De skjønne kunster
kunst utviklet hovedsakelig for estetikk
De skjønne kunster (les beaux-arts, fine art), iblant skjønn kunst, akter til - i kontrast til brukskunst - tradisjonelt de kunstneriske uttrykk hvis fremste innretning er estetiske eller med estetikken forenlige verdier, hvorav følgende fem kunster pleier å medregnes:
- De bildende kunster:
- De lydende kunster:
Den tradisjonelle definisjonen ekskluderer andre kunstarter som av visse senere er kommet til å innregnes som skjønnkunst. For eksempel:
Se også
redigerLitteratur
rediger- Auguste Couder: Considérations sur le but moral des beaux-arts (1867)[1].
- Ballard, A. (1898). Arrows; or, Teaching a fine art. New York: A.S. Barnes & Company.
- Caffin, Charles Henry. (1901). Photography as a fine art; the achievements and possibilities of photographic art in America. New York: Doubleday, Page & Co.
- Crane, L., and Whiting, C. G. (1885). Art and the formation of taste: six lectures. Boston: Chautauqua Press. Chapter 4 : Fine Arts
- Hegel, G. W. F., and Bosanquet, B. (1905). The introduction to Hegel's Philosophy of fine art. London: K. Paul, Trench &.
- Hegel, G. W. F. (1998). Aesthetics: lectures on fine art. Oxford: Clarendon Press.
- Neville, H. (1875). The stage: its past and present in relation to fine art. London: R. Bentley and Son.
- Rossetti, W. M. (1867). Fine art, chiefly contemporary: notices re-printed, with revisions. London: Macmillan.
- Shiner, Larry. (2003). "The Invention of Art: A Cultural History". Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-75342-3
- Torrey, J. (1874). A theory of fine art. New York: Scribner, Armstrong, and Co.