Den sino-vietnamesiske grensekonflikten 1979–1990

Den sino-vietnamesiske grensekonflikten 1979–1990, ofte referert til som den andre sino-vietnamesiske krig, var en serie grensetrefninger mellom Kina og Vietnam fra 1979 til 1990.

Den andre sino-vietnamesiske krig
Dato 1979 – 1990 Sted Det nordlige Vietnam og det sørlige Kina Resultat Vietnam slo tilbake de kinesiske angrepene med et fåtall unntak. Normalisering av forholdene mellom de to landene.
Stridende parter
Vietnam Vietnam	Kina
Kommandanter og ledere
Văn Tiến Dũng	Yang Dezhi Xu Shiyou
Tap
Ukjent, tusenvis av mennesker drept eller såret	Ukjent, tusenvis av mennesker drept eller såret

Når kinesiske tropper trakk seg tilbake fra Vietnam mars 1979 etter en måned lang krig, okkuperte Kina omtrent 60 kvadratkilometer av vietnamesisk land. I noen områder, som ved Huu Nghi Quan nærheten av Lang Son, okkuperte Kina områder som var uten militær verdi, men en symbolsk nøkkelverdi. Andre steder okkuperte Kina militært strategiske posisjoner.

Den kinesiske okkupasjonen av små områder inne i Vietnam, samt enkelte grenseraid utført hovedsakelig av Kina, førte til en serie trefninger mellom de to landene. Grensekonflikten strakte seg over tidsrommet 1979-1990, og kulminerte i årene 1984-1985. Til slutt var flesteparten av de kinesiske styrkene trukket ut av Vietnam, enten på grunn av vietnamesisk motstand, eller taktiske beslutninger. Unntaket var noen åser i det nordvestlige Vietnam, som Kina klarte å holde på. Til slutt trakk Kina sine styrker ut også herfra, og med det endte den lange grensekonflikten. Ved begynnelsen av 1990-tallet kollapset Sovjetunionen, og forholdet mellom de to landene vendte da gradvis tilbake til det normale.

Under hele konflikten forsøkte Kina å forhandle med Sovjetunionen angående Kambodsja-spørsmålet. Ettersom Sovjetunionen og Vietnam var nære allierte, hadde de kinesiske lederne tro på at Sovjetunionen kunne ha innflytelse på Vietnam, og om forhandlingene lykkes kunne dette gå i Kinas favør. Imidlertid klarte ikke Kina å vinne Sovjetunionen for sin sak, og generalsekretær Gorbatsjov kalte for normalisering i forbindelsene mellom Kina og Vietnam.

Konflikten begynner

I 1978 invaderte Vietnam Kambodsja etter en serie grenseepisoder. Etter to uker var landet falt i vietnamesiske hender. I et forsøk på å tvinge Vietnam til å gi slipp på Kambodsja, forsøkte Kina å invadere Vietnam, men sannsynligvis på grunn av de store tapene trakk de seg tilbake igjen etter en måned. Fra tidlig 1980 gjennomførte Vietnam offensiver for å bekjempe Røde Khmer, som holdt til langs grensen mellom Kambodsja og Thailand. Kina forsøkte å legge press på Vietnam på forskjellige måter, deriblant at de trente om lag 5000 soldater for hmong i provinsen Yunnan i Laos, som Vietnam og Laos var i konflikt med. Kina forsøkte også å true Vietnam gjennom militære aktiviteter langs grensen mellom de to landene. Men Vietnam hadde økt sine menneskelige styrker stasjonert ved grensen, og Kina hadde ikke lenger fordel av kampanjen de gjennomførte februar–mars 1979.

I juni 1980 penetrerte vietnamesiske styrker inn i Thailand i et forsøk på å innhente Røde Khmer-geriljaer som hadde plassert seg i Thailand. Kina følte nå at de måtte iverksette tiltak for å bistå sine allierte Thailand og Røde Khmer. Etter ordre bombet dermed kinesisk artilleri vietnamesisk territorium fra 28. juni til 6. juli i provinsen Cao Bang. Angrepet var ikke rettet mot strategiske militære mål og hadde gav ingen utfall for Kina verken militært eller politisk, men var ment som et avskrekkende middel. Kina forsøkte å presse Vietnam til å innstille sine handlinger i Kambodsja gjennom å skape en konflikt mellom de to landene. Denne konflikten skulle komme til å vare i 10 år.

