Den namibiske selvstendighetskrigen

Den namibiske selvstendighetskrigen, som varte fra 1966 til 1988, var en geriljakrig hvor det nasjonalistiske South-West Africa People's Organization (SWAPO) og enkelte andre kjempet mot Apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Den namibiske selvstendighetskrigen
Konflikt: Den sørafrikanske grensekrigen
Den kalde krigen (indirekte)
Borgerkrigen i Angola (relatert)
Dato1965–89
StedNamibia og Angola
ResultatNamibia blir uavhengig. Frie valg avholdes, SWAPO vinner regjeringsmakta i Namibia. Walvis Bay overføres fra Sør-Afrika til Namibia i 1994. Bidrog til Apartheids fall.
Stridende parter
SWAPOs flagg SWAPO
Støttet av:
Angolas flagg Angola
Cubas flagg Cuba
Zambias flagg Zambia
Sovjetunionens flagg USSR
Norges flagg Norge[1]
Sør-Afrikas flagg Sør-Afrika
UNITAs flagg UNITA
Kommandanter og ledere
SWAPOs flagg Sam Nujoma
SWAPOs flagg Hifikepunye Pohamba
SWAPOs flagg Dimo Hamaambo
Sør-Afrikas flagg Balthazar Johannes Vorster
Sør-Afrikas flagg Pieter Willem Botha
Tap
Opptil ca. 20.000 namibiere, hvorav ca. 11.000 geriljaerUkjent, liten
Den sørafrikanske grensekrigen
1965-1989
Borgerkrigen i Angola
1975-2002
Den namibiske selvstendighetskrigen
1966-1988
Quifangondo - Cassinga - Cuito Cuanavale - Huambo
Kart over konfliktområdet

Under Første verdenskrig hadde Sør-Afrika erobret Tysk Sørvest-Afrika fra Det tyske keiserriket, og annekterte dette området. I 1966 vedtok FN en resolusjon som avviklet Sør-Afrikas mandat over området, og plasserte det under administrasjon av FN. Sør-Afrika anerkjente ikke denne resolusjonen, og fortsatte å styre over regionen. Som et resultat av dette valgte nasjonalistbevegelsen SWAPO å gå til krig mot Sør-Afrika.

Den 26. august var den første store trefningen, da SWAPO gjennomførte et angrep på sørafrikanske styrker i Omugulugwombashe. Slaget markerte det første slaget i Namibias kamp for selvstendighet, og er idag en allmenn fridag i Namibia. FN kaller datoen «Namibia-dagen», men i Namibia blir den referert til som «Heltenes dag».

Krigen var i stor grad asymmetrisk, og SWAPO var hele tiden underlegen de sørafrikanske styrkene i både teknologi og militær styrke. Til tross for dette, greide organisasjonen i lyktes i krigen, delvis på grunn av at krigen i Angola bidrog til at kapasiteten til de sørafrikanske styrkene ble spredt, og delvis på grunn av folkelig støtte og støtte fra andre land. Angola, Zambia, Cuba og USSR var hele tiden direkte involvert, og SWAPO brukte Angola som en base for sine angrep. Norge støttet SWAPO aktivt fra 1974.

Krigen endte med Namibias selvstendighet den 21. mars 1990, og valg ble avholdt. SWAPO vant 55 av 72 seter i nasjonalforsamlingen, og kunne dermed danne regjeringsmakt med klart flertall.

Til tross for at Namibia ble selvstendig, beholdt Sør-Afrika kontrollen over den viktige havnebyen Walvis Bay, som tidligere var blitt grunnlagt av britene i deres forsøk på å komme tyskerne i forkjøpet i regionen. Sør-Afrika fortsatte også å kontrollere flere småøyer langs kysten av Namibia, de såkalte «Pingvinøyene». Dette innebar at farvannene utenfor store deler av Namibias kyst forble under sørafrikansk suverenitet. Først i 1994 ble suvereniteten overført til Namibia.

Referanser rediger

  1. ^ Tore Linné Eriksen - Norway and National Liberation in Southern Africa. pp. 90.