Borgestad stasjon
Borgestad stasjon (9,8 moh) er en stasjon i Skien kommune som tidligere betjente både Vestfoldbanen og Bratsbergbanen. Stasjonen ble åpnet i 1916 da Bratsbergbanen sto ferdig, opprinnelig under navnet Menstad stasjon, men allerede året etter ble navnet endret til Borgestad stasjon. Stasjonen var betjent frem til 1972. I 2004 ble det slutt på togstopp ved stasjonen, men allerede 10. januar 2005 ble det igjen åpnet for passasjertrafikk. Trafikkgrunnlaget var imidlertid for svakt for NSB, og 11. juni 2006 sluttet togene å stoppe på Borgestad.
Borgestad stasjon | |||
---|---|---|---|
Land | Norge | ||
Sted | Borgestad | ||
Kommune / by | Skien | ||
Opprettet | 10. juli 1916 | ||
Høyde o.h. | 10 meter | ||
Distanse | 186,80 km | ||
Høyde | 9,8 moh. | ||
Arkitekt | Gudmund Hoel og Eivind Gleditsch[1] | ||
Åpnet | 1916 | ||
Tjenester | |||
Linje(r) | Bratsbergbanen, Vestfoldbanen | ||
Borgestad stasjon 59°10′01″N 9°38′42″Ø | |||
Borgestad tømmerterminal og Menstad godsterminal er del av stasjonen. Det går også spor til Norsk Hydros havneterminal, denne er ikke i bruk.
Stasjonsbygningen er klassifisert som verneverdig i Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen.[2] Bygningen forvaltes av Bane NOR Eiendom[3] og leies ut til boligformål.
Borgestad var også navnet på Borgestadholmen holdeplass like sør for stasjonen mellom 1883 og 1934.
Forrige stasjon | Neste stasjon | |||
---|---|---|---|---|
nedlagt: Eikonrød
| Bratsbergbanen | nedlagt: Osebakken
| ||
Vestfoldbanen |
Referanser
rediger- ^ Dahl (1988), s. 224.
- ^ Verneliste Arkivert 14. juni 2018 hos Wayback Machine. (s. 31) på Bane NORs side Kulturminner i jernbanen[død lenke].
- ^ «Bane NOR Eiendom om Borgestad stasjon». Arkivert fra originalen 14. juni 2018. Besøkt 27. juni 2017.
Litteratur
rediger- Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 220–221. ISBN 82-90286-28-7.
- Aasmund Dahl, red. (1988). NSBs bygningsregistrering: Drammen distrikt: Bratsbergbanen, Sørlandsbanen. NSB Arkitektkontoret. s. 219–226.