De fjorten nødhjelpere

De fjorten nødhjelpere er en gruppe helgener som i middelalderen hadde en særstilling når man var i nød og skulle anrope de hellige for å få hjelp. Tradisjonen startet i Rhinland, og spredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn. I Italia og Frankrike fikk de lite oppslutning, selv om flere av helgnene individuelt hadde en sterk kult også der.

Alteret i Liebfrauenmünster i Wolframs-Eschenbach i Mittelfranken i Bayern.
Alter fra 1498 med de 14 nødhjelpere i Heilbronn kloster.
Nødhjelpernes kirke nord for Bamberg.

Første gang de nevnes er i et avlatsbrev fra 1284. I 1331 ble de fremstilt i kunst i dominikanerklosteret i Regensburg. Kulten var på sitt sterkeste på 1400-tallet. Den ble sterkt kritisert av reformatorene, og konsilet i Trent forsøkte å begrense den. Senere ble den til en viss grad tatt opp igjen i klostre i Bayern og Schwaben.

En valfartskirke i Oberfranken nord for Bamberg fra midten av 1700-tallet, Vierzehnheiligen, er viet til nødhjelperne; likeså en kirke i Wien.

Antallet fjorten kom muligens som en dobling av det hellige tall syv, og kan være innlånt fra islam, der man hadde syv nødhjelpere.

Helgenene

rediger

Hvem de fjorten var, varierte fra et sted til et annet. Man valgte helgener ut fra hvilken sykdom man mente de kunne hjelpe mot.

De vanligste nødhjelpere

rediger

Alternative nødhjelpere

rediger

Andre som kunne brukes stedfortredende, var:

I Danmark regnet man ofte med en femtende nødhjelper, Dorothea.

Eksterne lenker

rediger