Wikipedia

Tammarsvin

pattedyrart
(Omdirigert fra «Cavia porcellus»)

Tammarsvin (Cavia porcellus) kalles også i enkelhet marsvin og inngår i slekten egentlige marsvin (Cavia), som er en gruppe i marsvinfamilien (Caviidae). Tammarsvinet er populært som både kjæledyr og enkelte steder i verden også som en betydelig kilde til matauk. Det brukes dessuten til forskning.

Tammarsvin
Nomenklatur
Cavia porcellus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Mus porcellus
Populærnavn
tammarsvin,
marsvin
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenGnagere
FamilieMarsvinfamilien
SlektEgentlige marsvin
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: kosmopolitisk

Taksonomi rediger

Begrepet marsvin henviser egentlig til ei større gruppe i marsvinfamilien, og det er uavklart om den domestiserte formen, som naturlig ikke finnes i vill tilstand, kan regnes som en egen art. Forskning med DNA hevder at den ville formen C. tschudii trolig har vært mest betydningsfull som opphav til tammarsvinet.[1][2]

Biologi rediger

Som kjæledyr veier normalt marsvin omkring 700–1 200 g og har en kroppslengde (snute–halerot) på cirka 20–25 cm.[3] Dyr som oppdrettes som kilde til matauk kan imidlertid veie opp mot 3 000 g.[4] Normal levetid er cirka 4–5 år, men enkelte individer kan bli opp mot åtte år gamle.[5]

Inndeling rediger

Inndelingen følger IUCNs rødliste per januar 2024.[6] Listen er nødvendigvis verken komplett eller i korrekt rekkefølge. Norske navn i «klammer» er ikke offisielle.

Treliste

Marsvin som kjæledyr rediger

 
Marsvin har lange tradisjoner som kjæledyr for mennesker.

Marsvin egner seg som kjæledyr. Det har normalt et vennlig (om enn sjenert) vesen og artige manerer. I motsetning til mus og hetterotter er marsvin ikke assosiert med skadedyr, og i motsetning til hamstere og ørkenrotter er marsvin lette å temme og i stand til å forme bånd med sine eiere.

Som typiske byttedyr er marsvin svært forsiktige av natur, og en av de store gledene ved marsvinhold er nettopp å oppleve tillit fra dette lille, sjenerte vesenet. Marsvin er relativt renslige, og avføringen deres er tilnærmet luktfri. De kan til en viss grad dotrenes, og de kan læres opp til å gjenkjenne sitt eget navn, men er generelt vanskeligere å trene enn for eksempel tamrotter eller katter. De er ikke i stand til å forstå straff, og kan kun trenes gjennom tålmodighet og belønninger.

Marsvin krever en del plass. Marsvinforeninger anbefaler ofte at marsvinburet er minst 0,75 kvadratmeter stort for et enkelt individ, men helst over 1 kvadratmeter. Det er sjelden så store bur selges i dyreforretninger, så mange marsvinbur er derfor hjemmesnekrede. Små bur kan lede til vantrivsel, dårlig helse, og til slåsskamper av ren kjedsomhet. Det er derfor vel verd å bruke litt tid og energi på å skaffe dyrene et bur som er romslig nok. I tillegg bør marsvin daglig slippes ut av buret for å kunne boltre seg på et større område.

I marsvins naturlige leveområder er floraen dominert av tørketålende og robuste gressarter. Tilgangen på friskt, grønt gress er derfor begrenset til vekstsesongen; resten av året er gresset stivt, tørt og høylignende, og derfor grovt og lite næringsrikt. For å kunne utnytte dette magre nærinsgrunnlaget har marsvinet utviklet kraftige tenner med en konstant vekst, og de er nærmest programmert til å spise store deler av døgnet.

At kostholdet til marsvin i så stor grad er basert på fersk frukt og grønnsaker gjør at disse dyrene ikke er spesielt billige å holde som kjæledyr, sammenliknet med andre små gnagere.

