Boltit

art av lofugler

Boltit eller fjello (Eudromias morinellus) er en monotypisk art i lofamilien og inngår som sådan i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er utbredt i deler av det nordlige Eurasia og det vestlige Alaska, inkludert i Norge.[1] Fra Europa trekker arten til Nord-Afrika om vinteren. Navnet boltit er av uviss opprinnelse, og den omtales tidvis som pomeransfugl (fra dansk).

Boltit
Nomenklatur
Eudromias morinellus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Charadrius morinellus
Populærnavn
boltit,
fjello
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieLofamilien
Økologi
Habitat: hekker på tundra og fjellplatåer
Utbredelse:
også utbredt i det vestlige Alaska

Arten blir av og til inkludert i slekten Charadrius og er trolig nært beslektet med rødbrystlo (C. asiaticus), steppelo (C. veredus), prærielo (C. montanus) og gråkinnlo (C. modestus), men genetiske data indikerer at boltit skal plasseres i sin egen slekt.[2][1]

Beskrivelse

rediger
 
Eudromias morinellus

Boltit er stor som en trost (20–22 cm) og har kort nebb og lange nedre ekstremiteter.[1] Hannen veier cirka 86–116 g, hunnen cirka 99–142 g.[1] Vingespennet ligger på cirka 57–64 cm.[1] Lysebrun rygg- og halsregion, avgrenset med en hvit stripe tvers over hele brystet mot en brunrød underside med svart bukflekk. Kinn og strupe hvite, og over øyet en hvit stripe, svart isse. Hannen er litt blassere i fargene enn hunnen, og det er den alene som sørger for det meste av rugingen og ungepasset.

Boltiten er overveiende en fjellfugl med spredt utbredelse. Hekker fra nordlige deler av De britiske øyer gjennom Nord-Skandinavia østover til Stillehavet, foruten også enkelte fjellstrøk lenger sør i Europa. I Sør-Norge hekker den hovedsakelig i høyfjellet, ca. 1000–1400 moh., men fra Møre og helt til Pasvik ruger den også ved kysten. Har tilhold på platåer og fjellvidder med sparsom vegetasjon. Trekkfugl som overvintrer i middelhavsområdet og i Nord-Afrika.

Reiret ligger på tørre moserabber, og fuglen trykker på eggene helt til man uforvarende holder på å tråkke på den. Spiller ofte såret når den blir forstyrret på reiret av mennesker og opptrer da usedvanlig uredd. Kullet består av 3 egg. En hunn kan pare seg med flere hanner og legge flere kull (polyandri). Både fuglens rygg, eggene og ungene har glimrende kamuflasjefarger.

Den er en relativ vanlig art med stor rekkevidde. Populasjoner synes langsomt å minske, men ennå ikke alarmerende, og Verdens naturvernunion har gradert den som least-concern species, blant de «minst bekymringsfulle arter». Det kan raskt endre seg; en undersøkelse utgitt i 2015 viset en nedgang i antallet i Skottland mellom 1987 og 2011, fra 980 til 423 formerende hanner, noe som representerer en nedgang på 57 prosent.[3]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Wiersma, P. & Kirwan, G.M. (2018). Eurasian Dotterel (Eudromias morinellus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53849 on 17 February 2018).
  2. ^ Baker, A.J., Pereira, S.L. & Paton, T.A. (2007) Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds. Biol. Lett. 3(2): 205–209.
  3. ^ «Changes in the abundance and distribution of a montane specialist bird», Bird Study.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger