Åpne hovedmenyen

Bernhard Ernst von Bülow

tysk utenriksminister
Bernhard Ernst von Bülow
Bernhard Ernst von Bülow.JPG
Født2. august 1815[1][2]
Cismar
Død20. oktober 1879[1][2] (64 år)
Frankfurt am Main[3]
Far Adolf von Bülow
Barn Bernhard von Bülow, Alfred von Bülow, Adolf von Bülow
Utdannet ved Georg-August-Universität Göttingen, Humboldt-Universität zu Berlin, Christian-Albrechts-Universität zu Kiel
Beskjeftigelse Diplomat[4], politiker[4]
Nasjonalitet Tyskland, Danmark
Utmerkelser Storkors av Æreslegionen

Bernhard Ernst von Bülow (født 2. august 1815 i Cismar i hertugdømmet Holstein, i det nåværende Grömitz; Schleswig-Holstein, død 20. oktober 1879 i Frankfurt am Main) var en dansk og tysk embetsmann og politiker. Han var statssekretær, og dermed leder av utenriksdepartementet til Det tyske keiserriket.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Bülow ble født i Holsten som sønn av den danske embedsmannen Adolf von Bülow, og tilhørte en kjent mecklenburgsk adelsslekt. Han studerte jus ved universitetene i Berlin, Göttingen og Kiel.

KarriereRediger

Bülow begynte sin karrière i dansk tjeneste, først ved det tyske kanselli i København (kanselliet for Slesvig, Holsten og Lauenburg), og senere i den diplomatiske tjenesten.[5]

I 1842 ble han legasjonsråd, og i 1847 dansk chargé d'affaires til hansastedene, hvor hans omgang omgang i borgerskapet førte til at han ble kjent med den rike Louise Victorine Rücker, og som han giftet seg med i 1848.

Da opprøret brøt ut i hertugdømmene ved Elben i 1848, forlot han den danske tjenesten. Han tilbød sine tjenester til den midlertidige regjering i Kiel, men ble der avvist.

I 1849 gikk han på nytt i dansk tjeneste, ble utnevnt til geheimekammerherre og i 1850 sendt til forbundsdagen i Frankfurt am Main for å representere hertugdømmene Slesvig og Holsten. Her kom han i kontakt med Otto von Bismarck, som beundret hans behandling av problemene knyttet til spørsmålet om Slesvig-Holsten. Det radikale Ejder-danskepartiet i Slesvig-Holsten mislikte han imidlertid sterkt, og da dette partiet kom til makten i 1862 ble han kalt tilbake fra Frankfurt.

Han gikk deretter i storhertugen av Mecklenburg-Strelitz' tjeneste, og ble hertugdømmets regjeringssjef. I 1867 ble han fullmektig for de to hertugdømmene Mecklenburg i Det nordtyske forbunds forbundsråd, hvor han utmerket seg med sitt vellykkede forsvar av hertugdømmenes middelalderlige konstitusjon, mot liberale angrep.

I prøyssisk tjenesteRediger

Bismarck overbeviste om å gå i Preussens tjeneste, og i 1873 ble han utnevnt til prøyssisk utenriksstatssekretær. Frem til sin død var han kanslerens mest lojale medarbeider. I 1875 ble han prøyssisk fullmektig i Forbundsrådet. I 1877 ble han utnevnt til tysk utenrikssekretær (utenriksminister), og i 1878 var han sammen med Bismarck og fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst prøyssisk fullmektig ved kongressen i Berlin.

Han døde i 1879 i Frankfurt. Av hans seks sønner ble den eldste, Bernhard Heinrich Karl, senere tysk utenriksminister og rikskansler.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Bernhard Ernst von Bülow, w6v41f4h
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  4. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 26. jun. 2015
  5. ^ Meisner, Heinrich Otto (1955). «Deutsche Biographie». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. november 2015. 

Eksterne lenkerRediger