Miao
Miao (kinesisk: 苗; pinyin: Miáo) er navnet på en etnisk gruppe, anerkjent av Folkerepublikken Kinas myndigheter som en av landets 55 offisielle minoritetsgrupper.
| Miao | |||
|---|---|---|---|
 «Langhorn»-miaoenes hodeplagg — en av de mindre grenene av miaofolket; de bor i tolv landsbyer nær Zhijin fylke (织金县) i Guizhou provins i Folkerepublikken Kina | |||
| Antall | |||
| Omtrent 10 000 000 | |||
| Områder med stor befolkning | |||
 Kina |
Ca. 9 000 000 (2005) | ||
 Vietnam |
Ca. 680 000 (2005) | ||
 Laos |
Ca. 280 000 (2005) | ||
 Thailand |
Ca. 90 000 (2005) | ||
| Språk | |||
| Språk i språkfamilien hmong–mien | |||
Miao er et kinesisk begrep, og refererer til fire kulturelt og lingvistisk beslektede folk:
- hmu-folket av Sørøst-Guizhou,
- qo-xhiong-folket av Vest-Hunan,
- a-hmao-folket av Yunnan, og
- hmong-folket som bor i flere land. I Kina bor de i fjellområder i sør, i Guizhou, Sichuan, Guangxi og Yunnan.[1] Folket har dessuten et vesentlig nærvær i Vietnam, Laos, Burma og Thailand.
De fire folkegrupper av miao taler språk i språkfamilien hmong-mien (miao-yao).[1]
Det finnes omtrent ni millioner miao i Kina,[2] hvorav hmong sannsynligvis utgjør én tredjedel.[1]I Vietnam finnes omtrent 680 000, i Laos 280 000, og omtrent 90 000 i Thailand.[2]
Kultur
redigerMiao-språk er et enstavelses tonespråk, og er beslektet med yao. Miao-folk har tradisjonelt vært organisert inn i eksogame klaner; de driver svedjebruk, og dyrker hovedsakelig ris. I Thailand og deler av Laos dyrkes også opiumsvalmuer, hvor produksjonen har utgjort deres eneste inntektskilde. Hjelpeorganisasjoner, blant annet fra Norge, har deltatt i å motarbeide miao-folkets økonomiske avhengighet av opiumsproduksjon.[2]
Referanser
rediger- ^ a b c «Miao» – Encyclopædia Britannica. Besøkt 10. mars 2016
- ^ a b c Miao. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 9. mars 2016 fra https://snl.no/miao.