror til biskop Pius I av Roma. Den eneste tidlige tekst som påstår det samme er Carmen adversus Marcionitas, en tekst som muligens også er skrevet av nettopp Victorinus. To utdrag fra Carmen adversus Marcionitas forekommer i en håndskrift fra 800- eller 900-tallet, og begge oppgis være skrevet av en viss Victorinus. Dessuten skriver Isidor av Sevilla at en biskop Victorinus hadde krevet et traktat mot markionittene.[53]

Victorinus og forfatteren av fragmentet anser begge at alle kanoniske bøker tilkom i apostolisk tid, og derfor utelukker de begge Hermas Hyrden fra kanon.[54] Muratoriekanonen er den eneste kanonliste der Peters åpenbaring inngår. Også Victorinus anså at den tilhørte Skriften (scriptum est).[55]

Allerede forskere som Adolf von Harnack og Marie-Joseph Lagrange var overbeviste om at Victorinus var kjent med Canon Muratorii. Men ettersom de og andre etterfølgende anså det klarlagt at teksten var fra 100-tallet, kom de, sier Armstrong, til å forkaste muligheten at Victorinus skrev teksten og antok bare at han hadde hatt tilgang til den i form av en eldre kilde, som Hippolytos eller en nå tapt kilde.[56] Men i dag er tidlig datering omstridt. Albert C. Sundberg mener for eksempel at uttrykket «helt nylig, i vår tid» (latin: nuperrime temporibus nostris) ikke trenger å forstås som at Hermas hyrden ble skrevet under Muratoriekanonforfatterens egen tid, men heller at skriften ble skrevet etter den tid da apostlene ikke lengre var i live.[57] Slik skulle nuperrime (superlativform av nylig) markere tidsspennet mellom de apostoliske skrifter og Hermas hyrden.[58] Uttrykket «vår tid» (temporibus nostris) er da tiden etter apostlenes tid. Sundberg gir flere eksempler på dette bruk, deriblant Irenaeus' henvisning til at Åpenbaringen ble skrevet hundre år tidligere med uttrykket i «vår tid».

«… for ikke lenge siden, men nesten i vår egen tid mot slutten av Domitianus styre»,[en 2][59] sitert av Hill.[60][61]

Hill og andre mener imidlertid at Irenaeus bruker uttrykket annerledes, for å beskrive nåtid. Ferguson mener at Sundbergs tolkning er fullt mulig og at forfatteren kan ha villet stille «vår tid» opp mot «apostolisk tid», men han mener likevel at det ikke er den mest naturlige foreståelse av forfatterens påstående.[62]

Sident ingen av Victorinus samtidige eller etterfølgere nevner at Victorinus har skrevet denne tekst tror Armstrong at vi ikke har letet på rett sted. Han mener at trolig er Muratoriekanonen den forsvunne prolog til Victorinus Commentarius in Matthaeum, som flere viser til. I så fall skulle Den muratoriske kanon kunne dateres til cirka år 258.[63]

Tilkomst på 300-tallet

rediger

Lenge tok forskere flest for gitt at Muratoriekanonen tilkom nær Roma i slutten av 100- eller begynnelsen av 200-tallet, og dermed at verket utgjorde den eldste daterbare liste over Nytestamentets kanon. Men Gregory Robbins anser at styrken i disse antagelser er uthulet og at i steden en ny enighet holder på å fremstå der Muratoriekanonen betraktes som et verk tilkommet i øst på 300-tallet. Gregory Allen Robbins, “Muratorian Fragment,” i Anchor Bible Dictionary, 4.928–929,[en 3] sitert av Rothschild.[64]

Tegen som tyder på en tilkomst på 300-tallet i øst er (1) at Hermas hyrden ble ekskludert fra kanon skjønt skriftet tidlig ble sett som autoritativ i vest, (2) at tvil råder om apokalypsenes status, (3) at den nærmeste parallell til listen gjenfinnes hos Eusebios på 300-tallet i øst og (4) at ingen lignende liste fra 100-tallet finnes.[61] Forfatteren godtar også uten betenkelighet Andre Johannesbrev, muligens Tredje Johannesbrev og Judasbrevet i kanon. Disse skrifter lurte man på ennå i begynnelsen av 300-tallet de ble aksepterts mer alment først i slutten av det århundret. Forfatteren medtar også Salomons visdom blant de autoritative bøker, noe ellers skjer først på 300-tallet med Eusebios av Caesarea (263–339) og Epifanios av Salamis (ca 315–403). Selv om Hermas hyrden var meget populær på 100-tallet anser forfatteren av Muratoriekanonen at den ikke må gis autoritativ stilling – det stemmer bedre med 300-tallet.[2][65] Dette, menar noen forskere, gjør at listen passer bedre inn om den ble skrevet på 200-tallet eller på 300-tallet.[2]

Lee Martin McDonald,[2][66][67] Albert Sundberg[68] og Geoffrey Hahneman,[69] blant andre, har argumentert for at slutten av 100-tallet er en alt for tidlig datering av Muratoriekanonen. Om den er fra da finnes ingen paralleller i primærlitteraturen vedrørende kanon på minst 150 år, mener McDonald. Først i perioden midten til slutten av 300-tallet finnes noenlunde likeartede paralleller.

