Åpne hovedmenyen
Zygmunt Bohusz-Szyszko (1893–1982) var sjef for Den selvstendige Podhalebrigaden

Den selvstendige Podhalebrigaden (polsk: Samodzielna Brygada Strzelców Podhalańskich) var en polsk militæravdeling grunnlagt i Frankrike i april 1940. Under andre verdenskrig kjempet den på alliert side i Norge under slaget om Narvik. For sin innsats i seieren over de tyske invasjonsstyrkene ble tolv av brigadens medlemmer dekorert med Krigskorset, Norges høyeste utmerkelse.

Innhold

Den polske eksilhærRediger

Etter at Tyskland og Sovjetunionen i september 1939 okkuperte Polen og delte landet mellom seg, tok mange polakker seg til Storbritannia og Frankrike. Mange meldte seg til tjeneste for den polske regjeringen og forsvarsledelsen, som var i eksil, først i Frankrike og deretter i London. I Frankrike ble det vinteren 1939 til 1940 satt opp en polsk eksilhær på 80 000 mann.[1]

Den selvstendige Podhalebrigaden ble 9. februar 1940 grunnlagt som en del av den polske eksilhæren i Frankrike.[1] Brigaden fikk navn etter Podhale, den sørligste regionen i Polen, beliggende ved foten av Tatrafjellene i Karpatene, der det polske forsvaret tidligere hadde rekruttert alpejegeravdelinger. Brigaden rekrutterte blant polske utvandrere og flyktninger, blant dem også flere som hadde deltatt som frivillige på republikansk side i borgerkrigen i Spania. Avdelingen ble bestående av 4 778 mann.[1] Brigaden var organisert i to halvbrigader, som hver besto av to bataljoner. Brigaden ble satt under kommando av general Zygmunt Bohusz-Szyszko.

Kamp i Norge: Slaget om NarvikRediger

Soldater fra Den selvstendige Podhalebrigaden under kampene om Narvik 1940

Brigaden ble av de allierte beordret til Norge. Den 24. april 1940 forlot brigaden Frankrike med kurs for Skottland og 9. mai 1940 ble den landsatt ved Harstad.[1] Der fikk den norske øverstkommanderende, generalmajor Carl Gustav Fleischer, gjennomslag for at brigaden skulle settes inn i forsøket på å gjenerobre Narvik. Polske mannskaper ble, sammen med norske og franske, satt inn for å oppnå dette allerede 10. mai. I hovedframstøtet mot Narvik, igangsatt natt til 28. mai, kjempet Den selvstendige Podhalebrigaden ved siden av norske Bataljon II/IR 15 og den franske Fremmedlegionens 13. halvbrigade. De allierte styrkene på land ble støttet av britiske krigsskip. Narvik ble erobret i løpet av 28. mai, mens kampene fortsatte i omlandet.

Under kampene i Norge led Den selvstendige Podhalebrigaden et tap på 97 mann.[1]

TilbaketrekkingRediger

Samtidig som kampene pågikk ved Narvik hadde Tyskland angrepet Nederland og Belgia. Allierte soldater ble evakuert fra Dunkerque og i denne situasjonen bestemte britene at allierte soldater skulle trekkes tilbake fra Narvik og Norge. Den 2. juni 1940 ble Den selvstendige Podhalebrigaden sendt nordover til Tromsø for videre transport til Frankrike. Brigaden ble der satt inn mot de tyske invasjonsstyrkene i forsvaret av Bretagne. Etter Frankrikes nederlag gikk avdelingen i oppløsning. Noen få av dens mannskaper kom seg over til Storbritannia, der det senere ble satt opp en Podhale riflebataljon.[1]

ÆresbevisningerRediger

Den polske ordenen Virtuti Militari og det norske Krigskorset med sverd

Under en parade ved St. Andrews i desember 1940 ble 15 medlemmer av brigaden tildelt den polske Ordenen Virtuti Militari. Ved samme anledning ble generalmajor Fleischer utnevnt til sølvkors av samme orden.[1] Omkring 150 av brigadens medlemmer ble tildelt annen polsk utmerkelse. Polske myndigheter innstiftet i januar 1941 en skuldersnor i norske farger til minne om seieren i Narvik. Tidligere hadde også brigadens fane blitt dekorert med Ordenen Virtuti Militari.[1]

I norsk statsråd 20. mars 1942 ble tolv medlemmer av Den selvstendige Podhalebrigaden, som hadde kjempet ved Narvik, tildelt det norske Krigskorset.[2] Blant disse var brigadens sjef og stabssjef, men også menige polske mannskaper ble tildelt Krigskorset, den yngste av disse var bare 16 år. I 1990 ble gjenlevende medlemmer av Den selvstendige Podhalebrigaden, som deltok i kampene i Norge, tildelt den norske Deltagermedaljen.[1][3][4]

De som ble tildelt Krigskorset fikk også diplomer med påskriften «For på særlig fremragende måte å ha utmerket sig under krigen i Norge.»

