Djevelen bytter et spedbarn med en bytting. Utsnitt av Martino di Bartolomeos Legenden om St. Stefan fra tidlig på 1400-tallet.

En bytting var i folketroen ansett for å være et barn av underjordsfolket som var ombyttet med et menneskebarn. Motivet er kjent i hele Europa.[1] Ofte var det huldra som ble mistenkt for å ha stjålet et menneskebarn og lagt sitt eget avkom i vuggen. For å hindre dette, var man før dåpen påpasselig med å legge stål eller sølv, en åpen saks som dannet et kors, blad fra en salmebok eller bibel i barnets vugge.[2]

Bytting kalles skiftingdansk og Wechselbalgtysk. På engelsk sa man opprinnelig oaf.[3] Fra 1560-tallet kjennes ordet changeling, som etter hvert ble synonymt med «retardert».[4]

Det dreide seg ofte om deformerte eller retarderte barn. I Asbjørnsens fortelling En signekjærring heter det at en person «som barn hadde sett en bytting ute i Ringebu, like bløt i kroppen og leddeløs som denne».[5] Et slikt barn var en stor belastning som foreldrene forsøkte å kvitte seg med. Det vanligste var å plage barnet så den rette moren, dvs. huldra, hørte det og hentet barnet sitt, og samtidig ga det stjålne menneskebarnet fra seg. De siste århundrers folkeopplysning har gradvis fjernet denne troen på at vanskapte eller retarderte barn ikke er helt menneskelige, men avkom etter underjordiske skapninger som derfor kunne mishandles eller tas livet av.[6]

Også Luther trodde på forestillingen om byttinger. I Dessau hadde han selv sett en tolv år gammel retardert gutt. Luther tilrådet å få gutten druknet, «for åndssvake barn er byttinger, født av kvinner som har hatt omgang med djevelen...De barna skal druknes, ikke av medlidenhet, men fordi djevelen hos byttinger har tatt sjelens plass».[7]

I Storbritannia tenkte man seg at feene kunne ombytte udøpte barn, og i det skotske høyland ble spebarn nøye påpasset frem til dåpen. Historikeren John Strype (1643-1737)[8] beretter at i hans tid måtte jordmødrene avlegge ed på at de ikke deltok i tyveri av eller ombytting av spebarn. Troen på byttinger kjennes også fra Shakespeare og Edmund Spenser. Thomas Pennant[9] skrev i 1796 om et skotsk foreldrepar som hadde fått et barn som skrek mye. Dette forklarte de med at barnet var en bytting. De la det i en vugge og lot den stå hele natten under «feenes eik» i håp om at tylwydd têg (= feene) ville legge parets eget barn i vuggen før daggry. Og om morgenen fant de barnet helt stille, hvilket bekreftet deres tro.[10]

Samen Per Utsi, født sommeren 1953 ved Karasjok, ble utsatt for grov omsorgssvikt av moren sin som tok ham for en bytting, og derfor ikke ga ham mat. Han fikk ikke annet enn vann, for dette barnet ønsket hun ikke. Utsi overlevde fordi nabokona Inga kom med mat, mens politiet ignorerte saken, selv om hun meldte fra gentatte ganger. Til sist tok hun kontakt med politiet i Vadsø, som fjernet barnet fra hjemmet.[11] Da var han fem år. «Byttingen» hadde tilbrakt de siste to årene i en kalvebinge.[12]

ReferanserRediger