1981: De første trefningene

I mai 1981 brøt uventet en voldsom konflikt ut da kinesiske tropper rykket inn i og erobret en smal landstripe i distriktet Cao Loc, Lang Son-provinsen, kjent som «Hill 400». Kina angrep også strategiske støttepunkter i Vi Xuyen, Ha Tuyen. Krigshandlingene ble svært blodige, hvor hundrevis av mennesker ble drept på begge sider.

Som gjengjeldelse ble vietnamesiske tropper sendt inn i Guangxi-provinsen i Kina og gjennomførte en rekke raid. Vietnams folkehær angrep også den kinesiske byen Mengdong. Kina svarte med et militært angrep på de vietnamesiske styrkene som befant seg i Guangxi, og hevdet å ha drept 300 vietnamesiske soldater i løpet av slagene.

Til tross for det plutselige utbruddet av en intens krig, hadde ikke Kina mulighet til å trappe opp konflikten, men derimot bare å bruke styrkene som allerede var stasjonert langs grensen. Kinas kutt i forsvarsbudsjettet gjorde en storstilt mobilisering umulig. Vestlige observatører har hevdet følgende:

«Selv om spenningene på grensen økes, er Kina knapt i stand til å "lære Vietnam en lekse". Prisen, som vil være menneskelige tap, penger og politisk prestisje, er for dyr for Kina. Særlig i Vietnam har antall styrker økt jevnlig ved grensen. Vietnam har fått en klar fordel når det kommer til utstyr.»

Analytikere har påpekt at siden Kina kuttet det militære budsjettet, ville ikke situasjonen tillate dem å gjennomføre en storstilt invasjon av Vietnam, selv om landet riktignok truet med nettopp dette. Men til tross for denne tydelige ulempen, avslo kinesiske ledere et vietnamesisk forslag om en våpenhvile.

1983: Kina garanterer for Thailand

I februar 1983 drog den kinesiske forsvarssjefen Yang Dezhi til Thailand. Under oppholdet gjorde han det klart at Kina ville assistere Thailand dersom de ble truet av Vietnam. Vietnam registrerte at den kinesiske lederen mente alvor, og forsøkte å tilfredsstille Kina ved å trekke noen enheter ut fra Kambodsja. Det var ikke store antall soldater som ble sendt hjem, og Kina var ikke fornøyd før Vietnam trakk seg helt ut. Dermed stoppet kompromissene, og senere på året overkjørte vietnamesiske tropper Phnom Chat, en av Røde Khmers baser som nettopp var blitt gjenoppbygget med kinesisk hjelp. Selv når geriljaene trakk seg over grensen til Thailand, fulgte de vietnamesiske troppene etter. Flere massive angrep ble rettet mot retirerende geriljaer, noe regjeringen i Bangkok anså som en sikkerhetspolitisk trussel. Dermed ble store antall thailandske tropper mobilisert til den thailandsk-kambodsjanske grensen, i håp om at dette ville tvinge Hanoi til å legge om sin politikk. Denne mobiliseringen hadde ingen avskrekkende effekt, og Vietnam fortsatte sin fremgang som før. Flere ganger hendte det at styrkene til de to landene kom i direkte kamphandlinger med hverandre.

Kina reagerte på krisen som hadde oppstått ved å la artilleriet sitt hamre løs på vietnamesisk territorium i fire dager. Like etterpå ble det rapportert at 16 vietnamesiske soldater ble drept i Yunnan-provinsen. Samtidig begynte for alvor Thailand å gjengjelde de vietnamesiske angrepene.

Kinas reaksjon ble av vestlige observatører sett på som en «symbolsk offensiv». Ifølge Indokina-korrespondenten Nayan Chandas analyse, var den kinesiske militære aksjonen mer som en utøvelse av symbolisme enn noe annet, og minnet om et halvhjertet forsøk på å opprettholde dets troverdighet som regional fredsbevarer. Chanda konkluderte følgende:

Kina har passet på å ikke snakke om enda en «lærepenge» (henviser til den sino-vietnamesiske krig), ettersom dette kan innebære en langt mer omfattende innsats og kan føre til uberegnelige konsekvenser. Ved å beordre kun en begrenset aksjon mot Vietnam like etter Hanoi-offensiven har Kina unngått en situasjon hvor eventuell suksess ville vært avhengig av resultatene på en slagmark 1,000 km borte. Kina vet ganske godt at enda en invasjon av Vietnam ikke kunne gjøre noen forskjell på Vietnams militære posisjon i Kambodsja. [...] Det er bare en symbolsk handling.

