Christian Dior (født 21. januar 1905 i Granville, Normandie, død 24. oktober 1957 i Montecatini Terme, Italia) var en innflytelsesrik fransk motedesigner.

Christian Dior
Født21. jan. 1905[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Granville
Død24. okt. 1957[5]Rediger på Wikidata (52 år)
Montecatini Terme
BeskjeftigelseFransk motehusdesigner, motedesigner, forretningsdrivende, smykkedesigner Rediger på Wikidata
Utdannet vedSciences Po
Collège Stanislas de Paris
FarMaurice Dior
MorMadeleine Dior
SøskenCatherine Dior
NasjonalitetFrankrike
Gravlagtcimetière de Callian
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1950)
Signatur
Christian Diors signatur

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Familien flyttet til Paris i 1910. I studietiden fikk han mange venner blant kunstnere og intellektuelle i byen. Med økonomisk hjelp fra sine foreldre åpnet han kunstgalleriet Galerie Jacques Bonjean,[6] det første som stilte ut Salvador Dalis maleri av de smeltende klokkene.[7] Dior stilte ut verker av flere avantgardistiske malere som Georges Braque, Maurice Utrillo og Max Jacob. Men galleriet gikk konkurs, og Christian Dior livnærte seg da av å selge motetegninger og lage moteillustrasjoner til Le Figaro. I 1941 ble han ansatt hos Lucien Lelong.[8]

 
New look-drakt fra 1947, vist i Moskva i 2011.

Motehuset Dior og new look rediger

Dior er fremfor alt kjent for den såkalte new look fra 1947. For kvinner innebar den spisse skuldre, vepsetalje, fyldig byste og ankelsid lengde. Diors design representerte en klassisk eleganse som fremhevet det kvinnelige i utseendet, og ble kritisert for å tvinge mange kvinner til å gjenoppta bruken av korsett.[9]

Dior åpnet sitt motehus i Avenue Montagne i 1946 og presenterte sin første kolleksjon, new look, 12. februar 1947.[10] Etter 12 år hadde firmaet over 2 000 ansatte og virksomhet i 15 land. «Motens gylne tiår» 1947-57 skapte liv og arbeidsplasser i et krigsherjet Europa. Bare produksjonen av underskjørt var en hel industri. I Paris fantes en gate med fabrikker som ikke sydde annet enn hansker. Dior hadde 85 ansatte i 1946; på slutten av 1950-tallet sysselsatte han rundt 1 200 personer med fremstilling av 12 000 kjoler i året. Paris hadde 50 motehus som fremstilte haute couture, og moteindustrien ble avgjørende for fransk økonomi. I 1949 stod Dior alene for fem % av Frankrikes eksportinntekter. Men i utgangspunktet var myndighetene kritiske til new looks store tekstilforbruk. Ifølge avisen the Independent fryktet Labours statsråd Stafford Cripps at den nye moten ville «oppfordre kvinner til lettsinn»; men hans etterfølger Harold Wilson lot kvinnene kjøpe de nye omfangsrike skjørtene med tilføyelsen: «De skal bare ha færre av dem.»[11] Planer om å forlenge damenes skjørtelengde vakte uro og stor diskusjon i Sverige, og det ble tatt til orde for regjeringsinngrep ettersom en forlengelse av skjørtene ble beregnet å koste landet ti millioner kroner. Og dette var ikke medregnet detaljhandlernes tap på lagrene av skjørt og kjoler med gammel lengde.[12]

Dior designet også undertøy og nattøy for kvinner med merket Christian Dior Lingerie.

Etter Christian Diors død i 1957 rediger

Etter Diors død i 1957 fortsatte firmaet med Yves Saint-Laurent som leder. Yves Saint-Laurent tok farvel etter kun seks haute-couture- kolleksjoner, og deretter var Marc Bohan (1926–2023) husets sjefsdesigner fra 1961 til 1989. Han stod blant annet for brudekjolene til dronning Silvias og prinsesse Caroline av Monacos. Etterhvert ble han kjent for sine strømlinjede og elegante kreasjoner, noe som skulle sette sitt merke på huset.[13]

Etter Bohan ble motehuset ledet av mange av moteverdens største navn, blant andre italienske Gianfranco Ferré, spansk-britiske John Galliano og deretter belgiske Raf Simons. John Galliano, som i 2011 ble avskjediget som konsekvens av antisemittiske kommentarer i offentlig rom, står i dag som den mest berømte av husets sjefsdesignere, ved siden av Saint-Laurent og Dior selv.

Under Raf Simons ble Dior preget av sjefsdesignerens interesse for arkitektur, møbeldesign og post-modernisme. Simons er utdannet interiørdesigner, og han satte fokus på moderne, minimalistiske linjer og silhuetter med hint av det klassiske Dior.[14][15] Raf Simons var sjefsdesigner hos Dior fra 2011 til 2016, da han gikk til Calvin Klein.[16]

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Christian-Dior-French-designer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118827413, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003671, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 14358, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Q42. «Christian Dior». Fabrique & Design Museum (engelsk). Besøkt 2. januar 2024. 
  7. ^ Cohen, Alina (31. mai 2019). «Christian Dior Was the First Art Dealer to Show Dalí’s “Persistence of Memory”». Artsy (engelsk). Besøkt 2. januar 2024. 
  8. ^ «Christian Dior (1905–1957)». The Met’s Heilbrunn Timeline of Art History (engelsk). The Metropolitan Museum of Art. Besøkt 2. januar 2024. 
  9. ^ «How Christian Dior revolutionized fashion 70 years ago». dw.com (engelsk). Deutsche Welle. 2. oktober 2017. Besøkt 2. januar 2024. 
  10. ^ «Dior official website | DIOR». www.dior.com (engelsk). Besøkt 2. januar 2024. 
  11. ^ Benedicte Ramm: «Glamour i ruinene», Dagens Næringsliv 29. september 2007
  12. ^ Bergens Arbeiderblad om new look, 17. oktober 1947
  13. ^ «Marc Bohan». www.fashionencyclopedia.com. Fashion Designer Encyclopedia - century, women, suits, dress, style, new, body, collection. Besøkt 2. januar 2024. 
  14. ^ «Presentasjon med musikk». Arkivert fra originalen 25. oktober 2012. Besøkt 25. mars 2015. 
  15. ^ «ABOUT». RAF SIMONS (engelsk). Besøkt 2. januar 2024. 
  16. ^ «Après Dior, le créateur belge Raf Simons rejoint Calvin Klein». Le Monde.fr (fransk). 2. august 2016. Besøkt 2. januar 2024. 

Eksterne lenker rediger