Struthette

Struthette,[1], også kalt chaperon[2] eller i fordansket form kaprun,[3] kravehette,[4] hetteslag og annet, er et historisk hodeplagg formet som en kort skulderkappe med hette. Hettespissen smalner i en «strut» bak, en trang tut eller et båndliknende vedheng som har gitt plagget navn. Kragehetter i forskjellige varianter var vanlig klesplagg i europeisk middelalder, også i Norden. Mennene hadde gjerne lang hale på hetta, kvinnene kort.

Struthette eller kragehette, men lang «svans» for menn, var et tidstypisk plagg i middelalderen. Bildet viser en rekonstruert middelalderdrakt på en polsk festival 2006.
Pieter Brueghel den eldres maleri «Misantropen» fra ca. 1568 viser en gammel mann iført gammeldags kappe og struthette.

På 1300-tallet ble det mote å legge de trange og varme hetteslagene som en hatt oppå hodet. Denne bruken førte til turbanliknende hodeplagg med nedhengende draperier som ble båret av overklassen i gotikken på 1400-tallet.

Både tidlige kragehetter og de overdådige turbanene som uviklet seg seinere, ble kalt chaperon på fransk, eller kapruner i Norden.

HistorikkRediger

 
Struthette fra 1300-tallet funnet på Ikigaat, Herjolfsnes i 1921, etter den norrøne middealalderbosetningen i Austerbygd på Sørvest-Grønland.
 
Rekonstruksjon av struthetta på det svenske myrliket Bockstensmannen.[6] På grunnlag av hetta er liket blitt datert til tidsperioden fra 1250 til 1520, mens karbon14-målinger antyder 1300-tallet.

Struthetter ble vanligvis sydd sammen av to likeformede halvdeler laget av vadmel.[7] De symmetriske delene kunne eventuelt være i hver sin farge, i såkalt mi-parti. Hettene var utstyrt med en nedhengende krage, et skulderslag eller en kort kapper med innfelte kiler. Halsen var trang og plagget måtte vanligvis dras over hodet, men kunne også ha åpning med knapper foran.

Struten var en båndformet forlengelse av spissen på hetta. Kvinner bar hette med liten spiss, mens menns kunne være mye lengre. Struten kunne slynges eller surres rundt halsen for å gjøre hodeplagget vindtett i kaldt vær. En kunne dessuten oppbevare mynter og personlige eiendeler trygt i hettespissen, som i et kremmerhus. Det ble imidlertid flere steder, blant annet fra prester på Island, gitt pålegg om å begrense lengden og bredden på struten.[trenger referanse] I 1389 skal også den danske dronning Margrethe I ha latt Albrecht av Mecklenburg promenere til spott og spe med en strut som var «15 alen lang», gjengitt i folkevisen:

Konning Albret han går i Københavns gate,
ham sømmer både pris og ære.
15 av de svenske riddere
den strut monne efter ham bære.[8]
 
Skjoldehamndrakten fra Vesterålen er datert til rundt 1050. Middelalderhetta har ingen lang strut, men en topp på bakhodet, kraftig søm midt på og snorer i sidene som kan strammes og knyttes i nakken. Bildet vier en rekonstruksjon på Lofotr Vikingmuseum.

Norges eneste bevarte struthette er funnet under gulvet i Uvdal stavkirke og er fra slutten av 1200-tallet.[9][10] Det er ellers funnet slike på Ikigaat, Herjolfsnes i 1921, etter den norrøne middealalderbosetningen i Austerbygd på Sørvest-Grønland, og i myrfunnet i Bocksten i Sørvest-Sverige.[6] En kortere middelalderhette ble også funnet på et myrlik i Skjoldehamn på Andøya i 1936.[11] Middelalderdrakten er datert til 1050[12] og består av ullester, sko, belte, skobånd, bukse, innerjakke, kofte og skulderhette med en topp på bakhodet, kraftig søm midt på og snorer i sidene som kan strammes og knyttes i nakken. Skjoldehamntrøya likner på lulesamiske kofter.[13]

Kragehettene ble i middelalderen båret sammen med andre enkle og praktiske plagg som side kjortler, kortere tunikaer, kapper og lange hoser (buksebein eller strømpebukser).

Videreutvikling på 13- og 1400-talletRediger

 
Byvåpenet for Güglingen i Franken viser at byen er oppkalt etter hodeplaget Gugel.
 
Byste i farget terracotta som viser den florentinske statsmannen Lorenzo de' Medici (1449–1492) med struthette båret moteriktig med ansiktsåpningen trukket ned over hodet, kappen langt til siden og svansen slynget om skuldrene.

Struten og hettene utviklet seg i nye hodeplagg da klesmoter i moderne forstand for alvor oppstod på 1300-tallet. Fra 1360 ble Sendelbinde, tysk for «silkebånd», en betegnelse for dekorative stoffstrimler på mannens hodebekledning.

På 1400-tallet kunne hettetypen bæres sammenfoldet som ei lue oppe på hodet, med issen stukket inn i det som opprinnelig var ment som ansiktsåpningen, og struten viklet omkring som på en turban. Tøyremsen hang ned omkring ansiktet og kunne pyntes med fliker eller tunger. En tilsvarende utvikling med dekorative «flasker» langs kantene sees også i de fransk-burgundiske houppelandene. Dette var side, vide kjortler med slep og uttungede kanter som ble brukt av begge kjønn etter 1380.

Liknende plaggRediger

Det finnes flere kjente hettekapper og spisse kragehetter også før middelalderen, blant annet romernes cucullus.

Narreluene kan sees som en videreføring av middelalderens kragehetter med overdrevne struter.[trenger referanse] Spissene på narrehattene kan også ha oppstått som lange eselører, et velkjent symbol på dumskap.

