Wikipedia

Daniel Guérin

fransk historiker og politiker

Daniel Guérin (1904–1988) var en fransk anarkistisk aktivist og forfatter, best kjent for sitt verk L'anarchisme. De la doctrine à l'action (1965), utgitt på norsk som Anarkismen: fra idé til handling (1969, andre opplag 1977), en sosialistisk, klassekamp-orientert anarkisme.[5]

Daniel Guérin
Født19. mai 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chinon
Død14. apr. 1988[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Paris
BeskjeftigelseForfatter, anarkistisk aktivist
FarMarcel Guérin
BarnAnne Guérin
PartiParti socialiste unifié
Workers and Peasants' Socialist Party
Section française de l'Internationale ouvrière
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
SpråkFransk
Medlem avFédération communiste libertaire
Organisation révolutionnaire anarchiste
Union des travailleurs communistes libertaires
Viktige verkAnarchism: From Theory to Practice

Han redigerte også tekstsamlingen Ni Dieu, Ni Maître («Verken Gud eller herre», 1965) med skrifter om bevegelsens ideer og tanker, fra de første skriftene til Max Stirner på midten av 1800-tallet og framover til midten av 1900-tallet, inkludert de klassiske anarkistiske teoretikere som Proudhon, Bakunin, Kropotkin og Malatesta. Guérin er også kjent for sin opposisjon og motstand til nasjonalsosialisme, fascisme og kolonialisme, i tillegg til sin støtte for anarko-syndikalistiske Confederación Nacional del Trabajo (CNT) under den spanske borgerkrigen, og for hans forsvar for fri kjærlighet og homofili.

Guérin var involvert i de strømninger i Frankrike som kritiserte en såkalt «syntetisk» anarkisme (som vil favne alle former for anarkisme i én og samme organisasjon) til fordel for en enhetlig klassekamporientert organisasjon. Guérin, som opprinnelig var trotskist, var innom anarkokommunistiske Fédération Communiste Libertaire på 1950-tallet, og holdt kontakt med folk derfra like fram til begivenhetene i mai 1968, som i sitt kjølvann førte til en reorganisering i nye «frihetlig kommunistiske» organisasjoner som Guérin skulle delta i, for å ende opp i organisasjonen Alternative Libertaire.[5] Som forfatter var han produktiv med et stort antall utgivelser fra 1922 og fram til 1983.

Liv og virke

rediger

Tidlige liv

rediger

Daniel Guérin ble født i 1904 i en liberal, borgerlig familie.[6] Hans far, Marcel Guérin (1873-1948), var en velstående kunstsamler og kunstkritiker som blant annet var forfatter av L’œuvre gravé de Gauguin i 1927.

Daniel Guérin studerte i statsvitenskap. Han begynte på en litterær karriere allerede 18 år gammel, da han utga en diktsamling i 1922, Le livre de la dix-huitième année. I 1925 utga han en roman, L'enchantement du Vendredi Saint, men like tidlig i livet begynte Guérin sin politiske liv i det revolusjonære syndikalistmagasinet La Révolution prolétarienne til Pierre Monatte. Han reiste til Libanon (1927–1929) og Fransk Indokina (1929–1930), og disse erfaringene gjorde ham til en lidenskapelig motstander av fransk kolonialisme. Hans opplevelser fikk ham til å bryte med sin borgerlige bakgrunn, og han flyttet til arbeiderklasseområdet Belleville i østlige Paris. I 1932 ble han medlem av den syndikalistiske fagforeningen Confédération Générale du Travail, og på midten av 1930-tallet ble han medlem av Marceau Piverts sosialistiske bevegelse Gauche Révolutionnaire («Det revolusjonære venstre») hvor han blant annet ble kjent med den særegne Simone Weil. Da Gauche ble ekskludert fra SFIO (Section française de l'internationale ouvrière), ble Guérin en av lederne av et nytt parti, Parti socialiste ouvrier et paysan («Arbeidere og bønders sosialistparti»), og var på denne tiden knyttet nært til Lev Trotskij.

I 1933 reiste han med sykkel til det nasjonalsosialistiske Tyskland, en erfaring som fikk ham til å forfatte boken Fascisme et grand capital. Italie-Allemagne («Fascismen og storkapitalen, Italia-Tyskland», 1936), hvor han sporet den nasjonalsosialistiske ideologiens røtter og dens tilknytning til kapitalismen.

Den spanske borgerkrigen

rediger

Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936 var Guérin raskt ute med å støtte den republikanske siden, men i løpet av et år, etter interne stridigheter i den republikanske hæren brøt det ut i kamphandlinger mellom det stalinistiske partiet på den ene siden og trotskistenes parti POUM og anarkistenes CNT på den andre siden, mistet Guérin sin tro på kommunistene som ble støttet av Sovjetunionen. Gradvis bevegde han seg lengre mot venstre, og utviklet seg til sist i en kombinasjon av marxisme og anarkisme.

I april 1940 ble Daniel Guérin arrestert og internert av tyskerne. Alvorlig syk ble han løslatt i 1942. Fra 1943 til 1945 samarbeidet han med den trotskistiske bevegelsen og dens hemmelige undergrunnsvirksomhet i kampen mot den tyske okkupasjonen.

Også i 1946 utga han en dybdestudie om den franske revolusjon, La lutte de classes sous la première République : Bourgeois et 'bras nus' (1793-1797) («Klassekamp i den første republikk: borgerskapet og folket») hvor han i motsetningen til mange venstreorienterte historikere var meget kritisk til jakobinerne.[7]

Samme år reiste Guérin til USA og ble forskrekket over den hvite befolkningens gjennomgående rasistiske behandling av den afroafrikanske delen av befolkningen. Han ble vitne til den amerikanske borgerrettsbevegelsen og fortalte om sine inntrykk i et verk i to bind, Où va le peuple américain? (1950-1951), siden oversatt til engelsk som Negroes On the March (1956),[8] som på tradisjonelt vis argumenterte for at afroamerikaneres kamp for likhet i USA bare kunne bli vunnet om hele arbeiderklassen kjempet for sosialismen og at dette i seg selv er en større kamp. Boken er preget av hendelsene i 1948, året for Henry A. Wallaces presidentkampanje for antikrigspartiet Progressive Party, og det var en stemning om at revolusjonen var rett rundt hjørnet, en optimisme som ikke viste seg å være riktig. Boken var også et angrep på svenske Gunnar Myrdal, forfatteren av An American Dilemma (1944).[9]

Guérin ble utvist fra USA i 1949, som en del av mccarthyismens heksejakt på venstreorienterte, og vendte da tilbake Frankrike hvor han studerte de samlede verkene til Mikhail Bakunin.

Senere liv

rediger

I 1959 ved å utgi Jeunesse du socialisme libertaire («Den anarkistiske sosialismens ungdom»)[10] hadde Guérin bevegd seg ideologisk over til anarkistenes rekker. Han forsøkte å forsone de to retningene i syntese av marxisme og anarkisme: "Det doble sviket til reformistene og stalinistene har gitt oss et presserende behov for å forene sosialisme og proletarisk demokrati, frihet og revolusjon."[11]

Han tilhørte flere organisasjoner: ORA («Anarkistiske revolusjonære organisasjon») fra 1971 til 1977; UTCL («Forbundet av frihetlige kommunistiske arbeidere») fra 1979 og til sin død i 1988. UTCL ble fra 1991 til Alternative libertaire.[12]

Han var deltaker i hendelsene i mai 1968 i Paris, foruten også den algeriske uavhengighet fra Frankrike. Guérins forfatterskap var framtredende i Frankrike, men oversettelser til engelsk har vært sjeldne, til tross for at hans stil er klar og ikke preget av ullen akademiske språkbruk. I 1994 ble han emnet for en fransk dokumentarfilm kalt Daniel Guérin, Combats Dans le Siècle (1904-1988), gjort av Patrice Spadoni og Laurent Mulheisen.[13]

I essayet Pour un marxisme libertaire («Frihetlig marxisme?», 1969) behandlet han debatten mellom Karl Marx og Mikhail Bakunin ved Den første internasjonale i 1864. Han foreslo at «frihetlig marxisme avviser determinisme og fatalisme, gir større plass til den individuelle vilje, intuisjon, reaksjonsevne, og til de dypere instinkter i massene, hvilket er lang mer vidsynt i krisetider enn vurderingene til ‘eliten’; frihetlig marxisme anser effektene av overraskelse, provokasjon og mot, avviser å bli forvirret og handlingslammet av et tungt ‘vitenskapelig’ apparat, uttrykker seg ikke uklart eller bløffer, og vokter seg selv mot eventyrlyst like mye som frykten for det ukjente.»[14]

Som motto for sin bestselgende bok Anarkismen: fra idé til handling, henvendte Guérin seg til den tidlige franske anarkist Pierre-Joseph Proudhon: «Jeg er bare fri når alle mennesker som omgir meg, kvinner og barn, er like fri som meg selv.»[15]

Homseaktivist

rediger

Forfatterskapet til den biseksuelle Daniel Guérin gir innsikt i de spenningene som seksuelle minoriteter ofte har følt blant venstreorienterte. Han var en lederskikkelse i den franske venstresiden fra 1930-tallet og fram til sin død i 1988. Etter å ha «kommet ut» og avslørt sin seksuelle orientering i 1965, snakket han ut om den ekstreme fiendtligheten mot homofili som var rådende i venstresiden gjennom det meste av 1900-tallet.[16] «For ikke så mange år siden var det å erklære seg som revolusjonær og bekjenne seg som homoseksuell, var ikke kompatibelt,» skrev Guérin i 1975.[17]

Etter å ha stått fram offentlig i 1965 ble Guérin vist ryggen til av venstresiden, og hans tekster om seksuell frigjøring ble enten sensurert eller ikke trykket av venstreorienterte tidsskrifter.[18] Guérin deltok i hendelsene i mai 1968 og ble en del av den franske homsebevegelsen som oppsto i tiden etterpå. Tiår senere har den franske forskeren og forfatteren Frédéric Martel beskrevet Guérin som «den franske homsebevegelsens bestefar».[19]

Bibliografi

rediger
  • Le livre de la dix-huitième année (poesi), Paris, Albin Michel, 1922
  • L'enchantement du Vendredi Saint (roman), Paris, Albin Michel, 1925
  • La vie selon la chair (roman), Paris, Albin Michel, 1929
  • Fascisme et grand capital. Italie-Allemagne, Paris, Éditions de la révolution prolétarienne, 1936
  • La lutte des classes sous la Première République, 1793-1797, Paris, Gallimard, 2 bind, 1946 (édition abrégée : Bourgeois et bras-nus, 1793-1795, 1968)
  • Où va le peuple américain ?, Paris, Julliard, 2 bind, 1950-1951
  • Au service des colonisés, Paris, Éditions de Minuit, 1954
  • Kinsey et la sexualité, Paris, Julliard, 1955
  • Les Antilles décolonisées (forord av Aimé Césaire, Paris, Présence Africaine, 1956
  • Jeunesse du socialisme libertaire, Paris, Rivière, 1959
  • Shakespeare et Gide en correctionnelle ?, Paris, Editions du Scorpion, 1959
  • Le grain sous la neige, teatertilpasning av Ignazio Silone, Éditions Mondiales, 1961
  • Vautrin, teatertilpasning av Honoré de Balzac, Paris, La Plume d'or, 1962
  • Eux et lui, illustrasjoner av André Masson, Monaco, Editions du Rocher, 1962
  • Essai sur la révolution sexuelle après Reich et Kinsey, Paris, Belfond, 1963
  • Front Populaire, révolution manquée ?, Paris, Julliard, 1963
  • Décolonisation du noir américain, Paris, Présence Africaine, 1963
  • L'Algérie qui se cherche, Paris, Présence Africaine, 1964
  • Un jeune homme excentrique. Essai d'autobiographie, Paris, Julliard, 1965
  • Sur le fascisme : I- La peste brune ; II- Fascisme et grand capital, Paris, Maspero, 1965 (réédition)
  • L'anarchisme. De la doctrine à l'action, Paris, Gallimard, 1965. Digital tekstutgave (PDF)
  • Ni Dieu ni maître. Histoire et anthologie de l'anarchie, Paris, Éditions de Delphes, 1965
  • Pour un marxisme libertaire, Paris, Laffont, 1969
  • Rosa Luxembourg et la spontanéité révolutionnaire, Paris, Flammarion, 1971
  • Autobiographie de jeunesse. D'une dissidence sexuelle au socialisme, Paris, Belfond, 1972
  • Ci-gît le colonialisme : Algérie, Inde, Indochine, Madagascar, Maroc, Palestine, Polynésie, Tunisie; témoignage militant, Paris, Mouton, 1973, tekstutdrag
  • De l'Oncle Tom aux Panthères Noires, Paris, UGE, 1973 (nyutgivelse: Les Bons Caractères, 2010)
  • Les assassins de Ben Barka. Dix ans d'enquête, Paris, Guy Authier, 1975
  • La Révolution française et nous, Paris, Maspero, 1976
  • Proudhon oui et non, Paris, Gallimard, 1978
  • Homosexualité et révolution, Paris, Le vent du ch'min, 1983
  • Pour le communisme libertaire, 2003, red. Spartacus, (ISBN 2902963467), forlagsomtale Arkivert 6. mai 2014 hos Wayback Machine., tekstutdrag (PDF)
Norske utgivelser
  • Anarkismen: fra idé til handling (1969, andre opplag 1977), Oslo: Pax forlag

Referanser

rediger
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 168770, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b AlKindi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 100119[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65b0nk9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b «Ikke akkurat Nordahl Rolfsen!» Arkivert 6. mai 2014 hos Wayback Machine., Gateavisa, nr. 163
  6. ^ Alternative Libertaire - Daniel Guerin commemoration 19/05/04
  7. ^ La Révolution et Nous ~ le blog historien de Claude Guillon
  8. ^ Daniel Guerin - Negroes on the March, Scribd.com
  9. ^ Woodward, C. Vann (September 1956): «Negroes on the March, by Daniel Guerin; The Negro Potential, by Eli Ginzberg», Commentary Magazine
  10. ^ Dette er den norske oversettelsen, om enn ikke ordrett, av tittelen som er gjengitt i Guérin, Daniel (1977): Anarkismen, Oslo: Pax, s. 147
  11. ^ Qu’est-ce que l’anarchisme
  12. ^ Alternative libertaire
  13. ^ Daniel Guérin (1904 - 1988) - Combat dans le siècle, Autour du 1er mai
  14. ^ Guerin, Daniel (1969): «Libertarian Marxism?», The Anarchist Library. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
  15. ^ Omslaget på Guérin, Daniel (1977): Anarkismen, Oslo: Pax
  16. ^ Det franske kommunistparti var «hysterisk uforsonlig i henhold til 'moralsk oppførsel'» («Aragon, victime et profiteur du tabou» i: Gai Pied Hebdo, 4. juni 1983, opptrykt i Homosexualité et Révolution, s. 62-3, sitat s. 63.); trotskisten Pierre Lamberts OCI var «fullstendig hysterisk angående homoseksualitet»; Lutte ouvri, et fransk trotskistisk parti, var teoretisk motstander av homofili; det samme var Ligue communiste, til tross for de senere innsmigret seg overfor homsebevegelsen. (à confesse, intervju med Gérard Ponthieu i Sexpol no. 1 (20. januar 1975), s. 10-14.). Til sammen, har Guérin argumentert, hadde disse gruppene et stort ansvar for å fremme homofobiske holdninger i arbeiderklassen som sent som fram til 1970-tallet. Deres holdninger var «de mest reaksjonære, de mest uvitenskapelige...» («Etre homosexuel et révolutionnaire» i: La Quinzaine littéraire, no. 215, no. spécial : ‘Les homosexualités’ (August 1975), s. 9-10. Sitat s. 10)
  17. ^ Guérin, Daniel (1975): «Etre homosexuel et révolutionnaire» i: La Quinzaine littéraire, no. 215, no. spécial : ‘Les homosexualités’ (August 1975), s. 9-10.
  18. ^ Berry, David (2003): For a dialectic of homosexuality and revolution. Foredrag for Conference on «Socialism and Sexuality. Past and present of radical sexual politics», Amsterdam, 3.–4. oktober 2003.
  19. ^ Martel, Frédéric (2000): Le rose et le noir. Les homosexuels en France depuis 1968, Paris : Seuil, s. 46.

Litteratur

rediger
  • Guérin, Daniel (1973): Anarkism och marxism, oversatt til svensk av Britta Gröndahl
  • Marchant, Alexandre (2006): «Daniel Guérin et le discours militant sur l'homosexualité masculine en France (années 1950-années 1980)» i: Revue d’histoire moderne et contemporaine, 4/2006 (no 53-4), s. 175-190.
  • Melchior, Paul (1988): «Daniel Guérin : Les Garçons et la liberté» i: Le Gai Pied, avril (utgitt posthumt sist revidert tekst av Daniel Guerin).

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Daniel_Guérin&oldid=24743412»