Blast beat

Blast beat (også skrevet blastbeat) er et ekstremt raskt trommekomp, vanligst brukt innen forskjellige metal-sjangre.

Teknikk

Et blastbeat lages ved raske alternerende eller sammenfallende slag på skarptromme og stortromme, med forskjellige typer aksentuering på cymbaler. Skarptromma og hi-hat/cymbaler danner fokus i kompet, mens stortromma ofte spilles under skarptromma for å lage en «vegg av lyd». I en vanlig variant spilles både skarptromme, stortromme og cymbal på samme slag. Hensikten med blastbeatet er å forsterke den energiske, kraftfulle og rasende stemningen man ønsker å formidle.

Blast beats er et fremtredende trekk ved metal-sjangrene grindcore, death metal og black metal, men forekommer også i andre sjangre for å øke fart og tetthet i musikken.

Opprinnelse

Blast beats har sine røtter innen hardcore punk, særlig Dirty Rotten Imbeciles' «No Sense» på deres første (1983) og Beastie Boys «Riot Fight» på deres første EP, Pollywog Stew (1982). Andre eksempler er Heart Attack, Cryptic Slaughter og Lärm. Blast beats ble imidlertid aller først brukt innen jazz, av trommeslagere som for eksempel Tony Williams, Angelo Spampinato og Sunny Murray, spesielt hans Greenwich Village innspilling fra 1964, av «Holy Ghost» med Albert Ayler.

Blastbeat innen metal

Historie

Den første bruken av blast beats innen metal-musikk blir vanligvis tilskrevet trommeslagerne Dave «Grave» Hollingshead fra Repulsion, Charlie Benante fra Anthrax og SOD, samt Mick Harris fra Napalm Death. Grave fikk mesteparten av æren for «singel-foteren». Benante viste frem teknikken med en tohånds blastbeat på sporet «Milk» på SOD-albumet Speak English or Die, som han senere spilte med en hånd på livealbumet Live at Budokan. Harris begynte å bruke blastbeats som en fundamental del av Napalm Death's tidlige komposisjoner.

Kanskje den aller viktigste innovasjonen var da Mike Smith oppfant teknikken med et blastbeat spilt med stortrommer, skarptromme og cymbaler, alle synkronisert, i motsetning til den opprinnelige formen, som de fleste tilskriver Mick Harris, hvor skarptromma alternerer med stortromma og cymbalene.

Death Metal

Det er innen death metal at man finner de mest avanserte blastbeatene. Band som Morbid Angel begynte tidlig å benytte seg av blastbeats og grupper som Suffocation, Hate Eternal og Deicide spiller noen av de mest utviklede formene av det. Den tekniske kunnskapen anses ofte å være viktig innen death metal, (spesielt innen subsjangren teknisk death metal), og musikerne legger derfor ofte stor vekt på å bruke spesielt kompliserte, raske eller originale blastbeat-varianter. Selv her varierer bruken av blastbeats, og hos enkelte grupper forekommer det ikke i det hele tatt, mens det hos andre utgjør mesteparten av alle trommekomp.

Black Metal

Innen black metal pleier blastbeats vanligvis å være mindre raffinert enn innen death metal. Ofte benyttes det mest elementære blastbeatet, som varieres på det fjerde taktslaget med slag på eksempelvis en crashcymbal. Som innen alle andre sjangre benyttes forskjellige varianter av forskjellige band og musikere. Blastbeatet er vanligere innen mer tradisjonell black metal (band som Darkthrone, Mayhem, Marduk og Dark Funeral), hvor det kan utgjøre basiskompet gjennom en hel låt, enn innen mer symfonisk black metal (som Dimmu Borgir).

Grindcore

Grindcore har, med sine røtter i punken, ikke like intrikate blastbeats som de man finner innen death metal. Utformingen skiller seg også fra de blastbeat man finner innen black metal. Grindcorebandet Napalm Death anses av mange å være det metalbandet som introduserte blastbeats innen metal-sjangren som helhet. Blastbeatet er kanskje aller mest forbundet med denne metalsjangren.

Blastbeats forekommer i ulik grad i andre metal-sjangre, deriblant doom metal.