Chet Baker

amerikansk jazztrompeter, flygelhornist, sanger, komponist og skuespiller

Chesney Henry «Chet» Baker jr. (født 23. desember 1929 i Yale (Payne County) i Oklahoma, død 13. mai 1988 i Amsterdam) var en amerikansk jazzmusiker (trompetist, flygelhornspiller, sanger og komponist).

Chet Baker
Chet
Chet Baker (1929–1988).jpg
Født23. des. 1929[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Yale, OklahomaRediger på Wikidata
Død13. mai 1988[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (58 år)
Amsterdam[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sanger, trompetist, komponist, jazzmusikerRediger på Wikidata
Utdannet ved El Camino CollegeRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Gravlagt Inglewood Park CemeteryRediger på Wikidata
Medlem av Chet Baker Quartet, Chet Baker TrioRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Pseudonym(er)Chet
Sjanger JazzRediger på Wikidata
InstrumentFlygelhorn, trompet,[6] vokal
Aktive år1949
PlateselskapPacific Jazz Records, Columbia Records, EmArcy, Enja Records
IMDbIMDb

Monument av Chet Baker.

Chet Baker ble direkte påvirket av Miles Davis. Sjelden har en musiker uttrykt følelsen av ensomhet og sorg så sterkt med en trompet.[trenger referanse] Han er en representant for stilen cool jazz.

Baker var av norsk avstamning; hans bestemor var norske Randi Toseth fra Rennebu i Trøndelag. Baker spilte ved flere anledninger sammen med norske musikere og kunstnere, deriblant i trio med Per Husby og Terje Venaas. Han ga også ut plate med poeten Jan Erik Vold.

BiografiRediger

Chet Baker vokste opp i en musikerfamilie i Oklahoma. Da han var ti år fikk han en trombone av faren, som selv var gitarist og som beundret Jack Teagarden. Chet var fascinert av Harry James, og byttet derfor trombonen med en trompet. Først spilte han i et skoleorkester, senere på offentlige dansetilstelninger.

I 1946 meldte han seg til militærtjeneste og fløy med 298. Army Band til Berlin. I 1948 forlot han militæret, og begynte å studere harmonilære på dagtid og spille i klubber om kveldene. I 1950 vendte han tilbake til militæret igjen på grunn av kjærlighetssorg. Året etter ble han utplassert i Arizona som straff, og ble deretter sivilist av «psykiatriske grunner».

I 1951 fikk han jobb som musiker på en turné med Charlie Parker på vestkysten av USA. I 1952 ble han med i Gerry Mulligans kvartett, men engasjementet tok brått slutt mindre enn ett år senere, da Mulligan våren 1953 ble arrestert for narkotikakriminalitet. Etter dette dannet Baker en kvartett sammen med Russ Freeman; i mange opptak med denne gruppen kan man høre Chet som vokalist. I 1954 kåret magasinet Down Beat ham til årets musiker på trompet, foran Miles Davis. Høsten 1955 opptrådte han stadig oftere i Europa med en egen kvartett eller kvintett.

I 1956 var han tilbake i USA igjen og ble stadig mer avhengig av narkotika, et problem som skulle vare resten av livet. De neste årene pendlet Chet Baker mellom de beste jazzlokalene og psykiatriske sykehus. Musikalsk sett var disse hans beste år; han spilte inn et dusin plater hos plateselskapet World Pacific.

I 1959 ble Baker arrestert i Harlem for narkotikarelaterte lovbrudd. Han ble innsatt i fengselet på Rikers Island. Bill Grauer fra platefirmaet Riverside betalte kausjon for ham, og Baker dro til Europa. I Paris ble trompeten hans stjålet, og han oppdaget flygelhornet. I 1964 ble han arrestert i Tyskland for besittelse av narkotika, og utvist fra landet.

Frem til 1968 bodde han i Los Angeles, der han prøvde å bli frisk fra heroinavhengigheten ved hjelp av metadon. I 1971 ble han jult opp av narkotikalangere i San Francisco, som blant annet brakk underkjeven på ham. Det har versert historier om at han mistet fortennene, men i virkeligheten fikk han bare en real omgang juling som førte til at en av fortennene hans knakk. I tre år arbeidet Baker 16 timer om dagen på en bensinstasjon. Litt etter litt lærte han seg å spille flygelhorn på nytt. Dizzy Gillespie hjalp ham tilbake til jazzscenen igjen.

