Slaget om Quifangondo

Slaget om Quifangondo (portugisisk: A Batalha de Quifangondo; fransk: la Bataille de Kifangondo; spansk: la Batalla de Quifangondo) var et slag i Angola mellom rivaliserende uavhengighetsbevegelser i den portugisiske kolonikrigen som fant sted nær hovedstaden Luanda 10. november 1975. Slaget regnes som det siste slaget i den angolanske selvstendighetskrigen, siden det ble utkjempet dagen før angolanske nasjonalister erklærte landet uavhengig fra Portugal, da borgerkrigen i Angola begynte.

Batalha de Quifangondo
Konflikt: Den angolanske selvstendighetskrigen Borgerkrigen i Angola Den sørafrikanske grensekrigen
Portugisisk oversiktskart over slaget. Kartet under viser beliggenheten til Luanda i Angola; Quifangondo ligger 22 km nordøst for Luanda.
Dato 10. november 1975 Sted Quifangondo, Luanda, Angola 8°45'40"S 13°24'32"Ø Resultat Avgjørende seier til MPLA; FNLA ble nesten ødelagt og satt ut av spill.
Stridende parter
MPLA  Cuba	FNLA Zaïre Sør-Afrika Portugisiske leiesoldater
Kommandanter og ledere
General Ndozi Raúl Díaz-Argüelles	Holden Roberto Mamina Lama Ben Roos Santos e Castro
Styrker
~800 MPLA-soldater ~200 katangesere ~88+ cubanere To batteri	~2000 FNLA-soldater ~1200 zairere ~120 angolansk-portugisere 52 sørafrikanere
Tap
Ukjent, men minimal (hevdet én død og tre sårede)	Minst 120 døde, mange sårede, materielle tap

Den sørafrikanske grensekrigen 1965-1989 Borgerkrigen i Angola 1975-2002 Den namibiske selvstendighetskrigen 1966-1988
Quifangondo - Cassinga - Cuito Cuanavale - Huambo

Slaget ble utkjempet mellom en antikommunistisk koalisjon ledet av FNLA-leder Holden Roberto og den sosialistiske MPLA-opprørsgruppen støttet av en gruppe cubanske soldater, som var sendt til Angola som en del av cubanernes Operasjon Carlota. Mens de marsjerte mot Quifangondo på deres vei mot Luanda hadde opprørerne under Roberto beseiret MPLA og deres allierte i et slag ved Porto Quipiri. Mindre en 24 timer før uavhengigheten ble erklært bestemte Roberto seg for å trosse alle råd og igangsette et angrep mot den angolanske hovedstaden. Slaget endte med en avgjørende seier for MPLA og Cuba, og skyldtes i stor grad de cubanske artilleristyrkene.

Slaget

Holden Roberto, som hadde ledet uavhengighetsbevegelsen FNLA under uavhengighetskrigen, samlet morgenen 10. november en antikommunistisk styrke på et høydedrag nord for byen Quifangondo (eller Kifangondo på fransk), omtrent 22 km nord for Luanda. Denne styrken bestod av et par tusen FNLA-soldater, to zairske bataljoner ledet av oberst Mamina Lama og omtrent 120 hovedsakelig hvite portugisisk-angolanere ledet av den portugisiske obersten Santos e Castro.

Etter Robertos anmodning fikk han også støtte fra de sørafrikanske forsvarsstyrkene, som hadde intervenert i Angola samme år i Operasjon Savanne. Sørafrikanerne forsynte FNLA med tre 140mm-howitzere og omtrent 50 soldater kommandert av brigadegeneral Ben Roos, som befant seg på høydedraget Morro da Cal (se kart), og bidro også med et luftangrep i begynnelsen av slaget utført av Canberra-bombere. De zairske soldatene hadde også med seg to 130mm-kanoner lagd i Nord-Korea.

De nylig ankommende cubanske spesialistene hadde samlet seg i området, og de hadde med seg de første sovjetiske BM-21 Grad-multirakettskytterne som cubanerne sendte til Angola. Disse ble endelig satt opp i sine posisjoner rett før slaget begynte, dette skyldtes logistikkproblemer med å anskaffe lunter til våpnene – og uansett førte denne sene utplasseringen av våpnene til at de ikke ble oppdaget og sikret derfor at de kunne overraske fiendene.