McDonald er forsiktig optimistisk til Armstrongs lenking av teksten til Victorinus, og mener at hans teori meget vel kan endre debatten om tekstens opphav.[70] Men han mener at en datering til midten av 200-tallet fortsatt er for tidlig. Om Victorinus har skrevet teksten er det for McDonald troligere at han skrev den straks før sin død, som McDonald sier inntraff cirka år 307. I perioden 290–307 var Victorinus som mest produktiv i sitt forfatterskap.[70]

Referanser

rediger
  1. ^ Eastman 2015, s. 397.
  2. ^ a b c d e f g h McDonald 2015b, s. 619.
  3. ^ Adair, Jr. 1997
  4. ^ a b c d Verheyden 2003, s. 490.
  5. ^ McDonald 2007, s. 369.
  6. ^ a b c McDonald 2015, s. 164.
  7. ^ a b c Armstrong 2008, s. 1–34.
  8. ^ Holmes 2008, s. 419.
  9. ^ Armstrong 2008, s. 1.
  10. ^ Metzger 1987, s. 191.
  11. ^ Muratori 1740, s. col 851–856.
  12. ^ a b c d Metzger 1987, s. 192.
  13. ^ Hahneman 1992, s. 17.
  14. ^ Verheyden 2003, s. 487.
  15. ^ Hahneman 1992, s. 17–20.
  16. ^ Grünstäudl 2013, s. 82.
  17. ^ Metzger 1987, s. 305.
  18. ^ Hahneman 1992, s. 8.
  19. ^ a b Armstrong 2008, s. 4.
  20. ^ En prolog til Paulus brev, bevart i tre latinske håndskrifter fra 1000-tallet og en fra 1100-tallet av Corpus Paulinum i det benediktinske klosteret på Monte Cassino, inneholder fire fragmenter av Canon Muratorii.
  21. ^ Hahneman 1992, s. 9.
  22. ^ Hahneman 1992, s. 10.
  23. ^ Trobisch 2000, s. 36–37.
  24. ^ a b c Metzger 1987, s. 194.
  25. ^ Metzger 1987, s. 305–307.
  26. ^ a b Jurgens 1970, s. 107.
  27. ^ Metzger 1987, s. 195.
  28. ^ Metzger 1987, s. 196.
  29. ^ a b c Metzger 1987, s. 197.
  30. ^ Metzger 1987, s. 199.
  31. ^ Metzger 1987, s. 199–200.
  32. ^ Grünstäudl 2013, s. 85.
  33. ^ a b Hill 1995, s. 437.
  34. ^ Metzger 1987, s. 193.
  35. ^ Verheyden 2003, s. 492.
  36. ^ Hahneman 1992, s. 12–13.
  37. ^ Guignard 2015, s. 596.
  38. ^ Eusebios, Kirkehistorie 5:13.
  39. ^ Sundberg Jr. 1973, s. 2.
  40. ^ Armstrong 2008, s. 2.
  41. ^ Powell 2009, s. 225.
  42. ^ Hartman 1989, s. 71, 93.
  43. ^ Verheyden 2003, s. 491.
  44. ^ Verheyden 2003, s. 499.
  45. ^ a b Grünstäudl 2013, s. 83.
  46. ^ McDonald 2007, s. 371.
  47. ^ Armstrong 2008, s. 3.
  48. ^ Armstrong 2008, s. 3–4.
  49. ^ Hieronymus: Om berømta menn, 74:1.
  50. ^ Armstrong 2008, s. 14.
  51. ^ Armstrong 2008, s. 15–16.
  52. ^ Armstrong 2008, s. 16.
  53. ^ Armstrong 2008, s. 19–21.
  54. ^ Armstrong 2008, s. 23–25.
  55. ^ Armstrong 2008, s. 27–28.
  56. ^ Armstrong 2008, s. 17–18, 30.
  57. ^ Sundberg Jr. 1973, s. 9.
  58. ^ Armstrong 2008, s. 23–24.
  59. ^ Irenaeus, Mot kjetterna 5.30.3.
  60. ^ Hill 1995, s. 439.
  61. ^ a b McDonald 2007, s. 372.
  62. ^ Ferguson 1982, s. 677–678.
  63. ^ Armstrong 2008, s. 30–32.
  64. ^ Rothschild 2009, s. 22.
  65. ^ McDonald 2015, s. 165–167.
  66. ^ McDonald 2007, s. 369–378.
  67. ^ McDonald 2015, s. 145–172.
  68. ^ Sundberg Jr. 1973, s. 1–41.
  69. ^ Hahneman 1992
  70. ^ a b McDonald 2015, s. 165.