Marsvinraser (tammarsvin) rediger

Det er mange ulike marsvinraser, men kun rundt 20 er vanlige å holde som kjæledyr. Kjæledyrsrasene har stort sett samme kroppsfasong og adferd, mens pelsen varierer i stor grad. Når man skal ha marsvin som kjæledyr er det derfor først og fremst mengden med pelsstell som er ulike avhengig av rasen. Unntaket er raser som Baldwin og Skinny som i stor grad mangler pels. Man må ta ekstra hensyn til disse rasene i forhold til fôr, innredning av bur, og temperatur i rommet[7]. Det finnes også raser som er avlet frem for å ha større kroppsmasse, men disse er ikke å se i kjæledyrsindustrien.

Korthårsraser rediger

 
Korthåret tammarsvin
  • Self: Et ensfarget, korthåret marsvin uten virvler. Finnes i flere forskjellige godkjente farger. En Self skal gi et rent estetisk uttrykk båre i kropp og farge. Alt som oppfattes som forstyrrende for helheten, slik som flammete og ujevn farge, avvikende kroppsform eller kantete profil, er å anse som feil og avvik fra standard.
  • Engelsk crested: Ensfarget crested-rase.
  • American crested: Lik engelsk crested, men har forskjellig farge på kropp og cresten(virvelen).
  • Satin: Pelsen er tynnere og glattere enn hos self/non self/crested. Det gjør at pelsen er mer glansfull og skinner mer. Satin er ikke en rase i seg selv, men en genetisk pelsvariant som kan kombineres med nesten alle andre raser. Det er også visse genetiske sykdommer knyttet opp mot denne varianten.
  • Baldwin: Helt uten hår. Baldwin blir født med pels, men mister den i løpet av de første 3-5 ukene.

Langhårsraser rediger

 
Langhåret tammarsvin
  • Sheltie: En sheltie er et langhåret marsvin med glatt pels uten virvler. Pelsen er det aller viktigste rasetypiske preget hos en Sheltie, denne skal være lang, jevn og tett. Sett ovenfra skal pelsen danne en halvsirkel rundt dyret. For å gi det korrekte helhetsinntrykket, er også et vakkert hode og en god kroppsform av høy betydning.
  • Coronet:En coronet er et langhåret marsvin, og pelsen er det viktigste rasetypiske preget ved disse. Pelsen skal være lang, jevn og tett og av utmerket kvalitet. Sett ovenfra skal pelsen danne en halvsirkel rundt dyret. For at en coronet skal kunne regnes av å være av god kvalitet, er også det vakre hodet med den karakteriske "kronen" samt kroppsformen av stor betydning.
  • Texel: En texel er et langhåret marsvin med krøllete pels uten virvler. Pelsen er det aller viktigst rasetypiske preget hos en texel, denne skal være lang, jevn og tett. Sett ovenfra skal pelsen danne en halvsirkel rundt dyret. For å gi det korrekte helhetsinntrykket, er også et vakkert hode og en god kroppsform av høy betydning. 
  • Merino: En merino er et langhåret marsvin, og pelsen er det mest rasetypiske preget ved disse. Pelsen skal være lang, jevn, tett og av utmerket kvalitet. Sett ovenfra skal den danne en halvsirkel rundt dyret. For at en merino skal kunne regnes å være av god kvalitet, er også det vakkert hode med den karakteristiske ”kronen” samt kroppsformen av stor betydning. 
  • Peruaner:En peruaner er et langhåret marsvin med glatt pels og to virvler på bakparten. Disse to rosettene får pelsen over ryggen til å vokse fremover og danne den karakteristiske luggen som henger ned og dekker ansiktet. En lang, jevn og tett pels av utmerket kvalitet, samt en god kroppsform er avgjørende for å skape det korrekte runde uttrykket sett ovenfra, og er dermed meget viktig for at dyret skal kunne være av god rasetypisk standard.
  • Alpaca: En alpaca er et langhåret marsvin med krøllete pels og to virvler på bakparten. Disse to rosettene får pelsen over ryggen til å vokse fremover og danne en karakteristisk lugg som legger seg over hodet, og gjør at pelsen sett ovenfra danner en sirkel rundt dyret. For å danne dette runde uttrykket, er en tett og fyldig lugg og en gos kroppsform kombinert med en jevn, lang og tett pels av utmerket kvalitet avgjørende for at dyret skal kunne være av god rasetypisk kvalitet.
  • Lunkarya: Lunkarya er en strihåret langhårsrase, og pelsen er dens aller viktigste rasetypiske preg. Den har to rosetter på bakparten som fører til at pelsen over ryggen vokser fremover og danner den karakteristiske luggen. En tett og fyldig lugg, kombinert med en god kroppsform kombinert med en lang, tett og stri pels er avgjørende for at dyret skal kunne omtales som av god raseteknisk stand. 

Strihårsraser rediger

 
Strihåret tammarsvin
  • Skinny: Har pels kun på hode og føtter.
  • Abessinier(rosettmarsvin): Skal ha åtte rosetter på bakdelen som sitter i et bestemt mønster.
  • Teddy: Pelsen står rett opp og er stri, men myk. De har en knekk på toppen av hvert hårstrå.
  • Rex: Likner teddy, men har knekken på hårstråene nederst.
  • Ridgeback: Et korthåret marsvin med en ås i avvikende pelsretning langs ryggraden.
  • CH teddy: Langhåret teddy

Marsvin som forskningsdyr rediger

Marsvin ble i begynnelsen av det 20. århundre ofte brukt i medisinsk forskning, noe som har gitt opphav til at det engelske uttrykket «guinea pig» kan bli brukt om et hvilket som helst offer for eksperimentell forskning – omtrent som det norske uttrykket «forsøkskanin».

I dag er det vanligere å utføre denne typen forskning på rotter og mus, siden disse formerer seg raskere og har bedre kartlagte gener, men marsvinet har fortsatt enkelte vitenskapelige bruksområder blant fordi de – til forskjell fra rotter, men i likhet med mennesker – ikke selv produserer C-vitamin.

Marsvin som matauk rediger

I Andes-regionen, dagens Peru, Bolivia og Ecuador, holdes marsvin («cuy») hovedsakelig som matdyr. Det er vanlig for familier i fjellområdene å mate en marsvinflokk med grønnsaker og matrester, for å slakte og spise dyrene ved spesielle høytider. Individuelle marsvin gis ikke navn, og denne formen for marsvinhold kan kanskje best sammenlignes med hønsehold.

Marsvinkjøtt regnes som en delikatesse, og skal minne om smaken av hare eller vaktel. Marsvinet har en tynn og porøs benbygning. Dermed kan det lille dyret by på overraskende mye kjøtt. Marsvinkjøtt har mye protein, men lite fett, og regnes som sunnere enn mer vanlige kjøttyper. I nyere tid har peruanske forskere avlet frem et «supermarsvin» som blir inntil 2kg tungt.

Innvandrere fra Andes-regionen har tatt med seg mattradisjonene til sine nye hjemland, og marsvinkjøtt selges dermed også i enkelte byer i Europa og Nord-Amerika.

Referanser rediger

  1. ^ Weir, Barbara J. (1974). «Notes on the Origin of the Domestic Guinea-Pig». In Rowlands, I. W.; Weir, Barbara J. (eds.). The Biology of Hystricomorph Rodents. Academic Press. pp. 437–446. ISBN 978-0-12-613333-2
  2. ^ Nowak, Ronald M. (1999). Walker's Mammals of the World, 6th edition. Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-5789-8
  3. ^ Vanderlip, Sharon (2003). The Guinea Pig Handbook. Barron's. ISBN 978-0-7641-2288-0
  4. ^ Yamamoto, Dorothy (2015). Section 4: On The Menu. Guinea Pig. London N1 7UX, UK: Reaktion Books. ISBN 9781780234670
  5. ^ Richardson, V.C.G. (2000). Diseases of Domestic Guinea Pigs (2nd ed.). p. 132–133. Blackwell. ISBN 978-0-632-05209-7
  6. ^ IUCN 2024. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2023-1. https://www.iucnredlist.org
  7. ^ Nicklas Iversen (10.06.2020). «Nakenmarsvin». Besøkt 13.06.2020. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tammarsvin&oldid=24370623»