Arnolfinis bryllup

Arnolfinis bryllup (eller Arnolfinis trolovelse) er et maleri fra 1434 av maleren Jan van Eyck. Det er kjent som et periodedefinerende bilde fra renessansen eller tidlig nederlandsk maleri med flere originale stilistiske grep.

Arnolfinis bryllup
Kunstner		Jan van Eyck
Sjanger		portrett
År		1434 (Julian)
Dimensjoner		82 × 60 cm
Plassering		National Gallery
Material(er)		oljemaling, ekepanel

Van Eyck (ca 1385-1441) malte i 1434 bildet som er kjent som Arnolfinis forlovelse, og ble malt på oppdrag fra den italienske handelsmannen Giovanni Arnolfini, og man antok lenge at bildet viste ham, og hans kone. Dette har i senere tid blitt problematisert, og Margaret Koster mener at det kan være en annen Giovanni Arnolfini og hans avdøde hustru som er avbildet.

Bildet trekkes ofte fram for sine realistiske trekk, likevel kombinert med mange symbolske elementer; og for sin kompositoriske kompleksitet, med bruken av speil på bakveggen for å synliggjøre virkeligheten utenfor billedrammen, et grep som senere ble brukt av Diego Velasquez i maleriet Las Meninas (1656). I tillegg til å synliggjøre at det finnes flere personer i rommet, er speilingen også med på å understreke betrakterens posisjon i forhold til de øvrige personene i bildet, og dermed på å trekke betrakterposisjonen inn som en del av motivets verden.

Maleriet er et av de tidligste eksemplene på gjengivelse av tekstur. Hundens pels, mannens pelskantede tabard, kvinnens kjole og hodetørkle og lysekronen i messing. Alle disse elementene er gjengitt med en påtagelig realistisk detaljgrad som gjengir stoffenes overflate og lysbryting. Gjengivelse av lysrefleks i lampen er en variant eller videreføring av et element som van Eyck hadde brukt noen år tidligere i et illustrert manuskript: en realistisk gjengivelse av speiling i vannflaten. Også gjengivelsen av landskapet utenfor vinduet, stoffligheten i frukt, tekstiler og treverk er i høy grad realistisk gjengitt. Den detaljerte taktiliteten som Eyck oppnår i dette maleriet blir forklart med at han brukte olje, og ikke egghvitte, som bindemiddel i malingen. Oljemaling var i og for seg ingen ny oppfinnelse, men på van Eycks tid hadde man utviklet teknikker til å tynne ut oljen til en konsistens som lot den tørke. Med dette nye virkemiddelet var det mulig å oppnå nye, strukturelle effekter med malingen. Man kunne blande farger, eller male lag-på-lag i flere tynne lag (lasering), slik at fargen fra de underliggende lagene skimret gjennom.

Motsatt den detaljerte realismen er det også flere elementer i bildet som har en symbolsk verdi. Det er flere elementer i maleriet som knyttet an til kristen tro og lære: helgenstatuetten på sengestolpen, miniatyrene fra Jesu liv og død i speilrammen, og bruken av lys. Frukten i vinduskarmen og på benken kan henspille på en paradisisk tilstand før syndefallet.

Tidlige teorier om bildet er at det kan være en kunstnerisk representasjon av en ekteskapskontrakt, og forekomsten av kunstnerens signatur på bakveggen blir forstått slik av Panofsky. Motsatt mener Koster at det kan være snakk om et minneportrett etter en avdød hustru; en slik tolkning vil særlig gjøre lysekronen mer forståelig: et brennende lys på hans side representerer den gjenlevende, i kontrast til symbolbetydningen av det nedbrente lyset på hennes side av lysekronen.

Eksterne lenker

• (en) The Arnolfini Portrait by Jan van Eyck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons