Åpne hovedmenyen
Claus Frimann
Født15. mai 1746
Selje
Død11. oktober 1829 (83 år)
Bremanger
Mor Sara Cold Frimann
Søsken Peter Harboe Frimann
Beskjeftigelse Skribent, prest, lyriker
Nasjonalitet Norge

Claus Frimann (født 15. mai 1746 i Selje, død 11. oktober 1829 i Davik) var dikter og luthersk sogneprest i Davik i Nordfjord i perioden 17811822. Frimann var kjent for sin skrivekunst, diktet om fjellet Hornelen fra 1776 og hans skildringer om sjøfolk og fiskerens liv og virke Poetiske Arbeyder fra 1788 og 1826. Almuens Sanger kom i 1790, Den syngende Søemand i 1792 og Søekabinet i 1793. Han var ridder av den danske Dannebrogordenen. Frimanns gate i Oslo er oppkalt etter ham. Han var en periode kapellan hos Hans Strøm i Volda.

Liv og virkeRediger

Tidlige årRediger

Frimann var født og oppvokst i Selje i Nordfjord, der faren var sokneprest. Han ble undervist først av faren, siden av en huslærer. Da Claus var 13 år døde faren, og han ble av moren, Sara Cold Frimann, involvert i styret av familiens jordeiendommer.

Frimann begynte ved universitetet i København i 1762. Etter andreeksamen i 1765 var han huslærwr, før han i 1768 avla teologisk embetseksamen.

PrestRediger

I 1769 flyttet han til Volda, for å lære av Hans Strøm, og var der kapellan hos forskerpresten Strøm. Frimann ble lagt merke til for sin skrivekunst, i 1776 fikk han en litterær pris for et dikt om fjellet Hornelen. Etter åtte år (1771-79) som kapellan i Volda reiste Frimann til København, på jakt etter embete. I 1779 og 1780 holdt han til i den dansk-norske hovedstad, der han var med i Det Norske Selskab.

Sokneprest: Frimann ble i 1780 utnevnt til sokneprest i Davik, og begynte i stillingen sommeren etter. Hans teologi må i disse årene karakteriseres som pietistisk. Frimann var således ingen radikal opplysningsprest. Påvirket av Strøm hadde han likevel interesse for folkeopplysning. Frimann gav økonomisk støtte til opplysningsmannen Sivert Aarflot, og hjalp til med å spre skriftene hans.

REligiøst forfatterskap: Frimanns forfatterskap må ellers kunne sees som del av embetsstandens folkeopplysningsprogram. Opplysningstanken ser man spor av både i verk med åndelig innhold som salmene og andaktsbøkene, men også i arbeid med timelig innhold. Det siste gjelder både de diktsamlingene som ble holdt for å være Frimanns viktigste, og i prosaverk. Han benytter for eksempel sjangrer som læredikt, fabler, satire og hedersdikt, diktformer som egner seg til spreding av kunnskap og opplæring i moralsk livsførsel. Et embets-aristokratisk ovenfra-og-ned-perspektiv er lett synlig i disse tekstene.

Frimann skrev både andaktsbøker og salmer. Kristensynet nærmet seg rasjonalismen fra 1780-årene av. I ledende geistlige kretser på 1800-tallet ble det tatt lite nådig opp. Frimanns teologiske ståsted var trulig medvirkende til at ingen av hans salmer kom med i Landstads salmebok. Nå hører ikke Frimanns salmer til den levende norske salmetradisjonen.

DikterRediger

Ved siden av embetsgjerningen var Frimann aktiv forfatter, både som lyriker og prosaforfatter. Han hadde lenge ønsket å skrive dikt i såkalt høyere stil, men nøyde seg etter hvert med å skrive folkelige sanger.

Frimann lærte bygdene og livskårene der til gagns å kjenne, nooesom vises i diktene hans. Diktene og visene gir konkrete og troverdige uttrykk for livet slik det blir levd og opplevd i kyst-Norge. I det før nevnte Den norske Fisker tegner dikteren et livfullt bilde av fiskerheimen. Dikt av lignende slag finnes i Poetiske Arbeider (1788), Almuens Sanger (1790) og Den syngende Søemand (1793). Hvad jeg bedst kjender, kan jeg bedst synge om, skriver han i forordet til Almuens Sanger. Til forskjellige anledninger skrev Frimann mange hyllingsdikt og minnedikt.

Etter 1780 hadde Frimann avgrenset kontakt med det litterære miljø i København, og hans folkelige dikt og viser var lenge lite aktet av folk i de høyere stender.

Skildringene om sjøfolk og fiskerens liv og virke fikk et mye lengre liv enn de fleste av de dikt som hans samtidige priste. Språklige konkretiseringer gjorde Frimanns dikt mer nærværende enn den flyktige, romantiske lyrikken. Tallet på folkelige melodier som ble knyttet til visene hans er tegn på at visene levde på folketunge. Nettopp fordi Claus Frimanns dikt var så lite tidstypiske, er han en av de få dikterne fra det sene 1700-tall med lyrikk som har hatt lang levetid.

Tolv eksemplar av bøker utgitt av Claus Frimann er funnet registrert i arveskifter etter allmugebefolkning i Romsdals Amt og Øvre Telemark i perioden 1690-1839. Almuens Sanger, utgitt første gang i København i 1790, er telt fire ganger i materialet til Jostein Fet.[1]

JordeierRediger

Frimann var stor jordeier, og kom ikke heilt godt ut av det med kirkelyden. Hans virke som prest samstemte ofte dårlig med hans økonomiske interesser. Nidkjære disposisjoner han gjorde i egenskap av jordier og forretningsmann førte ham inn i konflikter med mange leilendingsbønder. I tillegg til dette var han ein mann som vernet om embetsstandens posisjoner. Med sine store inntekter som jordeier og fra fiskeri bygde han et herrskapshus nær ved prestegården. Her bodde han sine siste år, som en av Nordfjords mektigste menn.

ReferanserRediger

  1. ^ Fet, 1995, side 350-351, 360, 372

Eksterne lenkerRediger

  Wikikilden: Claus Frimann – originaltekster av og om forfatteren