Lasering er en maleteknikk der en maler med et tynt, gjennomsiktig fargelag som lar underfargen skinne igjennom. Teknikken brukes av både håndverksmalere og kunstmalere og særlig innen olje- og temperamaleriet. Den enkleste lasuren er beis, som brukes til å forandre farge og fargetone direkte på treverk: Denne kan være vann- eller oljebasert. Selv om treverket får en annen farge, kan en fornemme både strukturen og litt av fargen fra det som er innerst.

Lasering innen maleri utføres ved hjelp av farger som er eller blir gjort transparente, vanligvis ved å tynnes kraftig ut med malemiddel. Ikke alle malerfarger egner seg like godt, det er for eksempel ikke lett å bruke akrylfarger til lasering, selv om der i dag finnes malemidler til dette også.

Lasering som teknikk gikk lite godt sammen med malemåtene til de nye kunstretningene som dukket opp fra 1890-årene og framover. Lasering ble vurdert som gammeldags akademikunst. Den norske maleren Henrik Sørensen brukte uttrykket «lasurmaler» som uttrykk for dyp forakt.

I dag er lasering fortsatt betraktet med skepsis blant mange malere, mens andre betrakter teknikken som nyttig.

En ubekreftet historie fra Nederland går ut på at en skulle restaurere Rembrandts berømte «Nattevakten». Det var da nødvendig å fjerne ferniss for å komme til dypere skader. Etter å ha fjernet noen lag, ble det full stopp. Bildet ble lysere, spesielt i ytterkanter og skyggepartier. Rembrandt hadde lagt lasur lagvis inn i fernissen for å skape clair-obscurvirkningen.

En del malerier fra ca. renessansen ser ut til å være laget ved at en først malte motivet i grisaille, og deretter laserte fargene på plass.

Se også rediger