Chaperon (hodeplagg)

Chaperon, også kalt kaprun på dansk og norsk[1][2][3] og i eldre tid kapperøllike,[4][5] er forskjellige historiske hodeplagg som ble båret av kvinner og menn i middelalderen i Europa. Betegnelsen brukes særlig om en turbanliknende formvariant av struthette.

Den florentinske statsmannen Lorenzo de' Medici (1449–1492) med kaprun (chaperon). Hodeplagget er en videreutviklet formvariant av middelalderens struthette, et plagg som fra 1300-tallet ble båret på en helt ny måte: Det var meningen å trekke på seg hettekragen med hodet opp gjennom halsen på plagget, men man satte isteden ansiktshullet ned på hodet. Dermed oppstod en merkelig lue med skulderkappen og hettestruten hengende ned.

Kapruner var opprinnelig hetteslag,[5] altså skulderkapper med hette, gjerne med haleformet hettespiss. På 1300-tallet ble det imidlertid mote å gå med de varme skulderhettene som en luftigere bylt oppå hodet: Man stakk ikke hodet opp gjennom halsåpningen på vanlig måte, men rullet tilbake stoffkanten omkring ansiktsåpningen til den dannet en ring som deretter ble satt ned på toppen av hodet.

Den nye måten å bære plagget på, gjorde at det forandret utseende totalt. Istedenfor skulderkappe med spiss hette fikk man en merkelig lue med hodekrans, der skulderkappen og hettetuten hang ned, som tøystykker man kunne dandere på siden eller drapere omkring halsen.[5] Plagget ble tilpasset den nye bæremåten og endte som overdådige og stoffrike hatter. Disse ble overklassemote blant menn i den franske gotikken på 1400-tallet.

Ordet chaperon er fransk for «hette» eller «lue» og uttales enten «sjap'rång»,[6] [ʃaprõ] eller [ʃapərˈɔ].[7] Det er dannet av chape som igjen er hentet fra middelalderlatin cappa, 'kappe'.

Historikk og utbredelseRediger

 
«Mann med blå kaprun» av den flamske maleren Jan van Eyck (1385–1441). De draperte stoffstykkene er dekorert med tunger eller fliker, et typisk formideal i flammegotikken (flamboyant).
 
Den italienske kjøpmannen Giovanni Arnolfini med turbanliknende kaprun ca. 1435.
 
Filip III av Burgund (Filip den gode, 1396–1467) hertug av Burgund.

De første hetteslagene i middelalderen var struthetter, hettekrager med kort og etter hvert svært lang strut eller hettespiss. Plagget endret form med skiftende moter, og chaperonene utviklet seg til store hatter, gjerne flate og med polstret hodekrans, som ble utstyrt med korte eller lange stoffstykker som hang ned på skulderne eller ble slynget omkring hodet og halsen som et hodetørkle eller sjal.

Både hetter og luer, for eksempel ettersittende kveif med knytebånd, var vanlig blant rike og fattige. Overdådige chaperon-varianter ble imidlertid bare tatt i bruk av menn i den vesteuropeiske overklassen, i perioden fra rundt 1350 til 1470. Plaggene ble karakteristiske for den seingotiske klesstilen i det fransk-burgundiske kulturområdet, der den overdrevent utsmykkede flammegotikken (flamboyant) varte til 1500-tallet. De dekorative tøystykkene og stoffremsene som hang ned, var etterlevninger etter hettehalen på struthettene. Tekstilene kunne være i sterke farger og dekorert med slisser eller tunger i kantene.

Utviklinga fra hette- til hatte-form skjedde ved at en omkring 1300 begynte å bære de tradisjonelle hetteslagene, som var trange ihalsen og kunne være varme, som en drapert bylt oppe på hodet; istedenfor å tre hettekappene på vanlig måte over skuldrene og ansiktet ut foran, la en hele plagget oppå issen og valgte «feil» hull, det vil si trakk ansiktsåpninga ned som ei lue. Det løse kappeslaget eller halsenden ble dandert i den ene sida eller i nakken med hettestruten hengende ned på den andre, eventuelt knytta omkring hodet med den ytterste, løse tuppen ned.[5]

Bruken av enkle kragehetter har holdt seg i flere tradisjonelle munkedrakter.[5] Kapusinermunkene («hettemunker»), en streng tiggermunkorden som ble opprettet i 1525, bar brun munkekutte med spiss hette. På kuttene er hettene gjerne fastydd til selve kjortelen.

Betegnelser og ordbakgrunnRediger

Sendelbinde eller Zindelbinde («silkebånd») er en tysk betegnelse på hatteforma chaperoner. Også på dansk og norsk forekommer formen sendelbinde.[8] Ordet kommer fra det middelhøytyske ordet zendal som ble brukt om et slags silkestoff, og sendelbinde betyr da 'silkebind'. Sendelbinde kan brukes om hele hodeplagget, men oftest om bare stoffstrimlene, enten det er smale, draperte tøystykker eller den lange hettespissen på struthetter. Hele hodeplagget med draperiene omtales vanligvis som chausse eller chaperon, et fransk ord som dessuten kan betegne andre hetteplagg, blant annet åpen struthette. Middelalderens spisse hetteslag kalles for øvrig gjerne internasjonalt Gugel som på tysk.

engelsk blir hattetypen oftest omtalt som chaperon. Varianten med hatt, stoffolder og langt bånd blir også spøkefullt omtalt som dead chicken hat («død-høne-hatt»). På engelsk brukes ellers den latinske betegnelsen liripipe om pyntebånd og lange hettespisser. Liripipe kan i tillegg benyttes om den lange tåspissen på snabelsko og i moderne engelsk også om dusken på ulike typer akademiske hodeplagg.

Jamfør ellers Le petit chaperon rouge som er det franske navnet på eventyrfiguren Rødhette.[7]

Se ogsåRediger

  • Struthette, chaperon eller kappehette med lang spiss
  • Turban, hodeplagg av drapert eller vikla tøystykke
  • Barett, flat, rund hatt som ble særlig populær på 1500-tallet

ReferanserRediger

  1. ^ Poul Nørlund, direktør for Nationalmuseet, København (1941). Nordisk kultur : samlingsverk. 15:B : Dragt. Bonnier. s. 44. 
  2. ^ Broby-Johansen, R. (1953). Kropp og klær. Oslo: Tiden. s. 236. 
  3. ^ «kaprun — ODS». ordnet.dk. Besøkt 8. mars 2021. 
  4. ^ «kapperøllike — ODS». ordnet.dk. Besøkt 8. mars 2021. 
  5. ^ a b c d e «Dragt : Hætteslaget». 373 (Salmonsens konversationsleksikon / Anden Udgave / Bind VI: Demeter—Elektriske Sikringer) (via runeberg.org) (dansk). Besøkt 8. mars 2021. 
  6. ^ Berulfsen, Bjarne (1969). Fremmedordbok : chaperon. Oslo: Gyldendal. s. 52. 
  7. ^ a b «chaperon». Store norske leksikon. 20. februar 2018. Besøkt 8. mars 2021. 
  8. ^ Hansen, Henny Harald (1955). Våre klær gjennom tidene. Cappelen. s. 126. 

Eksterne lenkerRediger