Åpne hovedmenyen

Charles David Keeling

amerikansk kjemiker
Charles David Keeling
Charles David Keeling 2001.jpg
Keeling motar Medal of Science in 2001
Født20. april 1928[1][2][3]
Scranton
Død20. juni 2005[1][2][3] (77 år)
Hamilton
Barn Ralph Keeling
Utdannet ved University of Illinois i Urbana-Champaign, Northwestern University
Beskjeftigelse Kjemiker, oseanograf, forsker
Nasjonalitet USA USA
Medlem av National Academy of Sciences, American Academy of Arts and Sciences, American Association for the Advancement of Science
Utmerkelser National Medal of Science (2002), Tyler Prize for Environmental Achievement (2005)
Områdeatmosfærekjemi, oseanografi
Kjent forKeeling-kurven
Akademisk gradph.d.

Charles David Keeling (født 20. april 1928, død 20. juni 2005) var en amerikansk professor i oseanografi, særlig kjent for å være den første som varslet verden om muligheten av et menneskeskapt bidrag til drivhuseffekten og dermed global oppvarming i 1960-årene. Keeling-kurven viser den progressive økningen av drivhusgassen karbondioksid i atmosfæren og er oppkalt etter ham.

Tidlige liv og utdannelseRediger

Keeling ble født i Scranton i Pennsylvania, USA den 20. april 1928.[5][6] Han ble uteksaminert med en grad i kjemi fra University of Illinois i 1948. Senere tok han en doktorgrad i det samme faget fra Northwestern University i 1954. Han var postdoktor i geokjemi ved California Institute of Technology inntil han ble med i Scripps Institution of Oceanography i 1956, hvor han ble utnevnt til professor i oseanografi i 1968.

Ved California Institute of Technology utviklet han det første instrumentet for å måle karbondioksid i atmosfæriske prøver.[7] Keeling dro til Big Sur hvor han brukte sitt nye instrument for å måle nivået av karbondioksid i luften, han kunne da se at verdiene var høyere enn de som var målt på 1800-tallet.

Arbeid med Scripps Institution of Oceanography 1958-2005Rediger

 
Atmosfærisk konsentrasjon av CO2 målt på Mauna Loa-observatoriet kjent som Keeling-kurven.

Keeling jobbet på Scripps Institution of Oceanography i 43 år, over disse årene publiserte han mange vitenskapelige artikler som fikk stor oppmerksomhet.[8][9][10][11][12][13][14][15] Roger Revelle som var direktør for Scripps Institution of Oceanography, overtalte Keeling å fortsette sitt arbeid der. Revelle var også en av grunnleggerne av Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957-58, og Keeling mottok finansiering herfra for å etablere en base på Mauna Loa, kjent som Mauna Loa-observatoriet, på Hawaii, 3000 meter over havnivå.

Keeling begynte å samle karbondioksidprøver ved basen i 1958.[16] I 1960 hadde han etablert kunnskap om at det er sterke sesongvariasjoner i karbondioksidnivåer med toppnivåer om vinteren på den nordlige halvkule. En reduksjon i nivået følger i løpet av våren og tidlig på sommeren hvert år, ettersom planteveksten økter på den nordlige halvkule med mest vegetasjon. Plantene tar opp CO2 slik at nivået reduseres i vekstsesongen. I 1961 produserte Keeling data som viste at karbondioksidnivåene også har en tendens som viser jevnt økning. Fremstillingen av dette som en graf er blitt kjent som Keeling-kurven.

I begynnelsen av 1960-årene stoppet National Science Foundation å støtte denne forskning og kalte resultatet «rutinemålinger». Til tross for denne mangelen på interesse brukte National Science Foundation Keelings forskning som grunnlag for sin advarsel i 1963 om raskt økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren. En rapport fra 1965 president Johnsons Science Advisory Committee advarte likevel om farene ved tilførsel av drivhusgasser, noe som forårsaker at jordens temperatur stiger.

Datasamlingen som ble startet av Keeling ved Mauna Loa er den lengste kontinuerlige registreringen av atmosfærisk karbondioksid i verden. Målingene regnes som en pålitelig indikator for den globale trenden av økt karbondioksid i midtnivået av troposfæren. Keelings forskning viser at atmosfærisk konsentrasjon av karbondioksid har økt fra 315 parts per million (ppm) i 1958 til 380 ppm i 2005. Disse økningene korrelerer med utslipp fra forbrenning av fossilt brensel. Det har også vært en økning i sesongvariasjon i prøver fra slutten av 1900-tallet og tidlig i ved årtusenskiftet.

Priser og utmerkelserRediger

 
Ved en seremoni i 2002 dekorerte president George W. Bush Keeling med medaljen National Medal of Science, den høyeste amerikanske prisen for livslange vitenskapelige forskningsinnsats.