Kvinner enkelte steder i Norge, blant annet i Sunnfjord, har båret liknende hodeplagg fram til fram til våre dager under betegnelsen køysekyse»).[14]

Kabuss (fra tysk Kapuze, «hette», og fransk capuce) var et hodeplagg for menn i form av en hetteliknende lue av skinn med øreklaffer.

Betegnelser og etymologiRediger

Struthetter har eksistert i litt forskjellige varianter og under ulike navn.

Ordet «struthette», sjeldnere også skrevet «strutthette», skrives på dansk strudhætte[15] og svensk struthätta. Ordet «strut» er i slekt med verbene «strutte» og «stritte» som betyr «være fullstappet» og «stå stivt ut». Andre betegnelser for struthetter er hetta[trenger referanse] og «kragehette»,[4] og på dansk også kolhætte («trang munkehette»),[16][7] kapperøllike,[17] hætteslag[7] og hætslag.[18] Kaprun var den gamle, norske og danske betegnelsen både på en mannshette som var festet til en kappe eller kjortel, og på en kappe, et skulderslag eller en løs halskrave med hette.[19][20][21][7][3]

Hetteslag blir kalt cullullus på latin.[7] Struthette har i norske oversettelser også blitt kalt «snabelhette».[trenger referanse]

Hette- og hattevarianter med lang strut kalles chaperon på fransk og cappucio eller massocchio på italiensk. Både kaprun, chaperon og cappucio er i slekt med det latinske cappa som betyr «hette, kappe eller hodebekleening». «Kapusjong», av fransk capuchon, er et eldre navn på hetter og hetteliknende luer som er fastsydd til en kappe, kåpe eller jakke som på en moderne hettegenser. På tysk blir struthetter kalt Gugel og avbildes i byvåpenet til den tyske byen Güglingen.[22]

latin blir selve struten, svansen, kalt cauda («hale»),[7] på engelsk liripipe (fra et middelalderlatinsk ord av ukjent opprinnelse) og på tysk ofte Sendelbinde («silkebånd»).

Kapusinermunkene («hettemunker»), som tilhørte en streng tiggermunkeorden opprettet i 1525, bar en brun munkekutte med lang spiss hette, og fikk navn etter det middelalderlatinske caputium eller capuzzium, som nettopp betyr «hette», ord som på samme måte som «kappe» er i slekt med det latinske ordet caput, «hode» eller «topp».

I dagRediger

 
Nisse, i form av en tysk kobold (underjordisk dverg), med kragehette på julekort fra ca. 1885.

I moderne populærkultur har struthetter nærmest blitt et symbol på middelaldermoten, og de bæres ofte av dystre treller og mystiske munker i filmer og tegneserier. Også mange laiv- og levende historie-deltakere som forsøker å gjenskape drakter og utstyr fra denne tida, er ikledt struthetter. Fordi hettene er lune i dårlig vær, bruker noen dem dessuten sammen med vanlige klær utenom arrangementene.

Se ogsåRediger

  • Chaperon, opprinnelig brukt om spisse hetter, seinere om overdådige hatter med draperte og nedhengende bånd
  • Kabuss, historisk betegnelse for hette med skuldeslag
  • Kyse, hetteformet lue
  • Narrehatt
  • Hette
  • Hettegenser
  • Basjlik, kaukasisk hetteformet lue med lange sidelapper

ReferanserRediger

  1. ^ Søkbar digitalkopi av Henny harald Hansen: Våre klær gjennom tidene (utgitt 1955), side 123
  2. ^ Det Norske Akademis ordbok om «chaperon»
  3. ^ a b Det Norske Akademis ordbok om «kaprun»
  4. ^ a b Det Norske Akademis ordbok om «kravehette»
  5. ^ [https://archive.org/details/greenland00vahl_1/page/411/mode/1up Poul Nørlund i Martin Vahl: Greenland (1928) side 411
  6. ^ a b Bilde av «Bockstenmannen» i Middelalderbyen ved Bjørvika : Oslo 1000-1536 side 318
  7. ^ a b c d e f Om middelalderens hetteslag i artikkelen «Dragt» i Salmonsens konversationsleksikon side 373
  8. ^ Salmonsens leksikon
  9. ^ Uvdal stavkirke forteller. Kommunen. 1992. 
  10. ^ forskning. no 9. oktober 2004: Moter i middelalderen
  11. ^ «Myrfunnet i Skjoldehamn 1936». Arkivert fra originalen 30. april 2008. Besøkt 9. april 2008. 
  12. ^ Vesterålen info om Skjoldehamndrakten
  13. ^ NRK 2009: Skjoldehamndrakten er lulesamisk
  14. ^ Søkbar digitalkopi av Aagot Noss' Eit mellomalderplagg i levande tradisjon (Folkemuseet, Oslo, 1977)
  15. ^ Oppslagsordet «strudhætte» i Ordbog over det danske Sprog (etymologi og bruk i dansk 1700-1950)
  16. ^ Oppslagsordet kolhætte i Ordbog over det danske Sprog
  17. ^ Oppslagsordet kolhætte i Ordbog over det danske Sprog
  18. ^ Oppslagsordet hætteslag i Ordbog over det danske Sprog
  19. ^ Oppslagsordet «kaprun» i Ordbog over det danske Sprog
  20. ^ Søkbar digitalkopi av Poul Nørlunds Nordisk kultur : samlingsverk. 15:B : Dragt (utgitt 1941) side 44
  21. ^ Søkbar digitalkopi av R. Broby-Johansen: Kropp og klær (utgitt 1953), side 236
  22. ^ Güglingens byvåpen

Eksterne lenkerRediger