DF «Hydro» var en dampdrevet jernbanefergeTinnsjøen som ble senket av norske sabotører den 20. februar 1944, under andre verdenskrig.

DF «Hydro»
DF «Hydro» ved Mæl i 1925.
Generell info
SkipstypeJernbaneferge
Bygget1914
FlaggstatNorges flagg Norsk
Sjøsatt10. desember 1914
Tekniske data[a]
Lengde172,6 fot
Bredde31,5 fot
Dypgående10,6 fot
Toppfart8 knop
Hovedmaskin2 stk. trippelekspansjons dampmaskiner
Ytelse190 kW (250 hestekrefter)
Tonnasje493,60 bruttotonn
Lastekapasitet12 jernbanevogner med opptil 300 tonns vekt, 120 passasjerer.
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

DF «Hydro» ble bestilt fra Akers mekaniske verksted den 19. juli 1913 til en pris av NOK 268 000. Den ble sjøsatt den 10. desember 1914, men prøveturen den 21. desember viste et for høyt kullforbruk, og fergen måtte bygges om. Den 5. juni 1915 var man endelig fornøyd. Byggekostnadene ble til slutt NOK 334 293. «Hydro» gikk den 30 kilometer lange strekningen mellom Mæl og Tinnoset som en del av transportsambandet Rjukanbanen og Tinnosbanen, hvor den fraktet jernbanevogner med hovedsakelig kunstgjødsel, ammoniumnitrat og ammoniakk, i tillegg til passasjerer. Før «Hydro» ble denne frakten gjort av DF «Rjukanfos» som ble sjøsatt i 1909, men som meget snart viste seg å være for liten for formålet.

Senkningen rediger

DF «Hydro» ble senket den 20. februar 1944, som den siste av tungtvannsaksjonene. Man tror det totalt kan ha vært mellom 29 og 39 tønner med tungtvann som skulle leveres, hvorav fatene merket med nummerne 01 til 10 havnet i Tyskland.[1] Det er usikkert hvor mange av tønnene som var med den aktuelle dagen. Det har tidligere vært hevdet at tungtvannet ble sterkt bevoktet på toget ned til ferjen, mens selve ferjen var dårlig bevoktet, og at man derfor måtte senke DF «Hydro». Sanntidsvitner avviser imidlertid at det var bevoktning av betydning i forbindelse med togtransporten.[2]

Norske sabotører klarte å plassere en tidsinnstilt sprengladning ombord, og ferjen ble senket under overfarten på Tinnsjøen. Av 47 personer i båten omkom 14 nordmenn og fire tyske soldater, mens 25 nordmenn og fire tyske soldater ble reddet/overlevde. Det er satt opp et minnesmerke hvor de overlevende kom seg i land. «Hydro» ligger idag på 430 meters dyp i Tinnsjøen, utenfor Rudsgrend. DF «Ammonia» overtok transporten på strekningen over Tinnsjøen etter krigen, fram til MF «Storegut» overtok i 1957.

Sabotørene rediger

Bak senkningen sto:

Omkomne rediger

Fortegnelse over omkomne fra Rjukan Dagblad, 21. februar 1944:

  • Rolf Johansen, korrespondent, Oslo (43 år)
  • Johan Martin Johnsen, pianostemmer, Notodden (46 år)
  • Bjørg Karlsen, Lillekloster, Skien (15 år)
  • Reidun Karlsen, Lillekloster, Skien (13 år)
  • Borni Grønaas, Notodden (62 år)
  • Ole Engebretsen, maskinist, Mæl (61 år)
  • Halvor Grasdalen, dekksmann/billettør, Mæl (52 år)
  • Werner Andersson, Notodden (46 år)
  • Ingeborg Andersson, husmor, Notodden (45 år)
  • Unni-Lise Andersson, Notodden (4 år)
  • Berit Welander, Sam. Eydesgate 80, Rjukan (17 år)
  • Bjørg Moen, Wådensgate 27, Rjukan (29 år)
  • Bjørg Johanne Noreng, Vikersund (22 år)
  • Kåre Sidney Røed, Raithelsgate 3, Rjukan (25 år)
  • 4 tyske soldater

Flere av de omkomne er omtalt i verket Våre falne : 1939–1945, bind 1-4.[3][4][5][6]

Reddet rediger

Følgende ble reddet ifølge Rjukan Dagblad, 21. februar 1944:

