Simone Weil

Simone Weil (født 3. februar 1909 i Paris, død 24. august 1943 i Ashford i Kent i England) var en fransk filosof og politisk aktivist av jødisk avstamning. Weil hadde et omfattende forfatterskap, men det ble lite påaktet i samtiden. Derimot ble det for alvor løftet frem og studert og forsket på i det kontinentale Europa og i den engelskspråklige verden særlig fra 1950- og 1960-tallet.

Simone Weil
Simone Weil 04 (cropped).png
Født3. feb. 1909[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5]Rediger på Wikidata
Død24. aug. 1943[1][2][5][3]Rediger på Wikidata (34 år)
Ashford[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Filosof[3][4], lærer, skribent[3][4], selvbiograf, lyriker[4], fagforeningsperson, fransk motstandskjemper, dagbokskriver, oversetter[3]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Henri IV, École normale supérieure, Universitetet i Paris, SorbonneRediger på Wikidata
Søsken André WeilRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
MorsmålFransk
SpråkFransk[6]
Medlem av Confédération générale du travail, Den franske motstandsbevegelsenRediger på Wikidata
PseudonymÉmile Novis
PeriodeNyplatonisme
IMDbIMDb
Signatur
Simone Weils signatur

Simone Weil (1921)

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Simone Weil vokste opp i en storborgerlig jødisk familie i Paris. Faren, Bernard Weil, var internist, og stammet opprinnelig fra en kjøpmannsfamilie i Strasbourg i Alsace - etter den tysk-franske krig var den i 1871 flyttet til Paris. Moren, Salome (Selma) født Reinherz, var født i Rostov i Sør-Russland. Hennes familie hadde i 1882 utvandret på grunn av pogromene i Russland til Antwerpen. Begge foreldre var galisiske jøder. Selmas far, en fremgangsrik forretningsmann, var høyt dannet og forfattet hebraiske dikt. Selmas mor, som bodde hos Weils, var en begavet pianist.[7]

Weil, som var søster til André Weil, ble som en av de første kvinner kandidat fra École normale supérieure i Paris. Hun leste bl.a. hos Émile Chartier.

Politikk, filosofiRediger

I midten av 1930-årene engasjerte hun seg i anarko-syndikalistisk politikk mens hun arbeidet som fabrikkarbeider. Til å begynne ned var hun agnostisk orientert, fagforeningsengasjert men likevel kritisk til marxismen. Senere utviklet hun seg til en markant kristen mystiker. Enheten mellom politikk og religion har hun aldri fornektet. Livet var å betrakte som en søken etter det absolutte, ene.

Hennes tenkning var ikke bare preget av kristen mystikk, men også av platonsk og buddhistisk tenkning, så vel som av den jødiske tradisjon[8], som hun imidlertid ikke bekjente seg til[9]. Fra dette hold gikk hennes tanke om décréation tilbake; den menneskets totale selvuttømmelse fremfor Gud.

Under annen verdenskrig arbeidet hun fra 1942 i London for De frie franske styrker.

I hovedverket L'Enracinement, som utkom posthumt i 1949, argumenterer hun for at tidens største problem er rotløshet, som skyldes falske idealer – idealer som materialismen har påtvunget menneskene. Weil poengterer dessuten at forpliktelser er det eneste bindende for mennesker.

Hun døde av tuberkulose, 34 år gammel.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Simone-Weil, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000008943, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 108240, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d BeWeB, BeWeb person ID 3847, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Autorités BnF, BNF-ID 119290024, besøkt 20. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119290024; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119290024.
  7. ^ Weil, Sylvie: André und Simone – Die Familie Weil. Leipzig 2010
  8. ^ Heinz-Robert Schlette, André Devaux (Hrsg.): Simone Weil: Philosophie, Religion, Politik. Frankfurt 1985, S.137-156
  9. ^ Eine Jüdin, die keine sein wollte. Vor 60 Jahren starb Simone Weil im Exil. I: "Tribüne. Zeitschrift zum Verständnis des Judentums. 42.Jahrgang, Heft 166, 2.Quartal 2003: ursulahomann.de Arkivert 31. mars 2016 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger