Carlo Confalonieri

katolsk kardinal

Carlo Confalonieri (født 25. juli 1893 i Seveso i Italia, død 1. august 1986 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var sekretær (lederstillingen den gang, senere kalt prefekt) for Konsistorialkongregasjonen 19611984 (nytt navn fra 1967: Kongregasjonen for biskopene), og var dekanus for Kardinalskollegiet 1977- 1986.

Carlo Confalonieri
Født25. juli 1893[1][2]Rediger på Wikidata
Seveso
Død1. aug. 1986[1][2]Rediger på Wikidata (93 år)
Roma
BeskjeftigelseTeolog, katolsk prest (1916–), diakon (1916–), katolsk biskop (1941–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Dekan over kardinalkollegiet (1977–1986)
  • Roman Catholic Archbishop of L'Aquila (1941–)
  • apostolisk protonotar
  • Cardinal-Bishop of Palestrina (Roman Catholic Suburbicarian Diocese of Palestrina, 1972–1986)
  • cardinal-bishop of Ostia (1986–1993)
  • titulær erkebiskop (1950–)
  • Archpriest of the Basilica di Santa Maria Maggiore Rediger på Wikidata
Utdannet vedGregoriana
NasjonalitetItalia (19461986)
Kongedømmet Italia (18931946)
UtmerkelserStorkorset av Isabella den katolskes orden (1965)[3]
Storkorset av Karl IIIs orden (1975)[4]
Våpenskjold
Carlo Confalonieris våpenskjold

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Carlo Confalonieris far var kabinettsnekker.[5] Carlos ble døpt dagen etter fødselen, konfirmert i 1901, og mottok sin første hellige kommunion i 1904. Han begynte på Milanos gutteseminar i 1904, og senere på presteseminaret. Han studerte i Milano og så i Roma ved Det pavelige universitet Gregoriana (der han tok lisensiat i teologi i 1913). Confalonieri tjenestegjorde som soldat i første verdenskrig fra 1914 til 1916.

Den 18. mars 1916 mottok Carlo Confalonieri som22-åring prestevielsens sakrament i Milano av kardinal Andrea Carlo Ferrari. I 1921 ble den unge presten sekretær til det da nettopp utnevnte nye erkebiskop av Milano, kardinal Achille Ratti og i 1922 ledsaget han kardinalen til konklavet i 1922 etter pave Benedikt XVs død. Der ble kardinal Ratti valgt, og tok navnet Pius XI.

Pave Pius XI utnevnte straks, samme dag som han ble valgt til pave, til sin sekretær. I dette vervet stod han helt til Pius XIs død. Senere skulle han skrive en erindringsbok om denne tiden, Pio XI visto da vicino.[6]

Erkebiskop

rediger

Den 27. mars 1941 utnevnte pave Pius XII ham til erkebiskop av L'Aquila, og bispeviet ham den 4. mai samme år; medkonsekratorer var kuriebiskopene Giuseppe Migone og Alfonso Camillo De Romanis. Han ble den 22. februar 1950 sekretær for lederen av Kongregasjonen for seminarer og universiteter og titularerkebiskop av Nicopolis ad Nestum.

Kardinal

rediger

Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1958, med Sant'Agnese fuori le mura som tittelkirke, og deltok under Annet Vatikankonsil 19621965.

Han deltok i konklavet 1963 som valgte Paul VI. De to neste pavevalgene, begge i 1978, kunne han ikke delta i, ettersom Paul VI innen da hadde etablert en ny pavevalgsordning med konstitusjonen Romano Pontifici Eligendo, og den utelukket kardinaler som var fylt 80 år fra deltakelse.

Han var sekretær (lederstillingen den gang, senere kalt prefekt) for Konsistorialkongregasjonen 19611984 (nytt navn fra 1967: Kongregasjonen for biskopene), og var dekanus for Kardinalskollegiet 1977- 1986.

Han var hovedcelebrant i begravelsen til pave Johannes Paul I.

Episkopalgenealogi

rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

rediger
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010259, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 133286065[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ BOE ID BOE-A-1965-21551[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BOE ID BOE-A-1975-928[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ TIME. Los nuevos cardenales Arkivert 15. oktober 2012 hos Wayback Machine. 22. november 1958
  6. ^ Tysk utgave: Carlo Confalonieri: Pius XI. Aus der Nähe gesehen. Pattloch, Aschaffenburg 1958, italiensk ISBN 8821525929.
  7. ^ /bconf, lest 27. oktober 2020

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Prefekt for Konsistorialkongregasjonen / Kongr. for biskopene
19611973
Etterfølger
Forgjenger  Dekanus for kardinalskollegiet
19771986
Etterfølger