  • Gerd Asak, Månavegen, Rjukan
  • Kjetil Askildt, fyrbøter, Mæl
  • Halvard Askildt, Notodden
  • Sigurd Arnesen, dekksmann, Mæl
  • Bjarne Berulfsen, Akersborg Terrasse 18, Vestre Aker
  • Anders Bugge, maskinist, Mæl
  • Fru Bugge, Mæl
  • Jens Christophersen, Villavegen, Rjukan
  • Marie Ferm, Storgaten 12, Rjukan
  • Arvid Fladmoe, fiolinist, Oslo
  • Bjarne Gimnes, Mæl
  • Elsa Gulbrandsen, Sam. Eydesgate 57, Rjukan
  • Carl Guldahl, jernbaneekspeditør, Rjukan
  • Dick Halvorsen, Mælgate 4, Rjukan
  • Henry Halvorsen, Sundgate 11, Drammen
  • Solveig Haugen, Notodden
  • Thorstein Jensen, fyrbøter, Mæl
  • Olav Krogdahl, lærer, Kirkevegen 147, Oslo
  • Fru Torbjørg Krogdahl, Kirkevegen 147, Oslo
  • Per Krogdahl, Kirkevegen 147, Oslo (14 mnd gammel)
  • Petter Johan Moe, Utsiktsvegen 24, Stabekk
  • Erling Sørensen, styrmann, Mæl
  • Astrid Solberg, Skogvegen, Rjukan
  • Martinius Thorbjørnsen, stuert, Mæl
  • Alf Ytterøy, Snipetorpgata 35, Skien
  • Oberleutnant Hecht
  • Obergefreiter Lackmann
  • Obergefreiter Fräudenberger
  • Gefreiter Müller

Listen er også gjengitt i boken "Rjukanbanen: På sporet av et industrieventyr", side 115.[7]

Redningsmennene rediger

Følgende personer mottok Medaljen for redningsdåd for redning av overlevende etter senkningen:

  • Gunleik Perskås
  • Jon Dalen d.y.
  • Jon Dalen d.e.
  • Halvor Digerud
  • Knut O. Urdalen
  • Odd Andersen

I tillegg mottok konstituert lensmann Grov, Ingvald Andersen og Petter Perskås takkebrev fra departementet.

Kontrovers rediger

I etterkrigstiden var det debatt om hvorvidt tyskerne hadde kjennskap til aksjonen og dermed byttet tungtvann med vanlig vann. Dette ble avkreftet våren 1993, da Thor Olav Sperre med flere fant DF «Hydro» på 430 meters dyp og fikk hentet opp en tønne. SINTEF analyserte innholdet til å inneholde 1,7 % tungtvann (D2O), 9 % kalilut og 89,3 % vann.[1][2]

Referanser rediger

  1. ^ a b Jarle Pedersen (13. desember 2004). «Nytt dypdykk i Tinnsjøen». Telemarksavisa. 
  2. ^ a b NRK. «Fakta på lørdag: Hydros hemmelighet (1993)». NRK. Besøkt 2. mars 2023. «Norsk dokumentar fra 1993. 18 sivile mistet livet da tungtvannsabotører senket ferga DF Hydro på Tinnsjøen 20. februar 1944. Jomar Brun hadde vært sjef på tungvannsanlegget på Rjukan og hjalp sabotørene med aksjonen fra England. I 50 år hadde en bekymring plaget den gamle ingeniøren: -Var det tungtvann på tønnene, eller hadde tyskerne fått nyss i aksjonen og sendt vanlig vann med ferga? I 1993 fulgte NRK to dykkere og en fjernstyrt ubåt ned på 400 meters dyp i Tinnsjøen for å finne svaret.» 
  3. ^ Våre falne : 1939–1945. Bind 1. Grøndahl. 1949. 
  4. ^ Våre falne : 1939–1945. Bind 2. Grøndahl. 1950. 
  5. ^ Våre falne : 1939–1945. Bind 3. Grøndahl. 1950. 
  6. ^ Våre falne : 1939–1945. Bind 4. Grøndahl. 1951. 
  7. ^ Payton, Gary (1995). Rjukanbanen: på sporet av et industrieventyr. Rjukan: Maana forl. s. 115. ISBN 8299354900. 

Se også rediger

Eksterne lenker rediger