For å komme bort fra heroinen dro han til Europa, hvor han førte et uregelmessig liv med raskt skiftende musikkpartnere og svært mange plateopptak.

Han opptrådte for siste gang i NorgeMusikkflekken i Sandvika den 30. januar 1988.[7] På den konserten ble han akkompagnert av norske Terje Venaas på bass, etter at Bakers faste bassist var blitt akutt syk. Hans siste studioinnspilling var med Jan Erik Vold, produsert av Jon Larsen i Paris, i februar 1988.

Sin aller siste konsert spilte Chet Baker den 10. mai 1988 i Jazzcafé Dizzy i Rotterdam. Den 13. mai falt han ut av vinduet i Hotel Prins Hendrik i Amsterdam og døde momentant. Det ble funnet rester av heroin og kokain i blodet hans. Det ble også funnet mindre doser av disse stoffene i leiligheten han disponerte.

Diskografi (ufullstendig)Rediger

Utdypende artikkel: Chet Bakers diskografi

Årstallene som overskrift er bare til bedre orientering

  • Witch Doctor (OJC, 1953, mit Lighthouse All Stars)
  • The Best Of Chet Baker Plays (Pacific, 1953–1956)
  • Playboys (Pacific, 1956)
  • The Best Of Chet Baker Sings (Pacific, 1953–1956)
  • Chet Baker In New York (OJC, 1958)
  • Chet, 1959
  • Chet Baker In Milan (OJC, 1959)
  • The Lyrical Trumpet Of Chet Baker (Riverside/OJC, 1959)
  • She Was Too Good To Me (CTI, 1974)
1975
  • You Can’t Go Home Again (A & M, 1977)
  • Once upon a summertime (1977) (Galaxy Original Jazz Classics)
  • The incredible Chet Baker plays and sings (1977) (Carosello)
  • Broken wing (1978) (Inner City)
  • Live at Nick’s (1978) (Criss Cross)
  • Live in Chateauvallon, 1978 (1978) (Esuldon)
  • Two a day (1978) (Dreyfus)
  • Ballads for two (1979) (INAK)
  • 79 (1979) (Celluloid)
  • Day break (1979) (SteepleChase)
  • This is always (1979) (steepleChase)
  • No problem (1979) (SteepleChase)
  • Someday my prince will come (1979) (SteepleChase)
  • The touch of your lips (1979) (SteepleChase)
  • With special guests (featuring Coryell, Williams & Williams) (1979) (Inakustik)
  • Just friends (1979) (Arco)
1980
  • Burnin’ at Backstreet (1980) (Fresh Sounds)
  • Chet Baker and the Boto Brasilian Quartet (1980) (Dreyfus)
  • Night bird (1980) (WestWind)
  • Live at Fat Tuesday’s (1981) (Fresh Sound)
  • Out of nowhere (1982) (Milestone)
  • Peace (1982) (Enja)
  • Mister B (1983) (Timeless)
  • At Capolinea (1983) (Red)
  • Live at New Morning (1983) (Marshmallow)
  • September song (1983) (Marshmallow)
  • Star eyes (1983) (Marshmallow)
  • Live in Sweden with Åke Johansson trio (1983) (Dragon)
  • A Trumpet For The Sky (1983) (Philology)
  • Blues for a reason (1984) (Criss Cross)
1985
  • Live from the moonlight (1985) (Philology)
  • Cool Cat (Timeless, 1986)
  • Legacy (Enja, 1986)
  • Chet Baker featuring Van Morrison live at Ronnie Scott’s (1986) (DRG)
  • As time goes by (1986) (Timeless)
  • When sunny gets blue (1986) (SteepleChase)
  • A night at the Shalimar (1987) (Philology)
  • Chet Baker sings and plays from the film “Let’s get lost” (1987) (Jive/Novus)
  • The Last Concert (Enja, 1988)
  • Little girl blue (1988) (Philology)
  • Blåmann! Blåmann! (1988) (Hot Club Records, med Jan Erik Vold)
  • Farewell (1988) (Timeless)
  • Straight from the heart (1988) (Enja)
  • My favourite songs, vol. 2: Straight from the heart (1988) (Enja)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 10470[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id baker-chet[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://www.jazzdisco.org/chet-baker/discography/; besøksdato: 4. juni 2015.
  7. ^ Rakvaag, Geir (29. september 2006). «En jazzlegende i Norge». Dagsavisen (norsk). Besøkt 24. november 2021. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger