Charles Blanc
Auguste Alexandre Philippe Charles Blanc (født 17. november 1813 i Castres i departementet Tarn i Frankrike, død 17. januar 1882) var en fransk kunstforfatter og kunstner (kobberstikk), bror til Louis Blanc.
| Charles Blanc | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Auguste-Alexandre-Philippe-Charles Blanc 4. nov. 1813[1][2][3][4]  Castres | ||
| Død | 17. jan. 1882[1][2][5][6] (68 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, professor, kunstkritiker, gravør, journalist, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Louis Blanc | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[7] | ||
| Gravlagt | Père Lachaise[8] Grave of Blanc | ||
| Medlem av | Académie française (1876–1882) (erstatter: Louis de Carné, erstattet av: Édouard Pailleron)[9] Académie des beaux-arts (1868–) (erstatter: Alexandre Colonna Walewski) Accademia delle Arti del Disegno | ||
Charles Blanc var 1848–1852 direktør for innenriksministeriets avdeling for de skjønne kunster, grunnla i 1859 Gazette des beaux-arts og ble i 1878 professor ved Collège de France.
Liv og virke rediger
Charles Blanc studerte i Paris med gravørene Paolo Mercuri og Luigi Calamatta til 1835.
I 1845 publiserte han verket Histoire des peintres français du dix-neuvième siècle, der han kritiserte samtidsmaleriet.
Etter februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 var Blanc direktør for avdelingen for kunst i Paris innenriksdepartementet frem til 1850. Der la han for første gang føringene for statlig kunstfinansiering. Hans mål omfattet blant annet demokratisering og popularisering av kunst. For eksempel ba han om at togstasjoner skulle dekoreres med moderne malerier og ga en rekke kunstnere i oppdrag å gestalte folkefester. Charles Blanc ga maleren Paul-Marc-Joseph Chenavard i oppdrag å utvikle et konsept for å male Pantheon med en syklus over temaet Filosofi over menneskehetens historie.
Fra 1848 til 1876 arbeidet han med verket Histoire des peintres de toutes les écoles, der han samlet biografier om de viktigste malerne i de europeiske skoler. I 1859 grunnla han det første internasjonale kunstmagasinet Gazette des Beaux-Arts og ble dets sjefredaktør.
Fra 1870 til 1873 var Charles Blanc igjen direktør for statens avdeling for De skjønne kunster. Hans hovedprosjekter i løpet av hans andre periode var forbedring av tegneinstruksjonen i franske skoler og opprettelsen av «Musée Européen des Copies», som åpnet i Industripalasset i 1873. Her var det utstilt 159 oljemalte kopier i storformat av kunsthistoriske mesterverk av europeisk maleri, som ble utført i museer og kirker i Russland, Italia og Spania av dusinvis av samtidsmalere som Jean-Jacques Henner (1829–1905) og Charles Loyeux (1823–1898) hadde bestilt. Av politiske årsaker ble museet stengt i 1874, og maleriene ble flyttet til École des Beaux-Arts, hvor de fortsatt stort sett kan sees i Petits-Augustins kapell. Ifølge Roberto Longhi kan Georges Seurat ha sett de to oljemaleriene basert på Piero della Francescas fresker i Bacci-kapellet i San Francescokirken i Arezzo.
Hans hovedverk Grammaire des Arts du Dessin, et sammendrag av det grunnleggende innen kunstfilosofi, kunstteori og kunsthistorie til bruk for kunstnere, kunstforskere og kunstinteresserte, utkom som en serie på 36 artikler i Gazette des Beaux-Arts fra 1860 til 1866, og som bok i 1867. Den fikk utallige opplag, ble oversatt til engelsk og spredt internasjonalt i løpet av 20 år. Den inneholder vitenskapelige prinsipper om bruk av linjer og farger samt om anvendelsen av den egyptiske kanon for proporsjoner av menneskekroppen, som Charles Blanc dokumenterte under en forskningsreise til Egypt, som han publiserte i bokform i 1876.
I sin Grammaire des arts du Dessin oppfordret Charles Blanc kunstnere til å bruke kunnskapen om samtidig kontrast og optisk fargeblanding i maleriet, og det er derfor arbeidet hans ble grunnlaget for fremveksten av pointillisme.
I sin bok Chromophobia argumenterer David Batchelor for at Charles Blanc farge i kunsten ikke var noe man helt kunne sette sin lit til fullt ut. Med hensyn til maleri sier Blanc at skjønt farger er essensielle, kommer det likevel bakenfor viktigere formalkarakteristika innen komposisjon, chiaroscuro og tegning.[10]
Bibliografi (i utvalg) rediger
- Histoire des peintres français au XIX siècle (1845)
- Histoire des peintres de toutes les écoles (1849–1875, häfte 1–602)
- Grammaire des arts du dessin (1867)
- L'oeuvre complet de Rembrandt (1873)
Litteratur rediger
- Kristiane Pietsch. Charles Blanc (1813-1882): Der Kunstkritiker und Publizist. Düsseldorf.
- Andrea Selinde Edel. Charles Blanc (1813-1882). Die Grammatik der zeichnenden KünsteDissertation Universität Bern.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 108190, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Blanc, Charles Alexandre Philippe Auguste, oppført som Charles Alexandre Philippe Auguste Blanc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 111451, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Blanc, (Auguste-Alexandre-Philippe-)Charles, oppført som (Auguste-Alexandre-Philippe-)Charles Blanc[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6qn6dkr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 111451, rkd.nl, besøkt 13. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le cimetière du Père-Lachaise, side(r) 75[Hentet fra Wikidata]
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID charles-blanc, besøkt 1. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Batchelor, David (2000). Chromophobia, ss.23-25.
Kilder rediger
- (sv) Blanc, 2. Auguste Alexandre Philippe Charles i Nordisk familjebok (2. utgave, 1905)
- Blanc, Auguste Alexandre Charles i Christian Blangstrup,Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1915)