1984: Konflikten kulminerer

6. april 1984 angrep Kina Vietnam ved Lang Son. Kina uttalte at det var for å støtte Røde Khmer-styrkene i Kambodsja. Det kinesiske angrepet var omfattende, og flere bataljoner tok i løpet av dagen kontrollen over byen. Til tross for den store styrken, ble de slått tilbake neste dag av et storstilt vietnamesisk motangrep.

Kina forberedte seg på å angripe Vietnam igjen, denne gangen på et terreng som Kina kunne dra fordel av. Klokken 05:00 den 28. april krysset 14 kinesiske korps elven Lot i distriktet Ha Giang, inn på vietnamesisk territorium. Kina åpnet et intenst bombardement, deretter invaderte de vietnamesisk territorium med 49 divisjoner. Området de angrep er et område med flere høyder, som ble strategisk viktige ved bruk av artilleri. Siden kineserne angrep så tidlig på morgenen, ble de vietnamesiske styrkene tatt på senga. Kina var rask i å erobre flere åstopper, og brukte disse posisjonene til å angripe de vietnamesiske styrkene med artilleri. Til tross for en tilsynelatende håpløs situasjon, ble ikke de vietnamesiske styrkene evakuert med det første, og et kinesisk øyevitne har påpekt at "disiplinen deres var utrolig". I løpet av kampene begynte kineserne å gå tom for ammunisjon til kanonene, og vietnameserne kunne dermed gjenerobre en av åsene. Her ble de hardeste kampene utkjempet, men snart fikk kineserne nye leveranser med ammunisjon og begynte å skyte igjen. Til slutt måtte de vietnamesiske styrkene trekke seg ut.

I etterkant av kampene, gav den kinesiske kommandoen klarsignal for at vietnameserne kunne gå inn i området med mindre enn 50 menn, utstyrt med Røde Kors-flagg, for å hente ut de falne soldatene. Ifølge kinesiske øyenvitner, dukket det opp 60–70 vietnamesere, uten Røde Kors-flagg. Kineserne hevder dermed at de åpnet ild, tok livet av alle vietnameserne og brente likene med flammekastere.

Kineserne erobret åser om lag 2,5 km inne på vietnamesisk territorium. Stillingen deres var beskyttet av klipper, skog og elver i det sørlige Thank Thuy. Vietnam forsøkte å gjenerobre åsene, men kampene stoppet den 15. mai, da det vietnamesiske angrepet ble tvunget til å stoppe på grunn av Kinas strategiske bruk av artilleri som gjorde en fremrykking oppover åsene umulig. Vietnam forsøkte også i juli å gjenerobre åsene, men lyktes ikke da heller. I august rapporterte amerikanske etterretningskilder at Vietnam hadde lidd et nederlag, og at landet ikke hadde lyktes i å gjenerobre de tapte posisjonene. Imidlertid hevdet offisielle vietnamesiske kilder at selv om Vietnam hadde mistet noe land, hadde man lyktes i å desimere ett kinesisk regiment og ni bataljoner, og "sette ut av spill" 5,500 kinesiske tropper.

Dermed hadde Kina fått et fotfeste inne på vietnamesisk territorium, og en frontlinje på ca. 11 km ble opprettet inne i Vietnam. Til tross for suksessen avanserte kineserne aldri mer enn 5 km inn i Vietnam. Dette var en av de største trefningene i løpet av grensekonflikten. Slagene krevde store menneskelige tap for begge sider, og det estimeres av en tredje part at Kina mistet rundt 2000 soldater, mens de vietnamesiske tapene lå på rundt 5000. De eksakte tapstallene forblir vanskelige å fastslå.

Som et svar på den kinesiske aggresjonen, gjennomførte Sovjetunionen for første gang militære flåteøvelser med Vietnam, og de øvde på en eventuell landgang. Kina svarte med samme mynt, og gjennomførte lignende øvelser selv. Til tross for faren for eskalering, valgte Vietnam å ikke mobilisere flere soldater til fronten. Årsaken til dette var ifølge en vietnamesisk minister at en mobilisering ikke var nødvendig da grensevakten og lokal milits kunne håndtere eventuelle videre infiltrasjoner.

Begge parter gav hverandre skylden for kulmineringen som fant sted. Kina hevdet at Vietnam hadde fremprovosert trefningen for å sabotere en eventuell normalisering av forholdet mellom Kina og Sovjetunionen. Imidlertid er det ganske sikkert at en vietnamesisk infiltrasjon i Thailand var den utløsende årsaken.

1985: Beskytningen av Vi Xuyen-distriktet

I løpet av de tørre årstidene i 1984 og 1985 gav de vietnamesiske styrkene det endelige nådestøtet til geriljaenes opphold i Kambodsja. Spesielt KPNLF ble hardt rammet, og trakk seg over grensen til Thailand i fullstendig uorden. Røde Khmer klarte seg noe bedre, og klarte å trekke seg ut uten å nesten kollapse. Kina reagerte sterkt på at deres allierte hadde lidd et stort nederlag, og reagerte med skyte på vietnamesisk territorium med tungt artilleri. Kina oppfant også en ny taktikk; plastiske miner ble lagt i elver som rant inn på vietnamesisk territorium, noe som i praksis gjorde livet langs elvene farlig for folk langt inne i landet. Vi Xuyen-distriktet var det området som ble hardest rammet. Ifølge vietnamesiske kilder ble det skutt over én million artilleriskudd inn på et område som tilsvarer ti kvadratkilometer i løpet av denne perioden. I september 1985 invaderte kinesiske tropper deler av Vi Xuyen-distriktet, støttet av tungt artilleri. Harde kamper ble utkjempet, og de vietnamesiske styrkene slo tilbake fem separate angrep på Ha Tuyen, hvor 470 kinesiske soldater ble drept i blodige kamper. Kina dekket over dette ved å hevde at «Vietnam hadde gjennomført mer enn 500 væpnede provokasjoner og derfor var utelukkende skyldig i de nye kampene som ble utkjempet». Til tross for at Kina gjennomførte massive angrep, hadde dette ingen effekt på den vietnamesiske fremgangen i Kambodsja. Allerede den 13. desember ble det rapportert av vietnamesiske styrker hadde bombardert og nesten ødelagt O Bek Chan, en av KPNLFs baser i Thailand.

1986: Mislykkede fredsforsøk

I 1986 tok vietnamesiske styrker kontrollen over O'Bok-passet, mellom to og tre kilometer inne i Thailand. Tidligere hadde Thailand hatt en taus politikk som gikk ut på å i størst mulig grad ignorere de vietnamesiske infiltrasjonene, så lenge de trakk seg ut ikke altfor sent. Imidlertid hadde vietnameserne fått en mer og mer permanent tilstedeværelse i Thailand, og nå ble det bestemt at strategien måtte endres. Dette førte til flere dødbringende trefninger mellom de to hærene, og konflikten økte i intensivitet. Som vanlig svarte Kina ved å trappe opp den konstante bombarderingen av det nordlige Vietnam.

I denne konfliktfylte perioden begynte Vietnam i økt grad å arbeide for en konfliktløsning, og vietnamesiske offisielle gjorde det klart at de var klare til å møte motparten «når som helst», for å diskutere med dem. Samtidig begynte Kina med å for alvor arbeide for en normalisering av forholdet til Laos, som var Vietnams allierte. Kina og Laos hadde blitt splittet under den kambodsjansk-vietnamesiske krig, og Kina hadde gitt støtte til Hmong-separatister som kjempet mot den kommunistiske regjeringa.

Til tross for at begge parter mer enn før gav inntrykk for et ønske om fred, skulle konflikten fortsatt vedvare. Vietnam, som i motsetning til Laos og Sovjetunionen ikke var villige til å gjøre kompromiss, fortsatte sin fremgang i Kambodsja. Som et svar på dette, gjennomførte Kina mellom den 5. og 7. januar en større operasjon i Vi Xuyen, som hadde som mål å okkupere vietnamesisk land. Den 7. januar ble dessuten den dagen da flest bomber ble skutt mot Vi Xuyen, hele 60,000. Dette kraftige bombardementet ble fulgt opp med 15 kinesiske landangrep mot vietnamesiske posisjoner på åskammene langs grensen. Det ble fra vietnamesisk side hevdet at så mye som 1,500 kinesiske soldater ble enten drept eller skadet. Samtidig påstod Kina at vietnamesiske infiltrasjoner i Yunnan hadde blitt kansellert etter et tap på 200 soldater på én dag. Det oppstod et munnhuggeri mellom vietnamesiske og kinesiske ledere rundt de militære tapene, hvorav vietnameserne hevdet å ha gjennomført et vellykket selvforsvar av sitt territorium mens kineserne fremstilte seg selv som den forsvarende part. Uansett hvilken versjon som stemte, kan man med sikkerhet hevde at begge parter tjente på trefningene propagandamessig.