Sørafrikanernes luftangrep ble utført som planlagt, og det sørafrikanske artilleriet begynte plutselig å beskyte området. Riktignok ble ikke bakkeangrepet igangsatt rett etterpå. De angripende styrkene marsjerte fram i én enkelt kolonne langs Bengo-elva og sto ovenfor en styrke på tusen angolanske FAPLA-soldater og cubanere på den andre siden av elva. Forsvarerne ventet helt til hele angrepsstyrken hadde bevegd seg inn i drapssonen mellom kysten og lagunen før de begynte å bombardere dem med mortere og 122mm-raketter, og dette ødela flesteparten av FNLAs panserbiler og seks jeeper utstyrt med rekylfrie kanoner i kampens første timer. Vitner anslo at den cubanskledede styrken skjøt 2000 raketter mot FNLA-styrken. Cubanerne rykket så framover mens de avfyrte RPG-7-granater og skjøt med antiflykanoner, og flere hundre fiender ble drept i dette angrepet. De sørafrikanske artilleristene hadde ikke styrken til å hjelpe deres allierte, siden deres andre verdenskrig-type-kanoner helt tydelig ikke hadde samme rekkevidde som de cubansk-sovjetiske rakettene.

Videre eksploderte kløften på en av de zairske 130mm-kanonene fra Korea, som var i stand til å skyte langt nok til å nå fienden, da den ble avfyrt for første gang, og den zairske løytnanten med ansvaret for de to kanonene ble drept. Etter dette nektet soldatene hans å avfyre den andre kanonen. Det var de zairske soldatenes udugelighet og manglende erfaring med sine våpen som førte til at de sprengte kanonen første gang den ble avfyrt. I tillegg var kanonenes instruksjoner skrevet på koreansk og kunne derfor ikke bli lest av det frankofone zairske mannskapet.

Roberto befant seg i sin base i Ambriz, ca 45 km nord for Quifangondo, hvor han hadde opprettholdt sitt hovedkvarter i de siste månedene, natten før Angolas uavhengighet ble erklært. Da Roberto ankom Quifangondo den neste morgenen, fant han at noen av hans tyrker i uorden flyktet nordøst i mindre grupper. Hovedstadens horisont hadde midnatt 10. november blitt opplyst av fyrverkeri for å feire landets uavhengighet fra Portugal. FNLA-troppene på høydedraget nordøst for Quifangondo hadde aldri før sett fyrverkeri, og fikk panikk da de så dette over Luanda, siden de trodde det betydde at de fryktede cubanske 122mm-rakettene som hadde truffet deres fremrykkende kolonne hardt i dalen tidligere på dagen igjen ble avfyrt.

Oberst Santos e Castros angolansk-portugisiske kommandostyrke var også i uorden siden den hadde mistet flesteparten av sine Panhard-panserbiler dagen før. De hadde befestet seg et kort stykke nordøst for deres tidligere stilling på bakkekanten, hvor de sørafrikanske kanonene og en liten gruppe sørafrikanske soldater ble etterlatt for å beskytte disse kanonene siden disse befant seg lengst fremme og var sårbare ovenfor et MPLA-cubansk bakkeangrep. Den sørafrikanske brigadegeneralen Ben Roos truet å umiddelbart trekke sine artillerikanoner ut av Nord-Angola hvis kanonene hans ikke ble beskyttet av en rekke soldater foran dem. Roberto ble rasende på den angolansk-portugisiske kommandanten for at han hadde forlatt de sørafrikanske kanonene slik at de var utsatt for et angrep.

FNLA startet ikke noe nytt forsøk på å rykke fram gjennom Quifangondo-dalen til Luanda. Innenfor FNLA ble nederlaget ved Quifangondo kjent som slaget om Dødsveien (Nshila wa Lufu på kimbindu?). De sørafrikanske artilleristene trakk seg tilbake via Ambrizette til den sørafrikanske fregatten SAS President Steyn. Den sørafrikanske intervensjonen i Operasjon Savanne ble trukket ut av Angola det følgende året, men borgerkrigen der fortsatte, og Sør-Afrika intervenerte også senere i den. Den MPLA-cubanske seieren endte i stor grad FNLAs rolle som en viktig spiller i den angolanske borgerkrigen.