Navn Grad Begrunnelse
Zygmunt Bohusz-Szyszko Brigade-General «I månederne mai og juni 1940 førte han med stor dyktighet og held Podhale-Chasseurernes selvstendige brigade under særlig vanskelige omstendigheter. Under disse kampe utmerket han sig ved sit store personlige mot, sin seiersvilje og sin urokkelige selvbeherskelse. Han kjempet for Polens og Norges uavhengighet og beseglet det polsk-norske venskap ved de polske soldaters blod som blev utgydt ved Narvik for den felles sak.»[5]
Wasyl Cykwas Chasseur av II. klasse «Falt på patrulje med sine kamerater i bakhold, men reddet dem ved å kaste håndgranater. Blev såret i ansiktet og mistet et øie.»[5]
Kazimierz Dziedzioch «16 år gammel ubrukbargjorde han 2 mitraljøser ved å skyte på dem på kort hold med en morter. Han blev såret i begge ben og måtte få amputert høire fot.»[5]
Janusz Iliński Oberstløytnant av Generalstaben «Under Podhale-Chasseurenes selvstendige brigades kampe i Norge i mai og juni 1940 viste han personlig mot og koldblodighet. Under angrepet på Narvik var Oberstløytnant Ilinski i første linje forbindelsesoffiser mellem det polske infanteri og den brittiske flåtes artilleri. Han utførte sine opdrag til det siste under de tyske avdelingers ild og sendte rapporter om fiendens stilling med fare for å bli tatt til fange. Under de vanskelige forhold viste han koldblodighet og opmuntret ved sitt exempel offiserer og soldater.»[6]
Kazimierz Kędzierski Korporal «Som frivillig under rekognosering av en fientlig[sic] mitraljøsepost blev han såret av en annen mitraljøse som stod i flanken. Han fullførte sitt opdrag, blev hårdt såret og måtte få sin hånd amputert. Chasseur av 1ste klasse.»[5]
Wacław Kobyliński Oberstløytnant «Chef for 1ste bataljon, forberedte og utførte med meget små tap angrepet på høiderne N 650 og 773 og likeså på Beisfjord. Trods særlig ugunstige terrengforhold og veirforhold forsvarte han til det yderste ovennevnte stillinger og hans bataljon var den siste som trakk sig tilbake. Ved sin optreden gav han fienden et uriktig inntrykk av brigadechefens hensikter.»[7]
Jan Lasowski Chasseur av II. klasse «Blev opmerksom på signaler fra en mitraljøsepost, som bad om mer ammunisjon og tross en sterk fientlig[sic] ild mot posten, skaffet han nødvendig tilførsel. Blev såret i ansiktet og mistet helt synet.»[5]
Rudolf Maria Neuman Kaptein «Var bataljonens adjutant 28. mai 1940 under et angrep av IIden bataljon, holdt sig på en fremskutt observasjonspost trods vedholdende ild fra fienden og uagtet tyskerne rykket frem på 50 meters avstand fra posten. Han tok geværet ut av hendene på kaptein Morén, som holdt på å dø, åpnet ild og gjorde sig til herre over stillingen. Etter et motangrep blev tyskerne kastet tilbake fra denne observasjonspost.»[7]
Leon Slupienski Aspirant «Modig til det yderste førte han sin pelonton med dyktighed under angrepet på punkt 773, og kom først på toppen og erobret 2 mitraljøser og en hel del krigsmateriel. Like til slutten av 1ste bataljons operasjoner viste han stort mot og fullkommen selvbeherskelse.»[5]
Andrzej Stańczyk Major «Under angrepet den 28. mai 1940 i Norge gav han sin avdeling et eksempel på koldblodighet og mot. Hans soldater krøp frem og nådde temmelig hurtig fjorden ved Nyborg. Ved en heldig manøver innringet han tyskerne og gjennemførte seirig bataljonens angrep.»[7]
Piotr Szewczyk Underløytnant «Viste stort mot under kampene i Norge og var alltid et eksempel for sine soldater. 28. mai 1940 under 2det kompanis angrep på Ankenes (høide 295) elekriserte han kompaniet ved sin modige optreden og rev det med sig frem. Han var alltid den første i angrepet. Hans pelontons optreden i fiendens flanke bidrog i høi grad til operasjonens fremgang.»[5]
Józef Roman Utnicki Løytnant «Chef for et kompani som angrep høiden 650 og siden ved Berdsjord, med koldblodighet og mot, nådde som en av de første toppen av en steil høide. Straks etter ledet han et angrep ved Berdsfjord over steile skråninger idet han ved denne anledning gav nye beviser på selvbeherskelse og mot.»[8]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i Bratbak, Bjørn: «Den selvstendige Podhalebrigaden – opptakt og skjebne», i Knut Erik Strøm (red.): Norsk våpenhistorisk selskap, Årbok 1993, Oslo, 1993, s. 79–141.
  2. ^ Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, s. 32–33 og 49–50.
  3. ^ Bratbak, Bjørn: «Roser fra Narvik», Norges forsvar, nr. 5, 2000, s. 28–32, med særlig omtale av Jan Lasowski.
  4. ^ Bratbak, Bjørn: «Ukrainer hedret med Krigskorset», Historie, nr. 4, 2006, s. 48–59 om Wasyl Cykwas, som etter krigen endret navn til William Campbell.
  5. ^ a b c d e f g Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 49.
  6. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 50.
  7. ^ a b c Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 48.
  8. ^ I boken Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren (s. 28, 33 og 48, fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket) er mottakeren oppgitt som løytnant Brunen Utnicki. Etter at Statskalenderen i 1987 begynte å ta med alfabetisk oversikt over mottakere av Krigskorset, står Utnicki oppført med fornavnet Brunen til og med 1994-utgaven (se f.eks. Norges statskalender 1987, Oslo: Universitetsforlaget, 1987, s. 557). Fra 1995 er oversikten over mottakere omorganisert etter mottakernes opphavsland og Utnicki er i Statskalenderen fra 1995 til siste utgave i 2011 oppført som «Utnicki, Jósef Roman, porucznik» (se f.eks. Norges statskalender 2011, Oslo: Kommuneforlaget, 2011, s. 597). Sistnevnte fornavn antas å være riktig og er her oppført med polsk skrivemåte for første fornavn. Se også Conrad Myrland: «Norsk heder til israelsk frihetskjemper», Med Israel for fred, publisert 6. juni 2002, oppdatert 11. juli 2011.

Eksterne lenkerRediger