I 2006 presenterte Gore Keeling-kurven i boken og i filmen En ubehagelig sannhet.[7]

PersonligRediger

Keeling giftet seg med Louise Barthold i 1955. De fikk fem barn, en av dem (Ralph Keeling) fulgte i farens fotspor og ble forsker innenfor klimavitenskap ved Scripps Institution of Oceanography. Charles Keeling var også en dyktig pianist (klassisk) og han kunne valgte en karriere som musiker. Keeling var grunnlegger av sanggruppen Madryal Singers ved University of California. Han var også formann for borgerkomiteen som utarbeidet byplanen for strandbyen Del Mar (kalt «Community Plan») i 1975.[17] Han døde i Hamilton i Montana i 2005,[18] i en alder av 77 år.

Keeling var en entusiastisk friluftsmann med mange fjellturer, spesielt i Kaskadefjellene i delstaten Washington. Han var et aktivt medlem av The Wilderness Society i store deler av sitt liv.[19]

MedlemskapRediger

Keeling var Guggenheim-stipendiat ved Meteorologisk institutt, Stockholms universitet (1961-62). Gjesteprofessor ved Universitetet i Heidelberg (1969-70) og Fysisk Institutt ved Universitetet i Bern (1979-80).

Han var en æresmedlem av American Academy of Arts and Science, American Geophysical Union, og American Association for the Advancement of Science, og medlem av National Academy of Sciences.

Han var medlem av kommisjonen for global forurensing ved International Association of Meteorology, og vitenskapsdirektør for Central CO2 Calibration Laboratory of the World Meteorological Organization.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 3. mai 2014
  2. ^ a b Solomon R. Guggenheim Museum, 9. okt. 2017, Charles D. Keeling, charles-d-keeling
  3. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Charles David Keeling, w6nk6gw9
  4. ^ https://honors.agu.org/fellows/search-winners/?name-2=Charles+Keeling&fellow_year-2=0&sectionfocus_group-2=0&institution=&country=0&l=%252Ffellows%252F&fellows_directory=1&simian_search=1&fellows_directory_paged=1
  5. ^ Harris, DC (2010). «Charles David Keeling and the story of atmospheric CO2 measurements». Analytical Chemistry. 82 (19): 7865–70. PMID 20536268. doi:10.1021/ac1001492. 
  6. ^ Heimann, M (2005). «Obituary: Charles David Keeling 1928–2005». Nature. 437 (7057): 331. PMID 16163339. doi:10.1038/437331a. 
  7. ^ a b Justin Gillis (21. desember 2010). «A Scientist, His Work and a Climate Reckoning». The New York Times. Besøkt 22. desember 2010. 
  8. ^ Nemani, RR; Keeling, CD; Myneni (2003). «Climate-driven increases in global terrestrial net primary production from 1982 to 1999». Science. 300 (5625): 1560–3. PMID 12791990. doi:10.1126/science.1082750. 
  9. ^ Clark, DA; Piper, SC; Keeling, CD; Clark, DB (2003). «Tropical rain forest tree growth and atmospheric carbon dynamics linked to interannual temperature variation during 1984–2000». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 100 (10): 5852–7. PMC 156290 . PMID 12719545. doi:10.1073/pnas.0935903100. 
  10. ^ Gruber, N; Keeling, CD; Bates, NR (2002). «Interannual variability in the North Atlantic Ocean carbon sink». Science. 298 (5602): 2374–8. PMID 12493911. doi:10.1126/science.1077077. 
  11. ^ Keeling, CD; Whorf, TP (2000). «The 1,800-year oceanic tidal cycle: A possible cause of rapid climate change». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 97 (8): 3814–9. PMC 18099 . PMID 10725399. doi:10.1073/pnas.070047197. 
  12. ^ Keeling, CD; Whorf, TP (1997). «Possible forcing of global temperature by the oceanic tides». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 94 (16): 8321–8. PMC 33744 . PMID 11607740. doi:10.1073/pnas.94.16.8321. 
  13. ^ Keeling, CD (1997). «Climate change and carbon dioxide: An introduction». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 94 (16): 8273–4. PMC 33714 . PMID 11607732. doi:10.1073/pnas.94.16.8273. 
  14. ^ Bacastow, RB; Adams, JA; Keeling, CD; Moss, DJ; Whorf, TP; Wong, CS (1980). «Atmospheric carbon dioxide, the southern oscillation, and the weak 1975 el nino». Science. 210 (4465): 66–8. PMID 17751153. doi:10.1126/science.210.4465.66. 
  15. ^ Keeling, CD (1978). «Atmospheric carbon dioxide in the 19th century». Science. 202 (4372): 1109. PMID 17777967. doi:10.1126/science.202.4372.1109. 
  16. ^ Rose Kahele. «Behind the Inconvenient Truth». Hana Hou! vol. 10, No. 5, October/November 2007. 
  17. ^ Peter Kaye, San Diego Union-Tribune, "Plaque honors Del Mar planners" (June 24, 2007, retrieved May 25, 2015)
  18. ^ «Charles David Keeling». Encyclopædia Britannica. Besøkt 26. april 2017. 
  19. ^ Paul M. Keeling, The Path to Mauna Loa, Wilderness magazine, 2008

Eksterne lenkerRediger