Med Vi Xuyen-distriktet som et unntak, var den sino-vietnamesiske grensen ellers preget av en såkalt «liksomkrig». Vi Xuyen-distriktet hadde riktignok fått oppleve mye konflikt, men de fem andre grenseprovinsene forble nærmest upåvirket. Et fåtall ganger ble kinesiske tropper observert andre steder, men disse trakk seg ut igjen stort sett før det kom til alvorlige trefninger.

1988: Trefning til havs

Utdypende artikkel: Johnson South Reef-trefningen

I Sørkina-havet var situasjonen hele tiden spent. Både Kina og Vietnam gjorde krav på Spratlyøyene og Paraceløyene. I 1988 var det et større sjøslag ved Johnson South Reef, Johnson North Reef og Lansdowne Reef, som endte med at to vietnamesiske skip ble senket. Kina okkuperte Johnson South Reef, men den vietnamesiske motstanden hindret dem fra å ta Johnson North Reef og Lansdowne Reef samtidig. Den kinesiske fremgangen ble dermed begrenset, og gjorde ingen slutt på disputten. Vietnam gjør fortsatt krav på øyene.

Resultat

Siden 1987 ble omfanget av de kinesiske militæraktivitetene i Vietnam redusert, selv om troppene deres fortsatte å patruljere i Yen Son Son. Fra 1987 til 1989 gjennomførte de 11 angrep på Vietnam, hovedsakelig bombardement. På slutten av 1980-tallet var krigen i praksis stilnet, og Kina begynte å gradvis trekke seg ut. I 1990 hadde Kina trukket seg ut fra alle sine erobringer.

Tusenvis av mennesker fra begge sider ble drept som følge av krigen. Ved den militære kirkegården i Vi Zuyen i Ha Giang-provinsen i Vietnam, ligger mer enn 1600 vietnamesiske falne fra krigen.

Kina gjennomførte gradvis tilbaketrekninger fra stillingen de okkuperte i Vietnam. I 1989 trakk Kina seg fra enkelte elver i det nordlige Thanh Thuy, og siden trakk de seg fullstendig ut av Vietnam. Kina konstruerte deretter forsvarsbarrierer langs deler av grensen, for å forhindre fremtidig aggresjon.

Kina hadde startet krigen som en måte å presse Vietnam til å trekke seg ut av Kambodsja, men hadde ikke lykkes i å nå dette målet. Vietnam trakk mesteparten av sine styrker ut av Kambodsja først i 1989, etter å ha installert et Vietnam-vennlig regime og bekjempet Røde Khmer fullstendig, både militært og politisk. Denne tilbaketrekningen fant sted lenge etter at de hardeste kampene langs den sino-vietnamesiske grensen var over, og dessuten forble over 60,000 vietnamesiske tropper permanent utstasjonert i nabolandet,. Vietnams stillegående rolle i Kambodsja fortsatte, og Vietnam spilte en nøkkelrolle under kuppet i 1997. Slikt sett var krigen mislykket for Kinas vedkomme. Det må også påpekes at mot slutten av krigen okkuperte Kina noen få åser inne i Vietnam. Før krigen begynte, kontrollerte Kina flere områder på vietnamesisk side av grensen. I dette henseende var krigen resultatløs for Kina, ettersom de mistet kontrollen over landområder de tidligere okkuperte. Majoriteten av de kinesiske angrepene ble slått tilbake, så i det store hele hadde Vietnam lykkes i å forsvare seg. Det endelige resultatet av krigen var at Kina oppgav alle sine erobringer som ikke allerede var blitt erobret av Vietnam (med unntak av dem som fant sted i Spratlyøyene).

Etter krigen forsøkte Kina og Vietnam å tilnærme seg hverandre, og etterhvert ble forholdet mellom de to landene normalisert. Mellom 1994 og 2004 tok Vietnam initiativet til fredelige grenseavtaler med nabolandene Thailand og Malaysia. En slik fredelig grenseavtale ble inngått i 1999, og resulterte i at Vietnam gav bort deler av sitt landområde til Kina. Disputten i Sør-Kinahavet forblir fortsatt uløst, og er fremdeles et potensielt kriseområde for en regional konflikt. I 1994 var det en mindre trefning mellom Kina og Vietnam, og ubekreftede kilder hevder også at det var trefninger i 2005 og muligens så sent som i 2008. Det er utvilsomt at området forblir et risikofelt for regional sikkerhet.

Se også

• Den sino-vietnamesiske krig
• Liste over kriger Vietnam har deltatt i etter 1945