Wikipedia

Bernhard Döbbing

Bernhard Döbbing O.F.M. (født 8. juli 1855 som Josef Heinrich Maria Döbbing i Münster i kongedømmet Preussen; død 14. mars 1916 i Roma i Italia) var en tysk ordensprest og katolsk biskop av Nepi og Sutri.

Bernhard Döbbing
FødtJosef Heinrich Maria Döbbing
8. juli 1855[1]Rediger på Wikidata
Münster
Død14. mars 1916[1]Rediger på Wikidata (60 år)
Roma[1]
BeskjeftigelseRegular priest (1879–), katolsk biskop (1900–), katolsk prest (1879–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Biskop (1900–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongedømmet Italia
Bernhard Döbbing på Commons

Liv og virke rediger

Fransiskaner rediger

Josef Döbbing, sønn av en skomakermester, gikk inn i den saksiske fransiskanerprovins (Saxonia) i 1874 og fikk det religiøse navn Bernhard.

Til USA: Han ble fordrevet fra Tyskland som novise med sitt religiøse samfunn under Kulturkampf, og bodde i Nord-Amerika fra 1875 til 1881, hvor Saxonia hadde grunnlagt seks klostre. Han ble ordinert til prest i Cleveland i 1879. I 1880 ble han professor i teologi og filosofi ved presteseminaret i Cleveland.

Til Italia: I 1881 kom han til Italia, hvor han skulle forberede seg til en lærerstilling ved en av ordenshøyskolene i Saxoniaprovinsen. Han begynte ved Collegio San Bonaventura, grunnlagt i Quaracchi nær Firenze, der han samarbeidet med fader Ignatius Jeiler O.F.M. for utgivelsen av de fransiskanske skolastikere, spesielt verkene til den fransiskanske teologen Bonaventura. I løpet av denne tiden skrev han et filosofisk verk og en tobinds moralteologi basert på Bonaventuras teologi. Imidlertid tillot ikke provinsledelsen at bøkene ble publisert fordi de var «verfrüht» (premature).[2]

Etter at provinsialen for Saxonia, fader Gregor Janknecht, hadde visitert den irske fransiskanerprovins i 1879, fikk Saxonia mandat til å støtte reformen av denne provinsen. I 1883 ble Bernhard Döbbing satt til å lede det irske fransiskanerklosteret og høyskolen Sant'Isidoro a Capo le Case i Roma, som han renoverte..[3] Pilegrimshelligdommen til S. Maria ad Rupes, knyttet til basilikaen i Castel Sant'Elia, ble restaurert og utvidet under hans ledelse, og kommuniteten i Amaseno ble fornyet.

Pave Leo XIII ble oppmerksom på ham og sendte ham på visitasoppdrag til Egypt og Palestina. I San Isidoro opptok han Ernst M. Roloff, som senere ble en viktig filolog og pedagog (Lexicon of Education), inn i den katolske kirkes fulle fellesskap.

Biskop av Nepi og Sutri rediger

Den 2. april 1900 ble han utnevnt av pave Leo XIII til biskop av bispedømmet Nepi og Sutri. Frm 22. april ble han bispeviet av kardinal Francesco di Paolo Satolli; medkopnsekrerende var titulærerkebiskopene Casimiro Gennari og Amilcare Tonietti.

I løpet av kort tid var han i stand til å rehabilitere sitt skrantende bispedømme. Han forbedret presteskapets økonomiske situasjon og fikk de bispelige residenser i Nepi, Sutri og Capranica grundig renovert. Han ga byen Nepi marmorstatuer i naturlig størrelse av martyrbiskopene Ptolemaios og Romanus, som ble oppstilt ved bispepalasset.

I kontroversen rundt fornyelsen av fransiskanerordenen tok han parti for pave Pius X og kunngjorde dennes motu proprio Quo magis av 23. oktober 1911 overfor brødrene samlet i San Antonio-basilikaen. Han var i konstant kontakt med sin ordensprovins Saxonia; den 13. august 1911 deltok han i kroningen av det mirakuløse bilde i Werl og holdt prekenen. I 1912 støttet han en begjæring fra Paderborns biskop Karl Joseph Schulte til pave Pius X, som gikk inn for anerkjennelse av kristne fagforeninger.[3]

Paven betrodde Döbbing bispedømmet Viterbo i tillegg til Nepi og Sutri. I 1914 ble han også apostolisk administrator for bispedømmene Viterbo og Tuscania, samt Monterosi, Ponzano og San Oreste.

Med utbruddet av Første verdenskrig i 1914 ble han utsatt for voldelige angrep og ærekrenkelser fra den italienske frimurerlosje. Il Messaggero mistenkte ham for å være tysk spion og agent for Vatikanet. Han ble tvunget til å forlate bispedømmet og forsvare sitt rykte i retten. Etter kort tids sykdom og en mislykket operasjon døde han.

Han ble gravlagt i katakombene han bygde nær basilikaen i Castel San Elia.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Skrifter i utvalg rediger

  • Statuta collegii S. Isidori, ff. hibernorum S. Francisci recollectorum de urbe. Typographia Pacis, Philippi Cuggiani 1885.
  • De studio doctrinae scholasticorum, imprimis duorum Principium S. Thomae et S. Bonaventurae. 1886.
  • Atti e statuti del Sinodo Diocesano Nepesino-Sutrino, Tipografia Vaticana, Roma 1908, OCLC 634884982.

Litteratur rediger

  • (de) Lothar Hardick OFM: «Döbbing, Bernhard.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 10 (digitalisering).
  • Joseph Massarette: Msgr. B.J. Doebbing, Bischof von Nepi und Sutri †, in: Historisch-politische Blätter für das katholische Deutschland 157 (1916), Riedel, München 1916.
  • Ernst M. Roloff: In zwei Welten. Aus den Erinnerungen und Wanderungen eines deutschen Schulmannes und Lexikographen. Dümmler, Berlin/Bonn 1920, OCLC 884727784.
  • Artikel. in: Das katholische Deutschland. Biographisch-bibliographisches Lexikon. Band 1. Haas & Grabherr, Augsburg 1933, OCLC 644206925.
  • Fortunato Iozzelli: La visita apostolica alle diocesi di Nepi e Sutri al tempo del vescovo Giuseppe Bernardo Döbbing OFM (1905), in: Archivum Franciscanum Historicum 97 (2004), S. 379–424.
  • Corrado Cavallo: Il caso Doebbing. Un vescovo tedesco nell'Italia in guerra. Conflitti tra istituzioni e opinione pubblica. Anicia, Rom 2006, ISBN 8873463983.
  • Fortunato Iozzelli: Giuseppe Bernardo Döbbing ofm. Vescovo di Nepi e Sutri 1900–1916. tra riforme e nazionalismi (= Biblioteca di frate Francesco. Band 2). EFR, Padua 2007, ISBN 8881350173.
  • Corrado Cavallo: Enrico Maria Doebbing. Un francescano tedesco alla guida della diocesi di Nepi e Sutri alla vigilia della Prima Guerra mondiale (= Centro di Ricerche per la Storia dell'Alto Lazio sacra. Quaderni 1). Vecchiarelli, Manziana 2007, ISBN 978-88-8247-203-0.

Eksterne lenker rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gisela Fleckenstein: Die Franziskaner im Rheinland 1875–1918 (= Franziskanische Forschungen, Heft 38). Dietrich-Coelde-Verlag, Werl 1992, s. 249f. Anm. 59; 271.
  3. ^ Gisela Fleckenstein: Die Franziskaner im Rheinland 1875–1918 (= Franziskanische Forschungen, Heft 38). Dietrich-Coelde-Verlag, Werl 1992, s. 259.
  4. ^ www.catholic-hierarchy.org doebb, lest 1. september 2023
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bernhard_Döbbing&oldid=23800703»