Bløtkakemannen

Bløtkakemannen er en fiktiv skikkelse fra forfatteren Tor Åge Bringsværds bøker. Bløtkakemannen er en superhelt som første gang dukket opp i novellen «Bløtkakemannens dagbok», som sto i antologien Gruppe 68. Bløtkakemannen har siden opptrådt i tre andre noveller.

Bløtkakemannen kjemper for fred og sosialisme ved å kaste bløtkaker på ufordragelige personer og statuer, samt ved symbolske teateraksjoner, blant annet da han druknet den amerikanske ambassaden i krem. Han går kledt i en lilla, sort og rød drakt. Ut fra sammenhengen er det rimelig å tro at Bløtkakemannen er Tor Åge Bringsværds fiktive alter ego.

I 2005 var det et par tilfeller av bløtkakekasting som politisk kampmiddel i Norge, blant annet da en økonomistudent i Oslo kastet en bløtkake på SV-politikeren Kristin Halvorsen som en protest mot at hun ble Norges nye finansminister etter valgseieren.

Noveller med Bløtkakemannen

• 1968: «Bløtkakemannens dagbok», i novellesamlingen Probok, samme år også inntatt i antologien Gruppe 68 : ny norsk diktning
• 1972: «Bløtkakemannen vender tilbake», i utgivelsen Bløtkakemannen & Apache-pikene : to noveller
• 1974: «Bløtkakemannen på Chateau d'If»
• 1991: «Den fjerde beretning om Bløtkakemannen, en sannferdig historie fra slutten av det tyvende århundre»

Bløtkakemannens utvikling

«Bløtkakemannens dagbok»

Bløtkakemannen begynner som en typisk sekstiåtter, og syr seg en karakteristisk superheltdrakt. Det er åpenbart at kritikken og satiren rammer Norges forhold til USA i den første novellen. Når Bløtkakemannen ikke er superhelt, går han under dekknavnet van Thomassen (et ordspill som leker med navnet på superhelten Fantomet).

«Bløtkakemannen vender tilbake»

Når vi møter Bløtkakemannen igjen fire år senere, er det åpenbart at han har fått en knekk. Drakta passer ikke lenger, og han sliter med at superkreftene ikke virker. I denne fasen begynner han med alternativt teater, og stifter en gruppe han kaller «Magical Mystery Circus». Disse tilbyr samfunnskritikk og politisk satire. Midtveis begynner Bløtkakemannen på sin egen roman i novellen, og skildrer et samlivsbrudd med påfølgende hendelser.

Underveis sørger forfatteren for å markere avstand til Dag Solstads berømte manifest Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Bringsværd (og Bløtkakemannen) svarer: Men det vokser i alle fall dun rundt tuten. Enhver får gjøre seg opp sin egen mening.

«Bløtkakemannen på Chateau d'If»

Den tredje novellen (1974), skildrer Van Thomassen som fange på Chateau D'If, og er en parafrase over romanen Greven av Monte Christo. Alexandre Dumas er med i fortellingen, sammen med Edmond Dantes, abbed Faria, og fire Marx Brothers, nemlig Groucho, Chico, Harpo, og Karl Marx. Satiren rammer drømmen om umåtelig rikdom, og det er til slutt Karl Marx som redder Van Thomassen fra å gå under. Novellen ender med at han svømmer sin vei, og vraker skatten på Monte Christo.

«Den fjerde beretning om Bløtkakemannen (...)»

Etter å ha svømt i søtten år, kommer Bløtkakemannen endelig til Oslo, der han prøver å samle den gamle teatertroppen fra 70-årene. Mange av dem er nå middelaldrende, og noen har barnebarn. Det ender med at de svikter ham, og han må prøve å redde verden alene. Fortellingen perspektiverer samfunnsutviklingen inn på 90-tallet i Norge, og ender åpent, med at Bløtkakemannen kjemper alene mot en fiende han er alene om å se: Tidsånden, en størrelse han erkjenner at han og de andre sekstiåtterne i sin tid var med på å skape. Fortellingen slutter med et spørsmål: Vil han klare det? Vil tidene skifte?

Bløtkakemannen velger altså å holde idealismen sin ved like, selv om resten av verden sier nei. Tor Åge Bringsværd ønsker å sette fingeren på skjevheter i samfunnet med denne karakteren, og alle novellene har en åpenbart politisk brodd og slagside.