Trykte kilder

rediger
  • Armstrong, Jonathan J. (2008), «Victorinus of Pettau as the Author of the Canon Muratori», Vigiliae Christianae 62: 1–34. 
  • The ancient martyrdom accounts of Peter and Paul (på engelsk). Atlanta: SBL Press. 2015. ISBN 9781628370904. 
  • Hallonsten Gunilla, Livingstone Elizabeth A., red. (1982). Studia patristica: papers presented to the International conference on patristic studies. Vol. 17, [Papers presented to the eighth International conference on patristic studies, Oxford 3-8 september 1979] (på flere språk). Berlin. s. 677–683. ISBN 0-08-025779-8. 
  • Petrus Alexandrinus: Studien zum historischen und theologischen Ort des zweiten Petrusbriefes (på tysk). Tübingen: Mohr Siebeck. 2013. ISBN 9783161524400. 
  • Guignard, Christophe (2015), «The Original Language of the Muratorian Fragment», The Journal of Theological Studies 66/2: 596–624. 
  • The Muratorian Fragment and the Development of the Canon (på engelsk). Oxford: Clarendon Press. 1992. ISBN 0-19-826341-4. 
  • Birger Gerhardsson, red. (1989). En bok om Nya testamentet (på svensk). Malmö: Liber. s. 11–132. ISBN 91-40-61019-5. 
  • Hill, Charles E. (1995), «The Debate Over the Muratorian Fragment and the Development of the Canon», Westminster Theological Journal 57:2: 437–452. 
  • Harvey Susan Ashbrook, Hunter David G., red. (2008). The Oxford handbook of early Christian studies (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 406–426. ISBN 9780199271566. 
  • Verheyden Jozef, red. (2011). Ancient Christian interpretations of "violent texts" in the Apocalypse / edited by Joseph Verheyden .. (på tysk & engelsk). Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 94–117. ISBN 978-3-525-53976-7. 
  • The Faith of the Early Fathers: A Source-book of Theological and Historical Passages from the Christian writings of the pre-Nicene and Nicene eras (på engelsk). Collegeville, Minn.: Liturgical Press. 1970. ISBN 0814604323. 
  • The Biblical Canon: Its Origin, Transmission, and Authority (på engelsk). Peabody, Mass.: Hendrickson Publishers. 2007. ISBN 978-1-56563-925-6. 
  • Burke Tony, red. (2015). Forbidden Texts on the Western Frontier: The Christian Apocrypha from North American Perspectives; Proceedings from the 2013 York University Christian Apocrypha Symposium (på engelsk). Eugene, Or.: Cascade Books. s. 145–172. ISBN 978-1-4982-0982-3. 
  • Orlin Erik, red. (2015b). Routledge Encyclopedia of Ancient Mediterranean Religions (på engelsk). London: Routledge, Taylor and Francis Group. s. 619. ISBN 9780415831970. 
  • The Canon of the New Testament: Its Origin, Development, and Significance (på engelsk). Oxford: Clarendon. 1987. ISBN 0-19-826180-2. 
  • Antiquitates Italicae medii aevi, sive dissertationes de moribus, ritibus, religione, ...: Omnia illustrantur et confirmantur ingenti copia doplomatum et chartarum veterum, ... auctore Ludvico Antonio Muratorio .. (på latin). Mediolani. 1740. 
  • Introducing the New Testament: a historical, literary, and theological survey (på engelsk). Grand Rapids, Mich.: Baker Academic. 2009. ISBN 9780801028687. 
  • Hebrews as Pseudepigraphon: The History and Significance of the Pauline Attribution of Hebrews (på engelsk). Tübingen: Mohr Siebeck. 2009. ISBN 9783161498268. 
  • Sundberg Jr., Albert C. (1973), «Canon Muratori: A Fourth Century List», Harvard Theological Review 66: 1–41. 
  • The First Edition of the New Testament (på engelsk). New York: Oxford University Press. 2000. ISBN 0-19-511240-7. 
  • Auwers Jean-Marie, Jonge Henk Jan de, red. (2003). The Biblical Canons (på engelsk). Leuven: Leuven University Press. s. 487–556. ISBN 90-5867-309-X. 164

Internettkilder

rediger

Sitat

rediger

på engelsk

rediger
  1. ^ But Hermas wrote The Shepherd very recently, in our times, in the city of Rome, while bishop Pius, his brother, was occupying the chair of the church of the city of Rome.
  2. ^ … not a very long time ago, but almost in our own generation towards the end of the reign of Domitian.
  3. ^ Until quite recently, Roman provenance and a late 2d or early 3d century date (180–200 C.E.) were taken for granted. It was assumed that the Fragment represented the earliest datable canon list. Those assumptions have now largely eroded, and a new consensus appears to be emerging, one which sees the Muratorian Fragment as a 4th-century, Eastern (either Syria or Palestine) list.

på latin

rediger
  1. ^ Pastorem uero nuperrime temporibus nostris in urbe Roma Hermas conscripsit, sedente cathedra urbis Romae ecclesiae Pio episcopo fratre eius.

på svensk

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_muratoriske_fragment&oldid=23959452»