Ildvognene

britisk film fra 1981
(Omdirigert fra «Chariots of Fire»)

Ildvognene, eller engelsk: Chariots of Fire, er en britisk film fra 1981 som ble skrevet av Colin Welland og regissert av Hugh Hudson. Filmen er basert på en sann historie om britiske friidrettsutøvere under deres forberedelse og deltakelse i Sommer-OL 1924 i Paris. Filmen ble nominert til syv Oscar-priser og vant fire, blant annet som beste film og beste originalmusikk.

Ildvognene
orig. Chariots of Fire
Generell informasjon
GenreBiografisk film, sportsfilm, dramafilm, periodefilm
Utgivelsesår1981
NasjonalitetStorbritannia, Australia
Lengde118 min.
SpråkEngelsk, fransk
Bak kamera
RegiHugh Hudson Rediger dette på Wikidata
ManusColin Welland Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)David Puttnam, Dodi Al-Fayed
MusikkVangelis Rediger dette på Wikidata
FotoDavid Watkin Rediger dette på Wikidata
KlippTerry Rawlings Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeBen Cross, Ian Charleson, Cheryl Campbell, Nigel Havers, John Gielgud, Ian Holm, Alice Krige, Kenneth Branagh, Stephen Fry, Lindsay Anderson, Richard Griffiths, Nigel Davenport, Brad Davis, David Yelland, Dennis Christopher, Nicholas Farrell, Patrick Magee, Yves Beneyton, Struan Rodger, Peter Egan, Daniel Gerroll, John Young, Yvonne Gilan, Benny Young, Patrick Doyle, Ruby Wax Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Farve/s.hvFarger Rediger dette på Wikidata
FilmselskapAllied Stars Ltd Rediger dette på Wikidata
Distributør(er)MOKÉP
Netflix
Vudu
Disney+
Budsjett5 500 000 USD Rediger dette på Wikidata
Totalomsetning59 303 359 USD (globalt),[1] 58 972 904 USD (USA)[1] Rediger dette på Wikidata
Premiere(r)
7 oppføringer
30. mars 1981 (Royal Film Performance)[2]
7. mai 1982 (Tyskland)[2]
26. september 1981 (Sverige)[2]
31. mars 1981 (London)[2]
15. mai 1981 (Storbritannia)[2]
9. april 1982 (USA)[2]
1981
Utmerkelser
6 oppføringer
Oscar for beste film (1982) (vinner: David Puttnam, tema for: 54th Academy Awards)
Oscar for beste originalmanus (1980) (vinner: Colin Welland, tema for: 54th Academy Awards)
Oscar for beste kostymedesign (1980) (vinner: Milena Canonero, tema for: 54th Academy Awards)
Oscar for beste originalmusikk (1980) (vinner: Vangelis, tema for: 54th Academy Awards)
National Board of Review Award for beste film (1981)
People's Choice Award på Toronto internasjonale filmfestival (1981)
Eksterne lenker

Tittelen er tatt fra linjen «Bring me my Chariot of fire» i den engelske salmen «Jerusalem», også kalt «And Did Those Feet in Ancient Time», skrevet av William Blake.[3] En kirkeforsamling synger «Jerusalem» ved filmens avslutning, og en framføring er på albumet fra filmen, framført av Ambrosian Singers delvis lagt over av en komposisjon av Vangelis. En uvanlig vri er at den blir sunget med fire stemmer, som om det var en virkelig hymne, til tross for at Parry skrev den som en unison sang. Filmens arbeidstittel var «Running» fram til manusforfatteren Colin Welland så TV-programmet Songs of Praise om kristne salmer, hvor «Jerusalem» ble presentert og Welland besluttet å endre filmtittelen.[3]

Handling rediger

I 1919 studerer Harold Abrahams ved University of Cambridge, hvor han opplever antisemittisme. Men han liker å delta i klubben Gilbert og Sullivan. Han blir også forelsket i Sybil, en ledende sopran ved Gilbert og Sullivan. Eric Liddell ble født i Kina med foreldre fra Skottland som arbeider som misjonærer. Hans søster Jennie avviser Liddells planer om å begynne med løping. Når de først løper mot hverandre, klarer Liddell å slå Abrahams. Abrahams tar tapet dårlig. Men Sam Mussabini, en profesjonell trener som han hadde kontaktet tidligere, tilbyr å hjelpe til med å forbedre løpe-teknikken.

Men når Liddell ved et uhell går glipp av en gudstjeneste på grunn av løpingen, blir han utskjelt av søsteren Jennie, som beskylder ham for ikke lenger å bry seg om Gud. Både Abrahams og Liddell, etter mange års trening, skal representere Storbritannia under Sommer-OL 1924 som skal avholdes i Paris. Abrahams tidligere venner fra Cambridge, Lord Andrew Lindsay, Aubrey Montague og Henry Stallard skal også delta. Men en konkurranse skal avholdes på en søndag, og Liddell nekter å løpe fordi hans religion hindrer ham i å løpe på søndager.

Filmen ble medfinansiert av Dodi Al Fayed, som døde i 1997 i en bilulykke i Paris sammen med Diana, prinsesse av Wales.[4]

Rollebesetning rediger

Skuespiller Rolle/beskrivelse
Ben Cross Harold Abrahams, en jødisk student ved Cambridge University
Ian Charleson Eric Liddell, sønn av skotsk misjonærer til Kina
Nicholas Farrell Aubrey Montague, løper og venn av Harold Abrahams
Nigel Havers Lord Andrew Lindsay, en Cambridge-student og løper, basert på David Burghley (Lord Burghley)
Ian Holm Sam Mussabini, Storbritannias mest kjent trener
John Gielgud Master ved Trinity College ved Cambridge University
Lindsay Anderson Master ved Caius College ved Cambridge University
Cheryl Campbell Jennie Liddell, Erics hengivende søster (Janet Lillian «Jenny» Liddell)
Alice Krige Sybil Gordon, Abrahams' forlovede (hans virkelige forlovede var Sybil Evers)
Struan Rodger Sandy McGrath, Liddells venn og løpertrener
Nigel Davenport Lord Birkenhead, medlem av den britiske olympiske komite, som rådgir utøverne
Patrick Magee Lord Cadogan, leder av den britiske olympiske komite, og negativ til Liddells religiøse anfektelser
David Yelland Prinsen av Wales, som prøver å få Liddell til å ombestemme seg mht å løpe på søndag
Peter Egan Hertugen av Sutherland, president for den britiske olympiske komite, og sympatiserer med Liddell
Daniel Gerroll Henry Stallard, en Cambridge-student og løper
Dennis Christopher Charlie Paddock, amerikansk olympisk løper
Brad Davis Jackson Scholz, amerikansk olympisk løper

Referanser rediger

  1. ^ a b https://www.boxofficemojo.com/title/tt0082158/; Box Office Mojo; besøksdato: 1. august 2022.
  2. ^ a b c d e f Internet Movie Database, «Release info», verkets språk flere språk, besøkt 17. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b IMDB trivia – Origin of title – besøkt 2. desember 2012
  4. ^ Eliana Dockterman (9. november 2022). «How the Real-Life Story of Mohamed and Dodi al-Fayed Compares to Their Depiction in The Crown» (engelsk). Time magazine. 

Eksterne lenker rediger