Krigen i Ukraina
Krigen i Ukraina, også kjent som den russisk-ukrainske krigen,[1] er en langvarig væpnet konflikt mellom Russland og Ukraina. Den begynte med at Russland invaderte og deretter annekterte Krim i februar–mars 2014, og var deretter en konflikt om statusen til de ukrainske regionene Krim og Donbas, krigen i Donbas. Den blusset opp på ny våren 2021 i den russisk-ukrainske krisen 2021–2022 og 24. februar 2022 invaderte russiske styrker Ukraina i stor skala.
| Krigen i Ukraina | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Russland Støttet av:  Belarus |  UkrainaStøttet av:  NATO EU Australia New Zealand Japan Sør-Korea Den belarusiske opposisjon | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Vladimir Putin Aleksandr Dvornikov (2022) Sergej Surovikin (2022–2023) Valerij Gerasimov (2023–) | Oleksandr Turtsjynov (fung. 2014) Petro Porosjenko (2014–2019) Volodymyr Zelenskyj (2019–) Valerij Zaluzjnyj | ||||||
| Styrker | |||||||
| Russlands væpnede styrker Wagnergruppen | Ukrainas forsvar | ||||||
Bakgrunn rediger
Den 21. november 2013 utløste daværende president Viktor Janukovitsj en politisk krise i Ukraina da han avsluttet forberedelsene å inngå til en assosieringsavtale mellom Ukraina og EU. En slik assosieringsavtale skulle gjøre Ukraina mindre avhengig av Russland. Janukovitsj' avgjørelse resulterte i masseprotester i Kyiv, og folk samlet seg særlig rundt Majdanplassen i Kyiv. Denne massebevegelsen ble derfor fort kjent som Euromajdan,[2] og ble også en protest mot korrupsjon i Ukrainas statsapparat. Presidenten sluttet etter hvert en handelsavtale med Russland i stedet for EU, og dette førte til enda mer støtte til Euromajdanbevegelsen.
Janukovitsjs fall rediger
Etter noen måneder med gateslag der mange ble drept,[3] ble Janukovitsj formelt, men ulovlig avsatt av Verkhova Rada – det ukrainske parlamentet – den 22. februar 2014, og måtte rømme hovedstaden. Dette førte til at motstandere av Euromajdan fikk økt oppslutning, og det ble borgerkrigligslignende tilstander i Ukraina, med beskyldninger om statskupp. De folkevalgte fikk alminnelig flertall for å avsette presidenten, men ikke hatt ¾ flertall slik grunnloven krevde.[4] Parlamentet hadde heller ikke fulgt de prosedyrer som krevdes for avsetting av presidenten, og støtten til motbevegelsen økte – hovedsakelig i de russisktalende områdene i landet, som den autonome republikken Krim, områdene øst for elven Dnepr og i sør, rundt Odessa.
Etter den politiske krisen fulgte væpnet opprør på Krim som fikk militær støtte fra Russland og en omstridt folkeavstemning som resulterte i en tilslutning til Russland. Prosessen endte med full russisk annektering av halvøya den 18. mars 2014. Lignende opprør fant også sted i Luhansk oblast og i Donetsk oblast, og dette ble senere kjent som Krigen i Donbass.
Internasjonale reaksjoner og støtte rediger
Den daværende amerikanske presidenten Barack Obama avviste å ruste opp Ukraina, med bakgrunn i at han anså Ukraina viktigere for Russland enn landet var for USA.[5]
Invasjon rediger
Utdypende artikkel: Russlands invasjon av Ukraina 2022
De russiske styrkene invaderte Ukraina fra Krim, Lugansk, Donetsk, og Belarus tidlig om morgenen 24. februar 2022. Senere samme dag sa Russlands president Vladimir Putin i en tale at målet med angrepet, som han omtalte som en «militær spesialoperasjon,» var å «demilitarisere» og «avnazifisere» nabolandet. Invasjonen er blitt fordømt internasjonalt, og store deler av den vestlige verden har innført sanksjoner mot Russland.
Referanser rediger
- ^ Snyder, Timothy (2018). The Road to Unfreedom: Russia, Europe, America (engelsk). New York: Tim Duggan Books. s. 197. ISBN 9780525574477. «Almost everyone lost the Russo-Ukrainian war: Russia, Ukraine, the EU, the United States. The only winner was China.»; Mulford, Joshua P. (2016). «Non-State Actors in the Russo-Ukrainian War». Connections. 15 (2): 89–107. JSTOR 26326442. doi:10.11610/Connections.15.2.07.; Shevko, Demian; Khrul, Kristina (2017). «Why the Conflict Between Russia and Ukraine Is a Hybrid Aggression Against the West and Nothing Else». Multicultural Societies and their Threats: Real, Hybrid and Media Wars in Eastern and South-Eastern Europe (engelsk). Zürich: LIT Verlag Münster. s. 100. ISBN 9783643908254.
- ^ Ukraine’s Euromaidan: What’s in a name? - The Washington Post, 2013-12-02, arkivert fra originalen on 2013-12-02, https://archive.today/20131202183315/http://www.washingtonpost.com/world/europe/ukraines-euromaidan-whats-in-a-name/2013/12/02/707851c2-5b31-11e3-801f-1f90bf692c9b_story.html, besøkt 2019-08-19
- ^ «Станом на 18.00 год. 27 лютого 2014 року з 10 години 20 хвилин 18 лютого з місця загострення сутичок у центрі міста Києва до бригад екстреної медичної допомоги та закладів охорони здоров’я міста Києва за медичною допомогою звернулося 855 постраждалих, 570 з них госпіталізовано. (Arkivert kopi)». 27. februar 2014. Arkivert fra originalen 4. mars 2014. Besøkt 26. januar 2020.
- ^ «Ukraina». www.fn.no (norsk). FN-sambandet i Norge. Besøkt 6. mars 2022.
- ^ «Ukraine, Russia and Nuclear weapons». The Economist. 445 (9315): 52. 1. oktober 2022. «All of which raises the question: would America really run such risks for the sake of Ukraine, which is not a formal military ally? Barack Obama, who as president refused to arm Ukraine, argued that Russia, in the end, cared more about Ukraine than America did, saying "we have to be very clear about what our core interests are and what we are willing to go to war for."»
Eksterne lenker rediger
- (en) Russo-Ukrainian War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
